Jeg tenker at “alle vet om 11. september 2001” men samtidig er det jo slik at det finnes folk som kaller seg voksne selv om terrorangrepene mot New York (og Pentagon) hendte før de ble født. Dette er et faktapunkt man bør reflektere over. Det finnes deler av verden som stiller seg totalt uinteressert i hva enn det er som hender i USA og “vesten” forøvrig. De har et helt annet opplegg, i en helt annen verden, selv om “vi alle bebor den samme jorda” og alt det der. Selv er jeg hva jeg kaller eurosentrisk – for ikke å si eurosjåvinistisk – og har vel lite annet enn iskald forakt for amerikanere. De er det mest heslige folkeslaget noensinne — og konkurransen er ganske hard på det området. Jeg har vært i USA, både i øst, vest og midt imellom, uten at dette imponerte meg. Faktisk var tilstandene enda mye verre enn jeg trodde. Uansett, jeg forventer ingenting fra amerikanere. Det er de verste menneskene som noensinne har eksistert. Ikke alle riktignok, men de få som er av bra moralsk kvalitet er ikke mange nok til at det utgjør noen statistisk betydningsfull forskjell.
Overskriften henviser til det CIA-ledede militærkuppet mot Salvador Allende i Chile. Du vet. Da Agusto Pinochet tok over og innledet et terrorstyre preget av utenomrettslig “internering”, tortur og drap som varte helt frem til 1990. Chile er ennå sterkt preget av denne perioden. Ville militærkuppet i 1973 ha skjedd uten påtrykk fra amerikanerne? Neppe. Selvsagt kan vi ikke si noe kategorisk verken i den ene eller den andre retningen, men alle vet at siste halvdel av det tyvende århundre var sterkt preget av amerikanernes kamp mot “verdenskommunismen” — et opplegg som fikk dem til å alliere seg med de verste av de verste både i Latin-Amerika og i verden forøvrig. Dette er historiske fakta. Det vi kaller Den kalde krigen ble startet av president Harry Truman i 1947, en person som forøvrig også var skyldig i verdenshistoriens hinsides enhver sammenligning verste krigsforbrytelse med atombombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Hittil de eneste gangene slike våpen har blitt brukt mot mennesker og en handling som den dag i dag blir rasjonalisert i USA, som noe “nødvendig for å knekke Japan” til tross for at Sovjetunionen uten tvil ville ha invadert landet og nedsablet enhver motstand hvis ikke amerikanerne hadde “kommet dem i forkjøpet”. Visste du ikke dette? Les litt historie. Verden er ikke slik som propagandamakerne sier at den er. Eller slik folk “ønsker å tro” at den er. Her følger en dokumentar:
Det korte svaret er at han var et svin av verste slag. En nettbasert og selvnytende provokatør som åpenbart fant noen slags tilfredsstillelse i å spre hat og frykt. Det er overhodet ikke mystisk at han ble drept. Han befant seg sannsynligvis på toppen av hatlisten til mange millioner amerikanere, foruten også et ukjent antall mennesker fra andre land som av ulike årsaker følger med på amerikanske media. Blant hans mest herostratisk berømte uttalelser var dette med at “det er en akseptabel pris med noen skytedrap i året for å beholde det andre grunnlovstillegget” (second amandement, det vil si det som sier at alle amerikanere har rett til å eie og bære våpen). Han trodde sannsynligvis ikke at han selv ville bli et offer for denne mildt sagt kontroversielle innstillingen. Skal vi kalle det skjebnens ironi?
Imidlertid knytter det seg noen spørsmål til måten Charlie Kirk ble drept på. Jeg tar litt forbehold på grunn av at dette bare er hva jeg har klart å finne på nettet, men det virker som han ble felt av en skarpskytter som hadde tatt opp posisjon på et tak 150-200 meter unna (tallet varierer noe med de forskjellige kildene, men det har liten praktisk betydning for selve det å skyte noen på dette holdet om det er 150 eller 200 meter; det handler uansett bare om en liten justering av baksiktet). Selvsagt er det mange i kommentarfeltene som påpeker at det skal ikke mye trening til for å treffe et mål fra slikt hold, og det stemmer forsåvidt, men det er likevel noe helt annet å skyte på blink enn å skyte noen for å drepe dem. Dette siste krever psykopatiske egenskaper — eller eventuelt militær skarpskyttertrening. Drapet virker “profesjonelt” fordi det ble kun avfyrt ett skudd og gjerningsmannen forsvant bare etterpå. Hvis politiet har noen spor så har de holdt dette hemmelig.
Hvis det hadde vært “personlig” så ville det vært enklere å konfrontere Charlie Kirk i en mer privat sammenheng, altså på et sted uten mange tilskuere, for eksempel på vei fra eller til der han bor eller andre steder hvor han vanker ofte. Selv om han var en “offentlig person” i den forstand at han var en nettbasert kjendis, så var han ingen offisiell person med krav på profesjonelle livvakter og den typen ting. Han hadde sannsynligvis noen private bodyguards som først og fremst hadde til oppdrag å hindre opphissede folk i å komme tett innpå kroppen hans for å gi ham en på trynet og så videre, men ingen politimessige profesjonister av den typen som forholder seg strategisk til realistiske drapstrusler. Følgelig var det “lett match” for den som gjorde dette — som åpenbart var overlagt drap, for ikke å si en ren henrettelse. Noe planlegging må det ha vært, men det var totalt sett ingen vanskelig drapsjobb for de som har peiling på denslags. Valget av åsted tyder på at det var et poeng at mange skulle se det skje. Hvis noen “profesjonelle” bare ønsket livet av Charlie Kirk uten noen videre dikkedarier ville de jo ha tatt ham ut på en mer diskret måte. Slik det skjedde finnes det både mange filmopptak og hundrevis av øyenvitner.
