Måned: august 2025

Egentlig er “tyrefekting” et idiotisk navn, oppfunnet av individer som ikke forstår hva de ser. Det er ikke en kamp, og slett ingen “folkeforlystelse” (som ordboka påstår); det er et offer. Du vet. Noe hedensk-religiøst som handler om menneskets forhold til dyret. Det er meningen at tyren skal dø der i arenaen, men det er aldri sikkert at dette skjer problemfritt. Noen ganger blir matadoren – altså “dreperen” – tatt av tyren og selv drept eller alvorlig kvestet. Sånt hender. Jeg hører at folk som selv både spiser hamburger og det ene med det andre noen ganger har “fine følelser” i forhold til at det som foregår er både stygt og unødvendig. Javel. Hva faen trodde du? At det noensinne er vakkert å drepe et dyr? At det er noe som bør skje på mer diskrete og kontrollerte måter, bortgjemt i et hemmelig drapsrom på slaktefabrikken? Hele poenget med å trekke dette frem i dagslys og solskinn, foran et publikum, er jo at du skal se og vite hva prisen for en hamburger (og andre kjøttretter) egentlig handler om. Og hvis du synes synd på oksen har du misforstått hele opplegget. Dette er ikke vanlige “kjøttdyr” som oppbevares i fjøs og betraktes som fremtidig mat, dette er den best behandlede eliten av nesten kongelige dyr. De lever et helt annet liv enn “vanlig storfè” som ingen har noen slags respekt for.

Mens vi snakker om “respekt” bør det forøvrig nevnes at det er både fette urealistisk og bent frem uhøflig å forlange at spanske mennesker som bor i Spania bør kunne snakke engelsk. Hvorfor skal de det? De er jo hjemme. Det er du som er på besøk. Nå pleier imidlertid ikke nordmenn å hisse seg særlig mye opp over sånt, fordi vi forventer jo typisk aldri at noen andre folkeslag skal kunne snakke norsk, så det ene fremmedspråket er ikke prinsipielt annerledes enn det andre. Greia er mer et praktisk problem. Av “årsaker” er det obligatorisk å lære engelsk i norsk folkeskole, mens spansk er et valgfag som ikke engang tilbys overalt, til tross for at det sannsynligvis bor flere nordmenn i spansktalende enn i land hvor folk for det meste snakker engelsk. Hvorfor er det slik? Jeg tipper det har noe med Den andre verdenskrigen å gjøre, men dette vet jeg strengt tatt ikke. Spania ble vel betraktet som et fjernt, annerledes og abstrakt sted helt til langt innpå 70-tallet, da det begynte å bli vanlig med “pakketurisme” innenfor et prisområde som folk har råd til. Og den gangen dette skjedde var det litt hipp som happ om folk havnet i Hellas eller i Spania, men når de først hadde begynt å “vanke” i et av de tidligste ferielandene ble det gjerne til å de fortsatte med dette. Nå for tiden reiser man jo til både Kroatia, Tyrkia og Albania — men dette var nesten utenkelig på det tiden da pakketurismen etablerte seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ellers er det å si at det brenner mange steder i Spania nå om dagen, blant annet i Carucedo, som ligger et par mil unna der jeg bor, like ved turistattraksjonen Las Medulas. (Medula betyr “marg” så poenget med navnet er vel at fjellsidene ble strippet ned til margen av grådige romerske gulljegere for to tusen år siden, og sånn ser de fortsatt ut.) På nyhetene sier de at mer enn 700 mennesker har blitt evakuert fra området og det jobbes med å få situasjonen under kontroll, men varme og sterke vindkast kompliserer oppgaven. Det er uansett et sørgelig syn når mange flotte gamle steinhus etterlates som ruiner av den stadig like grådige ilden. Du vet. Før kalte man dette sommeren men nå heter det “brannsesongen” — og ikke bare i Spania. Det brenner friskt både i Hellas, Tyrkia og andre tradisjonelt “varme land”. Nylig ble nesten to hundre kvadratkilometer fransk terreng (i nærheten av byen Perpignan) ødelagt av en megaincendio som de ikke har sett maken til der over siden på 50-tallet. Så du kan si at situasjonen er ikke lystig. Og verre skal det bli ettersom den globale oppvarmingen fortsetter jevnt og trutt med en statistisk gjennomsnittsøkning på 0,2 grader per tiår, som det har gjort siden disse målingene ble innført i 1970. Vi vet hvorfor dette skjer, men det er “politisk vanskelig” å gjøre noe med saken, så da så. Folk vil jo ha både pengene og bekvemmelighetene sine. Alle som overhodet har noe valg foretrekker enkle og midlertidige løsninger, helt til ting blir så jævlige at det ikke lenger går an å late som ingenting. Dette er helt normal menneskelig psykologi. I mellomtiden fortsetter den spanske hetebølgen ihvertfall ut denne uken.

