Velkommen til 600-klubben (vi vet hvem du er)

Dette er min post nummer 600 i denne bloggen. Det tok omtrent et år, inkludert en periode i den juniorligaen som ble kalt “miniblogg” men som ikke eksisterer lenger. Som alle med grunnleggende forståelse for aritmetikk kan se: jeg har skrevet – i gjennomsnitt – mer enn èn post hver dag, men til gjengjeld holder jeg meg til fjasete og fjollete tematikk som ingen bryr seg om. Dessuten en sang. Det er alltid en sang. Er ikke musikken den vakreste av kunstene? Jeg synes det. Og det er jeg som bestemmer her, så da blir det slik.

Om jeg har en agenda er et spørsmål som ikke kan besvares på en sann eller usann måte, følgelig er det meningsløst. Mesteparten av det jeg – og forsåvidt også alle andre – vil karakterisere som mitt “selv” lever ikke her på jorda, eller noe annet “sted” for den saks skyld. Det som kan observeres er bare en skygge — men ikke tenk på det. Bevissthet er et fenomen ingen kan forklare, heller ikke jeg. Det finnes et ganske interessant studieområde som kalles panpsykisme – at bevissthet er en fundamental egenskap ved universet – som de spesielt interesserte kan grave hvor dypt som helst i. Det skal for ordens skyld nevnes at det er vel så mange nevrologer og psykiatere som er panpsykister som det er filosofer og kunstnere. Men materialet er ganske svimmelt i alle sine konsekvenser, det skal de ha.

Men nok om det. Denne plattformen handler om oppmerksomhet, og den er formatert til fordel for et slags “hunger games” opplegg som ikke er til fordel for noen på leverandørsiden – altså de som skaper innhold – ikke engang de som tar spillet om topplisteplasseringer på dødsens alvor. Imidlertid vet de som kjøper reklameplasser “noe” om hva de får for pengene når de betaler for å bli profilert inn i konkurransen om å bli sett. Og sånn går dagene. Bloggere skriver om seg selv, det de spiser, lider av, tenker, reflekterer over, hater eller elsker (det er ofte det samme), frykter, forakter, mener, sympatiserer med, hva enn har du av mulige permutasjoner innenfor begrepet “oppmerksomhet”. De som skriver blogg er kort og godt historiefortellere. Selv synes jeg det er en genial idè å ha et “offentlig torg” på denne måten. Imidlertid er ikke akkurat denne plattformen særlig hipp og interessant — mest fordi den ikke prøver å være det. Den har ikke “aktivt lederskap”. Det finnes ingen styring på noe slags vis. Ingen redaksjonell profil. Egentlig minner blogg.no mest om et av disse lageroppleggene hvor man betaler en sum hver måned for en binge med en hengelås inni en gammel låve eller noe, så får man komme og gå som man vil så lenge eieren får sitt.

Jeg skjønner ikke hvorfor bloggplattformen er så jævlig dårlig som den er men jeg velger å skylde på eierens manglende engasjement. Jeg tror ikke Egmont for eksempel er villig til å investere i en heldagsstilling for noen til å moderere, profilere og markedsføre plattformen mot et lesende publikum som tross alt finnes der ute, man må bare kile dem på den rette måten. (Når det er sagt så er jeg ikke selv interessert i noen slik stilling, jeg er alt for “kreativ” som type til å lede systemiske tiltak.) Vi kan snakke om hvordan norsk er et lite språkområde, men det er hva det er, kanskje finnes det så mange som ti millioner norsktalende (og lesende) mennesker i verden, men neppe nevneverdig mye mer. Hovedtyngden av dem i Norge, men nest flest faktisk i USA, hvor det finnes ganske store og aktive samfunn av mennesker som er engasjert i diverse “norske” ting, blant annet det å snakke norsk. Vi kan si at mye av dette er “rollespill” – de har ingen peiling på livet i Norge som sådan, annet enn hva de får gjennom media – men det er likevel noe. Men nok om det. Sånt kommer uansett ikke til å skje. Dette er en profittmotivert forretning, ikke et kulturelt tiltak. De driter i om det er norsk eller engelsk eller whatever så lenge de tjener penger på det, men som en hovedregel kan vi trygt anta at norsk språk – i global målestokk – alltid er rettet mot en ganske liten gruppe av spesielt interesserte. Så for folk velge å tenke hva de vil om at norsk svartmetallmusikk er hva som mer enn alt annet har kaldsolgt norsk språk som konsept – noe de gidder å bruke seriøs tid og innsats på å lære seg – i den nyere tid, selv blant folk som ikke selv har noen interesse av å flytte til Norge for å bo her. De er på alle måter turister men de er etter min mening verd å ta vare på.

Hvorom allting er, alle vet at uansett hva enn krigen ellers måtte handle om, så er min jobb å forsvare det norske språket. Jeg vurderer folks verdi ut ifra hvor godt de kan snakke norsk. Jeg er ekstremt arrogant på dette, og minst like nådeløs: Jeg ståker og måker ut de kråker jeg råker i språkåkerens tåker. De som genuint og oppriktig ikke kan norsk – som regel fordi de er utlendinger – forventer jeg ingenting fra, men hvis du er født og oppvokst i Norge og du ikke har noen kognitiv eller lingvistisk funksjonshemning, så dømmer jeg deg som verdig (ganske sjeldent) eller mindreverdig (gjelder de fleste) som språkartister, på den samme måte som jeg ikke gidder å se etter hva som skjer hvis en danser åpenbart ikke har noen faglig trening eller engang “ærlig uvitenhet” i forhold til dansekunstens tradisjoner, alt handler om lite annet enn å markedsføre seg selv som produsent av innhold på nettet. Jeg mister interessen. Knips. Så fort. Jeg har så langt i livet – og jeg har vært verden rundt og sett mye rart – aldri møtt et interessant menneske. Vi er alle stupide aper. Imidlertid er det sånn at noen av oss får til å synge fint, eller tegne bra, eller skrive og formulere seg godt, du skjønner hva jeg mener, og dette er verdt å samle på. Har vi en kultur som oppfordrer til kreativitet? Jeg synes ikke det. Komfort og konformitet er de hellige svin på skogen i dagens Norge. Vi er rike, så vi oppfører oss som om vi er rike, hvilket på det praktiske nivå betyr at vi er svin. Det finnes åpenbart ingen gode rike mennesker, ettersom det ikke finnes noen gode måter å tilegne seg perverse pengemengder. Hvis det var en enkel og ærlig sak, som for eksempel å “arbeide hardt og investere smart” så ville alle gjort det. Saken er – som den alltid har vært – at man er nødt til å rævkjøre og kannibalisere folk for å bli rik. For de fleste så stanser det på et etisk plan, det har ikke noe med innsatsviljen å gjøre.

Jeg har ingen tålmodighet med tull og tøys.

Folk vet når de lyver og bløffer.

Forvent ingen nåde.