Jeg tror at mange ønsket livet av ham “i hemmelighet” inne i seg, eller altså at de har tenkt dette mange ganger, fordi han var en så provoserende og hensynsløs drittsekk. Dette forklarer det enorme antallet usannsynlige kommentatorer som har kommet til for å omtrent helgenerklære dette trollet like etter at drapet ble kjent. De føler dårlig samvittighet nå som han faktisk ble drept — og på en veldig synlig måte. Sånn er det jo. Mange som har ønsket livet av noen blir skikkelig paff når det skjer, og så angrer de seg og gråter litt. Jeg mente det ikke så alvorlig. Charlie Kirk var en oppmerksomhetsjunkie som trivdes med å være kjendis, provokatør og nettbasert troll. Hvis du virkelig vil såre sånne typer skal du bare ignorere dem og gjespe av hele det kjedsommelige opplegget deres. Å ta livet av dem er ihvertfall ikke smart. Da blir de jo bare til en “martyr for saken” — som bringer oss frem til spørsmålet om hvem det var som drepte Charlie Kirk og hvorfor de gjorde det på en såpass oppsiktsvekkende måte. Jeg aner selvsagt ikke hvem i noen særlig spesifikk forstand, men hvis jeg skulle etterforsket saken ville jeg begynt med å spørre hvem som tjener på dette. Hvem er det bra for? Ihvertfall ikke “den radikale venstresiden” slik som Donald Trump har gått ut og sagt i etterkant av hendelsen. For det første er disse ikke typisk særlig morderiske av seg verken i hensikt eller kompetanse. For det andre lukter dette “bestillingsdrap” lang vei, det vil si utført på en kaldt kalkulerende måte av en profesjonell drapsmann. “Den politiske venstresiden” har ikke sånne. Det er sannsynligvis bedre å se i stikk motsatt retning. Du vet. De som har noe å tjene på at all oppmerksomhet i media og samfunnet forøvrig flytter seg over på denne saken, ihvertfall for en stund fremover.
Her om dagen serverte jeg en løgn. Jeg brukte ordet duxelles når jeg egentlig mente mirepoix. Sånn går det når man slurver — selv om poenget med kokekunst naturligvis ligger i å tilberede greia riktig mer enn det å kalle den ved sitt rette navn, så synden min er tilgivelig innenfor en horisont av rimelig realisme. Nå er det jo slik med disse tingene at folk har forskjellige meninger om hva som er korrekt på kjøkkenet. Det er blant annet derfor vi sier at ting må bedømmes mer på den ferdige smaken enn på metoden man brukte underveis, langt mindre på språket man forklarer det hele med. Siden jeg befinner meg i Spania skal jeg imidlertid bryte litt med “kjøkkenfransken” og heller bruke ordet sofrito, som kan bety nærmest hva som helst, litt avhengig av hvor man befinner seg i geografien og hva slags råstoffer man har tilgjengelig, men den generelle idèen er å langtidssautere finhakkede grønnsaker som basis for videre utvikling av den matretten man jobber med.
Kulinarisk analfabetisme er når folk ikke har selv den minste fette peiling på hva ting heter og hvordan man lager dem, alt de kan si er noe vagt – kanskje et barndomsminne, lik Marcel Proust på sporet av den tapte tid – eller noe de en gang spiste på et bra sted i løpet av en minneverdig ferie. Men det er bedre enn ingenting. Typisk for Spania er altså sofrito og i mitt tilfelle er dette en “spesialversjon” av klassisk fransk mirepoix, som opprinnelig er oppkalt etter Charles Pierre Gaston Francois de Levis – som visse bukser noen ganger også kan hete – greve av Mirepoix (et sted i distriktet Languedoc) og om ham ble det sagt at han var “en tvers igjennom inkompetent og middelmådig mann” men han har altså lyktes i å få en fransk basisrett oppkalt etter seg. Det er jo ikke alle som klarer såpass i dette livet. Uansett, hans levetid var 1699-1757, så han ble altså ikke særlig gammel heller. I praksis handler mirepoix om løk, gulrot og selleri – i forholdet 2:1:1 hvis man skal være nøye – som kuttes ned til millimeterstore kuber og altså stekes sakte i enten klaret smør eller en god olje. Poenget er å lokke frem sødmen i grønnsakene, ikke å brune dem. Ta deg god tid og hold ting i bevegelse oppi panna.
Etter en stund er det vanlig å tilsette tomatpurè og hvitløk, skru opp temperaturen og jobbe dette inn i mirepoixen før man har oppi en kopp væske, enten kraft eller vin, men i det minste vann, og “koker det ut” for å få med seg alle smaksstoffer som har rukket å danne seg. Nå har vi grunnlaget for en saus, eller altså en sofrito, som vi siden kan utvikle videre i alle mulige slags retninger. Ved dette tidspunkt kan vi tilsette krydderier og andre smakselementer som passer til den ferdige målsettingen man har, for eksempel en pastasaus. Men alle slike basisretter som typisk er laget av diverse finhakkede grønnsaker – duxelles, mirepoix, sofrito, refogado, zazharka eller hva har du – er ypperlige å bruke også på mange andre måter enn som grunnlaget for en saus. La oss si blandet sammen med moste poteter og garbanzos (kikk-erter) som vi siden lager “småkaker” av – panert først i mel, deretter pisket egg og brødsmuler – som så stekes gylne i olje på ganske høy varme. Det er en enkel og smaksmessig tilfredsstillende rett som jeg anbefaler folk å utforske, servert med en dipp laget av yoghurt, hvitløk og ferske urter fra hagen. Mulighetene er endeløse, men det som er virkelig viktig er at man tar seg selv i nakken og jobber inn “sunne vaner” i forhold til matlaging. Det er vanskelig bare i starten. Etter en stund vil man finne sin egen rytme og stil. Du vet. Tilpasse seg. Det er da ting for alvor begynner å bli spennende.