Det er ikke akkurat Houston der jeg bor, men poenget i sangen blir uansett det samme:

Spør du meg om jøder bør ha sin egen stat så kan jeg bare svare “ingen kommentar” — eller mer spesifikt ja, på den samme måten som pinsevenner, mormonere og scientologer bør ha sin egen stat. Det er jo bare en religiøs sekt. Hva har det ene med det andre å gjøre? Det finnes ikke noe “jødefolk”. Det har det aldri gjort. I genetisk topologi er israelere mest i slekt med palestinere. libanesere og andre i den samme regionen, sånn at det går egentlig ikke an å si hvem som er hva bare basert i normale blodprøver og farskapstester. Spør du meg så er de arabere alle sammen. Jeg driter jevnt i de fine følelsene hos visse kristne dommedagssekter som behøver Israel for å få regnestykket sitt til å gå opp med Antikrist, dyrets tall og alt det tøyset der. Hvem faen tror de at de er? Kom hit så skal dy få en knyttneve midt i trynet, ditt stygge troll. Det alle kan se akkurat nå er et organisert folkemord basert i bare luft og tullprat. Genetisk sett er det ingen betydelig forskjell mellom de som kaller seg palestinere og de som kaller seg israelere. Alt handler om ideologi. Mest av alt handler det om kristen ideologi. De som virkelig har ereksjon i denne saken er det samme gamle nazipakket. Alle andre oppfatter det bare som slitsomt og ikke så rent lite deprimerende.

Hvis jøder er en egen rase så har jeg jøder i familien. La oss si for eksempel slik som det ble definert av nazistene før og under Den andre verdenskrig, hvor alt handlet om hvem man var i slekt med. Fulljøde? Halvkaste? Kvarting? Alt går i den store forbrenningsovnen. Men hvis jøder er – slik som jeg alltid sier – bare en religiøs sekt på linje med pinsevenner, mormonere og andre snålinger, så kjenner jeg ikke engang noen jøder. Bare forvirrede individer som tror at identitet er noe man kan arve. Det blir som hvordan jeg oppfatter kristne: Er de seriøse? Herregud. Hvis du ikke engang kan avsi den normale trosbekjennelsen og er inneforstått med sakramentenes innhold er det faen ikke mye igjen av greia. Hva? At du har noen “følelser”? Gå og kyss geiteræva, din forbannede tosk. Jeg kan sitere bibelen bedre enn de fleste “kristne” jeg noensinne har møtt — og jeg er teknisk sett det man kaller en satanist. (Sjekk ut saken på churchofsatan.com) Det store spørsmålet er om du lever i samsvar med læren til kristendommens egen profet Jesus eller om du har “alternative oppfatninger” om saken. Det samme gjelder forsåvidt jøder, muslimer og andre religiøse også. Det er blasfemisk å si at man er “kulturkristen” mens man samtidig stiller seg agnostisk til selve troen. Du vet. Useriøst fjolleri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om Israel akkurat nå har jeg bare ett ord: Skam. Det som foregår er en skam som aldri vil gå bort igjen. Blodskam hvis du vil ha det ekstra sterkt, poenget blir uansett det samme. De dreper sin egen familie mens de synger lystige sanger og legger ut videodokumentasjon av ugjerningene sine på TikTok. Hva skal man egentlig si om sånt? Ord blir fattige. Alt vi kan gjøre er å bevitne det og bære det i hjertet. Det er ikke realistisk å forvente at disse evneveike idiotene noensinne kommer til å forstå hva slags uhyrlig synd de begår — men vi andre kan legge merke til det og huske det for fremtidige samtaler rundt leirbål eller hva man enn har dersom det fortsatt finnes mennesker om ti tusen år. Det virker ikke som noen selvfølge, men hvem vet. Vi har jo vært en ganske seiglivet art i noen millioner år ved dette tidspunkt.