Vi avslutter med en sang om mat. Det virker mest passende slik.
Folk stiller opp de mest forbløffende motsetningspar noen ganger. Du vet. Tankeeksperimenter, hvor man liksom er nødt til å velge bare ett av alternativene. Saken er at jeg ramler ut av konseptet lenge før jeg fatter noe valg hvis idèen er at man kan enten leve sunt og ha god helse, eller man kan ha det gøy og trives i livet. Problemet er at jeg klarer ikke å se for meg noe realistisk scenario hvor det er nødvendig å ofre det ene til fordel for det andre. Du ender med noen jævlig sære greier, som for eksempel at hvis man ikke kan røyke førti om dagen og drikke en flaske whisky på toppen så kan man ikke trives. Jeg ser jo at dette vil ta livet av deg ganske raskt, eller ihvertfall gjøre at du blir i temmelig dårlig form ganske skremmende raskt. Men er det slik at folk som er “avhengige av substanser” egentlig trives særlig godt da? Jeg har ikke inntrykk av det.
Tanken om den gylne middelvei er et aristotelisk konsept, selvsagt ikke akkurat oppfunnet av filosofen Aristoteles, men det er rimelig å si at det var han som gjorde det til et ideologisk livsprinsipp. Måtehold er greia. Ikke fordi man søker å leve asketisk – det er jo også en slags utskeielse – men fordi man vet på forhånd at prisen man må betale for å la ting skli ut i det kaotiske ikke er verd den forbigående nytelsen man eventuelt finner i eksessene. Det er bedre å holde balansen og forlate selskapet tidlig enn å bli med på galskapen som alltid følger når de går inn for å tømme barskapet. Har det med alderen å gjøre? Jeg grøsser bare ved tanken på mye av det jeg var med på da jeg var i tyveårene. Herregud. Visse ting må man jo bare legge bak seg hvis man har planer om å overleve ungdomstida. Her tilkommer det imidlertid et ganske interessant element: Hvordan vet du at noe kommer til å få ubehagelige konsekvenser hvis du aldri har prøvd det?
Jeg var definitivt en av “de gale” i ungdommen. Ikke i noen klinisk forstand, men altså en sånn der hemningsløs og ofte utagerende type som overlevde mer på grunn av flaks enn fordi jeg fattet kloke avgjørelser. Du kan si at jeg føler ikke at jeg har noe “uprøvd” i livet. Dette er sannsynligvis årsaken til at jeg er nokså flegmatisk av natur i min nåværende alder. Jeg mener, du vet hva folk sier: Det er bedre å angre på noe man har gjort enn på noe man ikke har gjort. Dette siste må være ganske tragisk. La oss si for eksempel som når visse typer kommer i førtiårene og går inn for å gjøre alt de ikke våget å gjøre da de var i tyveårene, ofte med et mindre heldig resultat enn de hadde ønsket. Saken er jo at man er ikke like robust når man er godt voksen som når man er en ung jypling som bare kan “sove det av seg” og være like fin etterpå. Kloke mennesker pleier å si at din uvitenhet er hva som beskytter deg når du er ung. Senere i livet blir man jo typisk litt mer “langsynt” slik at man bedre kan forutse konsekvensene av det man gjør eller er med på. Er det for sent så er det for sent. Nesten alle jeg kjenner og/eller har møtt i livet synes det er litt patetisk når middeladrende individer liksom skal ta igjen for sin tapte ungdom, eller noe. Det er jo for eksempel ikke kult med femti år gamle og litt slitne typer som plutselig finner ut at de skal ta til seg en stil som passer best for tenåringer. Kanskje valget mellom helse og trivsel ligger litt i den dimensjonen. Kanskje de føler at de må gjøre tingene de aldri våget da de var unge?
Spør du meg kan de alle dra til helvete — eller eventuelt til Sveits. Det blir det samme. Poenget at vi blir kvitt avskummet. Det finnes intet samfunn som behøver rike mennesker. Det er viktig at man ikke har fattigdom, men rikdom er verken her eller der. Generelt sett kan vi imidlertid fastslå at rike individer har en tendens til å være snyltere og parasitter. De har ikke egentlig noen nyttige applikasjoner, men de gjør mye sosialt skadeverk. De skaper mye konflikt, kødd og elendighet med sin typisk psykopatiske stil. Derfor ville det være en enorm fordel for alle om de bare flyttet til Sveits hele gjengen. Bare pakk sekken og pigg av. Kom igjen. Chop chop. Fri oss andre fra den manipulerende grådigheten og alt skitsnakket.
Selvsagt er det ideologisk viktig for snylterne at de “føler seg” ikke bare nyttige men nærmest uunnværlige. Derfor vil man typisk kunne lese for eksempel artikler i den mindreverdige del av pressen om hvordan investorklassen nærmest helt på egen hånd holder hele landets økonomiske virksomhet i gang. Dette er bare bløff og løgn, men det er også noe de må tro for å rettferdiggjøre sin egen eksistens samtidig som de føler seg så svære som de synes at de bør være. Du kan si at det er en psykologisk nødvendighet for rike mennesker å “forklare for seg selv” – hver dag og hele tiden – hvordan de er ledere, vinnere og de som egentlig bærer verden på sine skuldre. På uselvisk vis, får vi vel legge til. Dette budskapet når også frem til visse andre. Du vet. Spyttslikkerne og smiskerne blant oss. De redde og de feige. Fremskrittspartiet.
For tiden kan vi observere gode indekstall på den amerikanske børsen, som har mye – om ikke alt – å si for andre børser hele verden over, inkludert den norske. Dessuten har vel Statens Pensjonsfond Utland – det såkalte Oljefondet – satset en hel del penger på at amerikanerne vet hva de driver med, hvilket de dessverre ikke gjør. Alle de gode tallene henger bare på èn eneste økonomisk enkeltfaktor – hvilket betyr at hele jævla mannskiten er en såpeboble – nemlig at det er fortsatt vekst i fremdriften mot en “generell kunstig intelligens”. Eller en Tekno-Jesus, om du vil, som skal komme hit til jorda for å frelse oss alle. Men det kommer selvsagt ikke til å skje. Herregud. Hvor dum går det an å bli? Sannheten er vel noe mer brokete og nyansert enn at “alle er idioter”, selv om det er slik det ender i praksis. Husker du bobla i 2008? I ettertid har det kommet frem at “alle visste” ting ville gå til helvete, det handlet bare om at alle også ville ha med seg så mye deilig fortjeneste som mulig før hele mannskiten sprakk som en kjernefysisk kvise. Man hopper jo ikke bare av når ting går bra, gjør man vel? Det gjelder å smi mens jernet er varmt, som folk sier. Selv om du kan se at dette er vanvittig galt på fjorten forskjellige måter så går det ikke an å bare overse en så bra mulighet til å tjene penger. Noe lignende foregår også nå. Vi kan si det er et stort spill som handler om å ikke bli sittende igjen med Svarteper når opplegget kollapser.
Nylig fremla de tall for jobbskapingen i USA. De var vesentlig mye verre enn noen hadde trodd — og senere samme dag ble sjefen for megabanken JP Morgan Chase – Jamie Dimon – intervjuet på fjersnsynet, hvor han blant annet sa at dette bekrefter hva de har advart om lenge: At inflasjon og nedgangstider står på trappene. Ikke minst på grunn av den mildt sagt surrealistiske “tollkrigen” hans Donald Trump. Konsekvensene begynner å gjøre seg bemerket nå. Hva betyr dette? Vel, det er jo det store spørsmålet, er det ikke? De har jo ikke tilregnelige folk i regjeringsposisjon i USA, så egentlig kan hva som helst skje, men det blir neppe noe som er verken smart eller matnyttig. De som har lagt merke til den bisarre virkelighetsfornektelsen som åpenbart er gjeldende omgangstone i Washington DC for tiden, forstår at det er eksakt null sjanse for at dette vil ende bra. Det eneste realistiske spørsmålet er hvor jævlig det kommer til å bli og hvor kostbart det vil bli å rydde opp igjen etterpå. Fordi på kort sikt virker det ikke som om amerikanerne vil merke noen “politisk krise” før de har fått en “økonomisk krise” tredd så grundig ned over ørene at ikke engang regjeringen Trump klarer å nekte for at ting er ute av kontroll. Vi får se. Kanskje disse greiene med “Epstein-skandalen” vil bli til noe først? Men det virker ikke som noen av republikanerne vil bryte ut av rekka og gå imot Trump heller, så da så. Den totale ydmykelsen vil rekke å manifestere seg før folk tar til vettet. Fra en norsk synsvinkel er det viktige spørsmålet hva dette vil bety i form av alskens økonomiske ringvirkninger når krakket først kommer. De “oljepengene” som er investert i USA vil sannsynligvis gå tapt, men det bør kunne la seg gjøre å demme opp for resten av flodbølgen som kommer hvis vi begynner allerede nå. Ved et tidspunkt må fokus uansett flyttes fra “jakt på fortjeneste” til å avgrense skadevirkningene av galskapen hans Trump.
Som jeg alltid sier: Det viktigste er smaken. Ting må smake bra. Hva fanden er ellers vitsen med all jobben? Vi legger ned en innsats på å få alle smakselementene til å “blomstre” – de pleier å si blooming på engelsk – som er et ord vi ikke behøver å forklare nærmere. Alle skjønner hva det betyr. Uansett, for å lage chili – som kan være “con carne” (med kjøtt) eller noe annet, alt ettersom – behøver vi først og fremst chili. Døh. Opplagt. Jeg vil anbefale folk å gå på nettet og kjøpe noen poser med tørkede chilis – man behøver først og fremst anchos, guajillos og pasillos, men det er også bra å ha noen arboles for hånden – som man siden tilbereder slik de skal. Finn en oppskrift på nettet eller se på YouTube. Chile Colorado er det generiske navnet for den typisk dyp røde og svært aromatiske retten vi er ute etter. Det er en enkel greie men det er også viktig at det blir gjort riktig. Som vanlig er tommelfingerregelen at man følger oppskriften nøye helt til man utvikler en “følelse for jobben” som gjør at man kan begynne å variere, improvisere og tøye grensene.
Her vil jeg skyte inn at det er ikke noe poeng at en chili gjøres så hott at den oppleves som bortimot uspiselig av noen. Vi ønsker det aromatiske og det pikante, men det skal fortsatt være mulig å identifisere hva slags ingredienser kokken har puttet oppi gryta. Hvis alt bare er som å ha kjeften full av skogbrann har man jo ødelagt maten. Derfor styrer vi unna sånt som er utviklet bare for å sette rekord med hvor mange Scoville units den jævla greia har. (Jeg tror rekorden for tiden er Chili X med 2,6 millioner SU, mens politiets pepperspray til sammenligning pleier å ligge på omtrent 1,5 millioner SU. Hva skal man med sånt?) Hvis du behøver noe grisehott så kan du lage en salsa med habaneros og servere denne i en egen skål ved siden av. Og hvis habaneros ikke er hott nok for deg så bør du oppsøke en lege for å snakke om saken, for da har du sannsynligvis skadet smakssansen din. Men nok moralpreken. Folk får gjøre som de vil, hvilket også gjelder det de velger å putte oppi gryta som “substans” — hvor det vanligste er kjøttdeig, bønner og løk. Selv lager jeg imidlertid aldri chili uten bacon, selv om jeg ofte dropper andre typer kjøtt og heller går for en “sofrito” med diverse grønnsaker som jeg kjører i hurtigmikseren for å lage til som en tykk “smoothie” lignende greie. Dessuten må jeg ha cilantro og den må være fersk (selv om man sikkert kan bruke syltet cilantro hvis man ikke enten har den typen butikk tilgjengelig eller dyrker den selv i vinduskarmen, som er enklere enn du tror). Og her kommer det “hemmelige trikset”: En spiseskje kakaopulver.