Her er en sang som passer til temaet:

Dersom det oppstår divergens mellom hva noe “er” og hvordan folk oppfatter tingen, så er det oppfatningen som teller. Ta for eksempel et eldgammelt symbol: Hakekors. Hvis noen har et sånt tatovert på skulderen sin så vil ikke folk oppfatte det som at vedkommende gjorde det på grunn av “hell og lykke” – selv om det er dette symbolet egentlig står for – men av helt andre årsaker. Vel å merke, i den grad folk overhodet er interessert i “hva de tenkte” da de tatoverte et hakekors på skulderen sin. Jeg kan selvsagt ikke snakke for noen andre enn meg selv og en håndfull mennesker jeg kjenner godt, men jeg vil tippe de fleste er ferdig med å tenke gjennom saken i løpet av få sekunder hvis de støter på sånt. De vil ikke engang høre på noen forklaringer. Symbolet er så velkjent og “betydningen” er så etablert at mer snakk er overflødig. Du kan bare ikke gjøre noe sånt – ihvertfall ikke i Europa – og regne med noe annet enn “ubehagelige konsekvenser”.

Er dette urettferdig? Det har jeg ingen mening om. Jeg lever i en praktisk verden hvor handlinger er hva som teller, ikke hva folk “føler” om ting. Det du gjør definerer hva du er. De synlige aspekter av en person er hva folk først og fremst oppfatter og bruker som grunnlag for sin “prelimenære meningsdannelse” om hva/hvem de står overfor. Eller har du en annen erfaring av hvordan verden fungerer? Jeg tviler på det. Enten det er “rettferdig” eller ikke så vil folk typisk innta en annen holdning overfor rimelig hygienisk velstelte individer enn når de må forholde seg til noen som åpenbart “gir faen” i hvordan de blir oppfattet ute i det offentlige rom. Eller det som er enda verre; når noen helt åpenbart går inn for å terge og provosere uten noe annet formål enn å “gjøre seg interessant” med billige triks. Selvsagt godtar vi en del slakk når det er snakk om kyllinger som står midt i ungdomsopprøret sitt. Det skulle da bare mangle. La dem holde på. De vil tidsnok gå lei av hele greia og finne frem til en stil og identitet som fungerer for dem. I mellomtiden er det sannsynligvis best å ikke “bite på agnet” men heller bare ignorere forsøkene på gjøre seg til og skape konflikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her i Spania snakkes det mye om ola de calor – hetebølge – nå om dagen. Det blir noe så aldeles idiotisk varmt at det er vanskelig å fungere normalt, også her hvor jeg bor, og de sier det skal vare i en uke til. Jeg gikk til sengs noe over midnatt og da var det 33 grader utenfor og 26 grader inne, så du kan jo selv tenke deg. Søvnkvaliteten blir ikke toppers. Nå i løpet av morgentimene er det viktig å kjøre full gjennomtrekk i hele kåken mens det er “kaldt” – akkurat nå er det 22 grader – sånn at man starter så lavt som mulig når det er på tide å stenge alle dører og vinduer. Du vet. Når sola begynner å flekke tenner. Ganske interessant, egentlig. Det blir liksom det motsatte av norsk vintervær, altså når man kan kjenne kulda strømme inn i rommet hvis man åpner vinduet, bare at her er det en tsunami av brennhet luft. Bare hvis man skalker lukene klarer man å holde temperaturen levelig gjennom resten av dagen, og selv da er det kvalmende varmt utover kvelden. Herregud for et opplegg — men det er ikke annet å gjøre enn det beste man får til med det man har. Siesta på formiddagen gir mening når man ikke sover godt om natten. Og sånn går dagene. Hvis man har noe man behøver å få gjort bør man sørge for å få det unna i løpet av morgentimene. Som alle skjønner har denne greia visse psykologiske effekter på folk. Man blir irritabel og utålmodig. Svett, klam og grinete. Det spiller egentlig ingen rolle om du er “vant til det” eller om slik varme er en helt ny erfaring for deg. Alle reagerer mer eller mindre likt. Kroppen fungerer jo i det store og hele på det samme viset uansett hvem man er og hvor man befinner seg. Erfaring i denne sammenhengen handler mest om å vite hva man skal og ikke skal gjøre for å slepe seg gjennom dagens lidelser.