Hvis du går på YouTube anbefaler jeg enten Brian Lagerstrom, Billy Parisi eller Johan Zaragoza. De vet hva de driver med. Følg deres anvisninger til punkt og prikke de første par gangene du gjør jobben. Eller ihvertfall helt til du føler at du “behersker” jobben nok til at du kan legge til og trekke fra ting for å lage din egen custom versjon av chili. Selv pleier jeg å bruke en sursøt smak som jeg oppnår ved hjelp av et par spiseskjeer eddik og honning (eventuelt sukker) — men dette bør man være minst like forsiktig med som man er med “heten”. Det er jo heslig når en eller annen sær smak dominerer hele bildet. Ellers handler denne retten mye om tomater, hvor det er rom for stor variasjon, men det enkleste er utvilsomt å bruke hermetiske varer og frito/passata (eventuelt tomatpurè). De vil typisk selge det meste man behøver på superen, men det er jo klart at hvis du har torghandlere og spesialbutikker tilgjengelig så gjelder selvsagt den gamle regelen om at det ferdige resultatet aldri kan bli bedre enn kvaliteten på de materialene man bruker under tilvirkningsprosessen. For et optimalt resultat må man derfor optimere råvarene. Kanskje bør man heller bruke ferske tomater enn hermetiske? Selv har jeg enkel tilgang på svært gode tomater her i Spania, så det jeg pleier å gjøre er å “koke dem myke” sammen med løk og tørket chili og siden kjører jeg hele smæla sammen med cilantro og hvitløk i hurtigmikseren. Hvis man gjør dette riktig vil man få en vakkert farget, tykk “smoothie” som siden går rett i gryta sammen med de krispstekte baconbitene jeg liker å starte det hele med (noen ganger også chorizo). Siden “reduserer” man dette litt (koker ut noe av vannet) før man har oppi bønner og setter det i ovn til sakte godgjøring på ganske lav temperatur i ganske lang tid.
Men nå gir vi ordet til Lars Lillo Stenberg og hans erfaringer med kokkefaget.
De kaller dem SCOTUS – Supreme Court Of The United States – og de har nettopp opphevet den loven som teknisk sett heter 422 U.S. 873 (1975) – også kjent som United States versus Brignoni-Ponce – hvor det nedlegges eksplisitt forbud mot å stanse en person eller et kjøretøy hvis den eneste begrunnede mistanke er at personen(e) er meksikanske, eller på andre måter latinamerikanere, fordi dette er i strid med det fjerde grunnlovstillegget (4th Amandement) som forbyr urimelig “stop and search” – inkludert pågripelse, beslag eller annen inngripen – overfor ellers sakesløse individer. Det som foregår i dagens USA er en svært bredt anlagt kampanje mot såkalt illegale innvandrere som bryter med et av de mest fundamentale rettsprinsippene i alle demokratiske samfunn; at man ikke skal behøve å “bevise sin uskyld”. Det er alltid den pågripende mundighet, på vegne av påtalemakten, som plikter å presentere “berettiget mistanke” om at det foreligger et straffbart forhold som kan knyttes til det/de individ(er) som vedkommende politipatrulje eller annen slik myndighet stanser og konfronterer. For øyeblikket har imidlertid SCOTUS opphevet Brignoni-Ponce, slik at ICE (Immigration and Customs Enforcement) kan stanse og pågripe alle de mistenker for å være latinamerikanere, hvis de ikke der på stedet kan presentere identifikasjonspapirer som bekrefter at de har lovlig opphold i USA.
Behøver vi å sitere den historisk bryske tyske kommandoen som sier Papieren, Bitte, men som få nålevende nordmenn kan huske lenger? Legitimasjonsplikt i praksis handler jo om at man alltid bør/må bære legitimasjon på seg i tilfelle man påtreffer en patrulje eller kontrollpost som forlanger å se dem. Hvis man av noen årsak ikke kan presentere papirer kan dette medføre ukjente mengder ubehag og bortkastet tid. I dagens USA kan det i verste fall bety at man settes på et fly til konsentrasjonsleirene i El Salvador samme dag. Dette er en svært alvorlig situasjon som har ukjente rekkevidder, men at man i det hele tatt utsettes for “rasistisk profilering” og legitimasjonsplikt i praksis er et eklatant brudd med det fjerde tillegget i den amerikanske grunnloven — uten at dette på noe vis ser ut til å forstyrre sinnsroen til regjeringen hans Donald Trump, som har lovet sine velgere å pågripe og utvise alle “illegale innvandrere” i USA. Problemet med dette opplegget er bare at det finnes mange titalls millioner amerikanske statsborgere som har latinamerikansk bakgrunn, hvorav et ikke ubetydelig antall faktisk stemte på Trump ved forrige valg. Dessuten finnes det også et antall individer som har lovlig opphold med arbeidsvisum. Ting er i ferd med å komme seriøst ut av kontroll der borte, fordi diverse grupperinger av typen “hvit makt” har fått skikkelig blod på tann av all denne medvinden. Disse har alltid eksistert men de har tradisjonelt sett vært “undergrunn”, noe som nå er i ferd med å endre seg. Nå står de åpent frem.
Vi registrerer at innvandring var et svært viktig tema blant mange norske velgere nå nylig. Hva betyr dette? Hva er det de fantaserer om? Norge skiller seg ikke slik sett fra resten av det vi kaller “vesten”, hvor uærlige politikere har brukt dette temaet som brekkstang for å skaffe seg makt, posisjon og privilegier gjennom mange år. Det er jo ikke særlig vanskelig å skremme folk. Jo mindre de vet om en sak jo enklere er det å overbevise dem om at de er i fare — og i våre postmoderne samfunn hylles uvitenhet som om det skulle være en dyd. Du vet. Alt handler om følelser nå. Eventuelt om noe de kaller “holdninger”. Det som foregår i USA er ikke vesensforskjellig fra det som skjedde i Tyskland for hundre år siden, og de samme typene fylles av den samme form for begeistring nå som da. Folk bryr seg ikke om tall og fakta, fordi de har jo følelsene sine. For eksempel er det enkelt å finne stoff på nettet om og med diverse amerikanere som hyller det som foregår der borte fordi “noen endelig gjør noe” i forhold til bekymringer de har båret på lenge. Ingen husker dette nå lenger men tyskere var pisse redde for “jøder” – de fleste av dem visste ingenting om jøder, men de hørte på det som ble sagt og dannet seg “følelser” rundt saken – på omtrent den samme måten som nålevende mennesker kan frykte og hate “muslimer” og/eller andre grupper av innvandrere, flyktninger og så videre. Det er samme greia om igjen. De som har noe å tjene på saken jobber hardt for å piske opp følelseskaoset ute blant befolkningen. Politikere som ikke har noen bedre vei til maktposisjoner kan bruke folks frykt til sine egne formål. De inkompetente støtter seg på de uvitende. Opplegget er ganske deprimerende, men det er også en dødelig realitet for de som rammes av galskapen.
Jeg gidder ikke å mase med Martin Niemöller og hans kjente dikt om at “først kom de og hentet kommunistene” og så videre. De som kan det kan det allerede og de som ikke kan det er ikke interessert uansett. Men det er et poeng at når de først har fjernet en lovparagraf som i sin tid ble designet for å beskytte et lands borgere mot urimelig og/eller urettmessig behandling, inngripen og/eller forfølgelse fra politiet, retten og andre myndigheter, så er det liten grunn til å tro at de vil stanse etter at de er ferdig med den gruppen de først begynte med. Sånne typer som fantaserer om å “renske opp” i et samfunn har en typisk tendens til å oppdage flere fiender hvor de enn snur seg. Dette vet vi. Det er jo slik paranoia typisk fungerer. USA utvikler seg svært hurtig i retning av å bli en nazistat. Dette er ingen spøk. Det er heller ingen ovedrivelse. Alt som kreves er jo en regjering som har vilje til å endre på lovene — eller eventuelt ignorere dem hvis de ikke kan endre dem. Hvem skal liksom stanse dem? Det er vanligvis de som kontrollerer et lands væpnede styrker som har makt og midler til å gjennomføre hvilke slags tvangsmidler de måtte ønske. Det er slik “bananrepublikker” fungerer. USA har hatt muligheten til å sette bremser på Donald Trump mange ganger, men de folkevalgte forsamlingene har valgt å ikke gjøre dette — og nå er det sannsynligvis for sent. Om de er redde, feige eller grådige spiller forsåvidt mindre rolle, poenget er at et tilstrekkelig antall av de formelle makthaverne støtter Trump i prosjektet hans — eller ihvertfall yter de ingen motstand. Og ennå er det mer enn tre år igjen av presidentperioden hans. Hvordan dette skal gå er ikke godt å si, men skal man dømme etter hva vi allerede kan observere så kommer det til å gå rett til helvete for full maskin.
Jeg er ikke i utgangspunktet særlig interessert i “finanssektoren” men jeg følger ikke desto mindre Patrick Boyle på YouTube, først og fremst fordi han har en litt tørrvittig “britisk” stil som jeg liker. Du er nødt til å selv sortere ut det som er morsomheter fra det som er saklig materiale. Han gir ingen varsler av typen OBS! VITS! – med eller uten innlagt latterspor – det bare kommer som en sømløs del av teksten. Ikke alle liker sånt, men jeg gjør. Uansett, dette er et blikk på hva som foregår med finansene til storselskapet Tesla, smmaenlignet med “den normale virkeligheten” der ute.
Vi skal ikke snakke om partier. Det er for banalt. Alle kan slå opp hvilken nyhetskanal som helst og finne alle tallene. Nei, denne spalten foretrekker å studere det underbevisste sjelsliv; her illustrert med det som på NATO-katalog-språket vil hete bukse, under, herre. Trender og tendenser er hva vi skal se på i dag. Hvem har hatt fremgang og hvem sliter med å bli forstått? På trendsiden er valgets store vinner identitetspolitikk. Da mener vi særlig “fraværet av identitet” og kampen for folk ikke skal ha lov til å selv definere hva og hvem de er. Zombiene i Kristelig Folkeparti vendte jo tilbake fra dødsriket bare på grunn av sin tydelige motstand mot individets frihet. Staten skal bestemme hva slags kjønnsroller som er tillatt i det norske samfunnet, ifølge dette tøysete mikropartiet. Hva sier vi til sånt? Herregud. Bokstavelig talt.
På den prinsipielle siden legger vi merke til at nynazistene står sterkere enn de har gjort på hundre år. Det er grunn til å tro at Knut Hamsun visste hva han snakket om da han sa at “om hundre år er allting glemt”. Heldigvis slapp de å danne regjering, fordi da ville den sausen de har lyktes i å piske sammen til en forløping emulsjon uten tvil ha skilt seg. Som jeg sa for flere år siden: Så lenge Sindre finnes får du ikke fjerna Erna og nå er Sindre mer eller mindre ute av bildet, etter at det kom frem at han satt hjemme og runket på børsen mens mor var ute og gjorde politisk arbeid. Dermed er det over og ut for det norske svaret på Franz von Papen (slå det opp hvis du ikke skjønner hva dette betyr). Høyre opplever – midt i disse forvirrede tider – en identitetskrise. Hvor passende er det? Identitetspolitikken slår alle veier. Et annet parti som har falt gjennom gulvet er Senterpartiet, det vil si gammelnazistene. Hvor har velgerne deres vandret hen? Svaret ligger i å studere tallene. Gjør matematikken. Variansen i åpne svarmuligheter er begrenset av de aktuelle mengdene.
Illustrasjonsbildet ovenfor betegner den postmoderne nærkontakten mellom rasshølet og nasjonalflagget. Keep your friend close but your enemies closer, som de sier i England. Det er opprinnelig et fyndord som strategen Sun Tzu – også kjent som Sun Wu og Sunzi – fant opp for snart 2500 år siden, altså under Zhou-dynastiet. Kina er jo et gammelt land på så mange måter, i motsetning til Norge, som ifølge historiebøkene “ble samlet til ett rike” under den bisarre karakteren Harald Hårfagre sent på 800-tallet. Han gjorde visstnok dette for å imponere en kvinne. Veldig incel, kan du si. De sliter fortsatt med identitetsdannelsen sin i den kategorien av menn som hovedsaklig gjør alt de gjør fordi de prøver å innta et barskt og mandig “image” overfor en eller flere kvinner. Du vet. Slå seg på brystet og brøle. Typisk sånt som får alle små apefrøkner til å skjelve i trusene og tilby samleie. Hvilket minner meg på at Trond Giske er tilbake i rikspolitikken etter å ha tilbrakt noen år med ørkenvandring ute på den trønderske landsbygda. Hva betyr dette? Det er for tidlig å si noe om, men vi kan i det minste gjette på at det neppe begeistrer den Oslo-baserte partieliten rundt Støre og Stoltenberg.
Av årsaker jeg ikke umiddelbart forstår er partiet Rødt svære i Finnmark, med hele 33% i Karasjok, mens de på riksplan ligger på noe mer beskjedne 5,3%. Har det noe med Sametinget å gjøre? Det kan selvsagt også handle om personer og deres engasjement i lokale saker. Jeg avventer mer informasjon før jeg trekker noen konklusjon. Vi har uansett et knippe med små tøysepartier som havner i “vippeposisjon” og derfor kan selge seg dyrt når saker skal behandles i Stortinget. Jeg har aldri skjønt hva Miljøpartiet De Grønne (MDG) er og står for, men det er verdt å legge merke til at de stiller med en nitten år gammel kandidat til rikspolitikken, slik at vi kan definitivt stryke seriøsitet av listen. Jeg mener, hva faen. Hva går det an å vite om livet når du er tenåring? Det faller på sin egen urimelighet. Men de kaller seg jo forsåvidt “de grønne” så det ligger vel i navnet at de skal stille opp med mer blodferske kandidater enn alle andre. Det tidligere nevnte partiet for gammelnazister – altså Senterpartiet – har også blitt redusert til en brølende mus. Hva ønsker egentlig denne pussige skapningen? Ihvertfall ikke det samme som norske velgere i alminnelighet, for de har jo valgt å flokke seg rundt det nye motsetningsparet Fremskritt og Arbeid. Hvilket utber spørsmålet: Hvor eksakt ligger sentrum i norsk politikk? Det er jo urimelig å påstå at noen få små tøyseparter med omtrent fem prosent velgeroppslutning hver seg representerer den form for politisk tyngde man bør forvente å finne der hvor gravitasjonen er på sitt sterkeste. Etter min mening er det ufruktbart å snakke om “høyre og venstre” som om vi fortsatt befinner oss i slutten av det tyvende århundet med alle sine kalde kriger mellom oppkonstruerte motsetningspar som “kapitalisme og kommunisme”. Det toget har gått. Folk bør følge nøye med på horisonten for det er bare et tidsspørsmål før USA kollapser og en ny politisk verdensordning vil danne seg.
Altså, det er jo slik at jeg er trent i klassisk fransk kjøkken, ikke sant. Derfor kaller jeg hele stykker av kyllingbryst med sitt franske navn supremes, men det forekommer nesten aldri at jeg helsteker dem. Hva jeg typisk velger å gjøre er som regel å tynnskjære dem, før jeg panerer dem i en blanding av hvetemel og krydder, noen ganger også deretter vendt om i et pisket egg og til sist rullet inn i brødsmuler, før de til sist skal stekes gyllenbrune på ganske høy varme. Det kommer an på hva jeg gidder den dagen. Men de må minimum vendes i mel og krydder. Noen slags råskinnmetode blir ikke aktuelt. Det skal være kulturelt korrekt, hvis ikke kan det faen meg være det samme med hele mannskiten. Da tar jeg heller en brødskive med gulost, liksom. Herregud. Er det noe jeg virkelig ikke tåler så er det å skuffe meg selv.
Sånt er imidlertid ikke noe problem for de fleste, så langt jeg er i stand til å se. De har jo ikke denne “dobbeltheten” i sin egen natur som gjør at de vokter over seg selv og er kjappe på avtrekkeren når det kommer til nådeløs selvkritikk. Bør jeg misunne dem? Det vet jeg ikke noe om. Jeg har aldri prøvd å være noen andre enn meg selv og har forsåvidt ingen interesse av det heller. Vi er alle nødt til å leve med den naturen vi ble tildelt ved fødselen, eller hvordan der der virker. Poenget er uansett at folk er forskjellige. Noen stiller høye krav til seg selv, andre gjør ikke. Jeg vet ikke om det er riktig å karakterisere “de andre” som mer fri enn meg selv bare fordi de verken har standarder eller selvdisiplin. Som regel ser jeg dem som undermennesker. Halvaper. Hva er greia? Den eneste grunnen til at de kan overleve som fri på den måten er at andre betaler prisen for dem. Sannsynligvis er de lykkelig uvitende – som småbarn – om hvor sjanseløse de ville ha vært i en verden hvor ingen vokter over dem og beskytter dem. Dette er komisk, men det er også tragisk.
Mange snakker om en film fra 2006 som heter Idiocracy. Jeg så den da den var ny og syntes den gangen at den hadde sine artige øyeblikk, men i det store og hele var det ingen bra film. Alt for “amerikansk” hvis du skjønner hva jeg mener. Uansett, det folk sier er at da filmen var ny ble den betraktet som overdreven. Ti år senere ble den imidlertid sett som ganske realistisk — mens nå i dag virker opplegget som best case scenario. Har folk virkelig blitt dummere etter år 2000 og i så fall hvorfor? Det mest nærliggende svaret er selvsagt internett. Du vet. Det å “sette bort” store deler av ens egen tankevirksomhet til en automat som gjør det enkelt å finne nærmest hva som helst slags informasjon om alt i hele verden. Men ikke engang det er nok, virker det som, fordi nå skal jo alle ha sin egen HAL 9000 i form av “kunstig intelligens” som kan alt, ser alt, vet alt — og har svaret klart omtrent før du rekker å spørre maskinen om noe. Uansett hvor man går nå for tiden ser man folk som sitter og tukler med telefonen sin. De stirrer på skjermen, mens grimasene de lager og spasmene i kroppen mer generelt antyder at det foregår noe emosjonelt med dem. For en stund siden så jeg en dokumentar om folk som har innledet romantiske forhold til sin chatbot på det grunnlaget at “de føler seg så inderlig sett og forstått” selv om det bare er en maskin som er programmert til å skamrose dem og sørge for at de bruker så mye tid som mulig online.
For mine øyne ser det ut som om vi allerede lever i en dystopi av typen “Matrix” — og det blir ikke bedre med tiden. Jeg har aldri hatt lyst på noen smart telefon men det virker som alle tror at alle andre har en av de der innretningene, fordi forrige gang jeg åpnet en bankkonto – som var nå nylig i den spanske banken BBVA – begynte de straks å forklare for meg hvordan jeg skulle “laste ned appen” og så videre, helt til jeg stanset dem ved å si at jeg har ikke den typen telefon og jeg har heller ingen planer om å skaffe meg en av dem. Da blir det vanskelig for deg å henge med i utviklingen, er det mange som kommenterer. Men jeg bare trekker på skuldrene. Jeg skal nok alltids klare meg. Jeg ble jo “ferdig formet” som voksenindivid før det engang var vanlig å ha internettoppkoblet hjemmecomputer. Dinosaur er det sikkert mange som tenker om sånt, men det får de bare gjøre. Saken er at jeg er veldig skeptisk til denne utviklingen. Enhver symbiotisk forening av menneske og maskin er hva vi kallet et kybernetisk system, selv om det “bare” er en type elektroverktøy eller noe, som handler om å få noe gjort, som for eksempel å borre et hull i veggen. Sannheten om alt sånt er at bruk av “moderne verktøy” er bare et tidsbesparende fenomen. De fikk til å lage hull i stein for ti tusen år siden også. Det finnes ingen håndverkesjobb av det slaget man typisk gjør med “avansert verktøy” som ikke kan gjøres minst like bra med enkel og manuell redskap. Problemet er bare at den manuelle løsningen tar idiotisk mye lengre tid, så det kommer i konflikt med oppgavens lønnsomhetsstruktur. Du vet. Vi har det jo veldig travelt i den moderne verden.
Heldigvis er det vanlig i Spania å selge kyllingfilet som allerede er ferdig tynnskåret. De er ikke svære på “kjøttstykker” her i landet. Dette passer meg veldig bra, for det er jo ikke jeg heller. Jeg opplever det som intenst frastøtende å se folk som jafser løs på en diger biff, en hel kylling og den typen ting. Hva er de? Neandertalere? Herregud. Folk spiser alt for mye kjøtt. Det er ikke bra for helsa deres og det er enda mye verre for miljøet. Jeg er på ingen måte noen vegetarianer men det må da for fanden finnes noen slags mellomting. Si for eksempel at 80-90 prosent av kostholdet er basert i bønner, ris, nøtter, bær og grønnsaker — mens det lille proteinbehovet som mennesker legitimt har fint kan dekkes av en ganske beskjeden mengde kjøtt og fisk. Ikke bare er folk flest evneveike troll, de spiser også alskens vemmelig søppel. Men sånn har ting vært lenge. Siden lenge før internett ble en greie. Det virker som om mange ikke forstår forskjellen mellom frihet og luksus. Eller et normalt sunt kosthold og dekadent fråtseri, om du vil. Imidlertid kan vi anføre på den positive siden av ting at stadig flere begynner å forstå at store forandringer i den alminnelige menneskelige livsstil er nødvendig hvis vi overhodet skal overleve som art. Det går rett og slett ikke an å “løfte alle ut av fattigdom” dersom dette betyr at de skal leve et luksusliv med et hovedsaklig kjøttbasert kosthold. Hvis man for eksempel tenker at det er rimelig å spise kylling bare èn gang hver uke så betyr dette likevel at man på en eller annen måte må skaffe femti kyllinger i året. Hvordan ser du for deg at det skal foregå? Hvem skal stå for oppdrett, slakting og klargjøring for videre behandling av varen på det vanlige kjøkkenet? Og hvor mye plast ser du for deg at denne prosessen skal bruke? Det ser ikke ut for meg som om smarttelefoner bidrar til å øke bevisstheten hos mennesker verken i dybden eller i bredden. Men det er sikkert ikke så viktig. Selv har jeg jo kommet så langt at jeg har omtrent dobbelt så mye fortid som fremtid — og jeg har på mange måter “mistet gløden” i forhold til det meste av alt jeg syntes var viktig før i tiden. Og sånn går dagene.