De to tingene som fyller nyhetsbildet i Spania mens hetebølgen pågår er henholdsvis brann og voldssaker. Det er ingen tvil om at “lunta blir kort” over hele linja. Ordet er “eksplosivitet” enten vi snakker om det knusktørre terrenget eller om folks humørsvingninger. Plutselig flammer det opp og så har vi det gående. Det skal mye mindre til før folk går løs på hverandre – med eller uten våpen – når varmen driver dem til vanvidd. Særlig blant turister, virker det som, eventuelt så rapporteres saker som involverer turister i større grad enn sånt som bare angår spanjoler. Tenker ikke folk på at det finnes overvåkningskameraer overalt nå for tiden? Og der det ikke finnes overvåkning finnes det ihvertfall et antall personer som har prima opptaksutstyr på telefonen sin. Ting er ikke sånn som på 70-tallet lenger. Hvis du befinner deg på et offentlig sted må du regne med at noen filmer deg når du friker ut med bisarr og/eller avvikende atferd. Om ikke annet så bare fordi de vil ha noe billedmateriale å vise frem for venner og kjente når de snakker om “det som skjedde på den dagen”, men det er faktisk også salgbart i forhold til kommersielle nyhetskanaler hvis man lykkes i å fange opp noe spesielt på telefonkameraet sitt. Sånn har det blitt. Jeg tenker på Dziga Vertov og hans idèer om “kino-øyet” som først dukket opp for hundre år siden, rundt regnet, men som ikke egentlig har vært noe høyaktuelt tema i folks hverdag før det ble vanlig å gå rundt med et videokamera i lomma. Det er jo så mye som “dokumenteres” nå for tiden. For eksempel der det foregår en demonstrasjon – for eller mot hva det nå skal være – ser man tydelig at “halvparten av alle som er der” har et kamera rettet mot hva som enn foregår. Samtidig har fenomenet deepfake utviklet seg såpass langt at det ikke lenger er enkelt å se forskjell på ekte filmopptak og ting som folk lager ved hjelp av “kunstig inteligens”. Sånn sett går det nå an å “redigere” virkeligheten på en måte og i et omfang som ikke engang de mest deprimerende dystopikerne hadde sett for seg når de lagde sine mest pessimistiske spådommer om fremtidige menneskers toskeskap.

Varmen er det imidlertid ingen som kan rå for. Det er bare å vente til det verste gir seg.

I mellomtiden spiller vi tysk disco fra 1982:

Jeg husker ikke helt hvorfor. Sannsynligvis hadde han andre vært på befaring i musikkhyllene mine, hvor man trygt kan si det er “litt av hvert” men at omtrent halvparten sorterer under sjangeren hard rock & heavy metal. Noen viser fordommer ved å kalle dette “guttemusikk” men sannheten er at det finnes ingen kjønnsbestemmende faktorer innenfor musikk (og andre kunstdisipliner) annet enn de man har blitt pådyttet av samfunnet. Du vet. Jenteleker, gutteleker og det ene med det andre. Det er ikke naturlig. Uansett var det slik den gangen at vi ble sittende og snakke litt om musikk. Jeg kunne ikke – og kan fortsatt ikke – angi noen spesifikk favorittartist som jeg digger mer enn alle de andre – selv om Frank Zappa har en slags særstilling – så jeg endte med å si at “jeg er en rocker” og liker den typiske musikken man finner innenfor denne sjangeren. Turboneger? Jeg er ihvertfall medlem av fanklibben deres, Turbojugend, men selv det er mer noen slags bredt anlagt kulturell greie som handler mest om en “livsstil”. Men hva med han andre?

Han sa at det er kanskje ikke særlig mandig, men han liker faktisk ABBA. Okay. Hva har det med mandighet å gjøre? Jeg lot temaet ligge, men tenker vel at i den grad “mandighet” vedkommer saken så handler det i så fall om å være ærlig og stå for det man er og hva man liker. Fasthet, liksom. Hvorfor skulle det være umandig å like ABBA? Folk er vel mer eller mindre “barn av sin tid” og miljøskadd på den måten, men jeg har selv aldri hatt noe imot ABBA. De var gigasvære artister ihvertfall gjennom hele 80-tallet (som jeg er ganske preget av) og jeg synes ikke det er rimelig å klage på låtene deres, arrangementene, produksjonen eller noen av de andre “profesjonelle” aspektene av gruppa, slik at vi ender med et smaksspørsmål. Nå sier vel utvalget i musikkhylla til folk alt om hva de liker — og jeg har to album av ABBA, men ti eller tolv av King Diamond (og/eller Mercyful Fate), så det er “noe” der – hitsamlinger – men det går ikke an å si at ABBA er blant favorittene mine. Imidlertid skjønner jeg både at folk liker gruppa og hvorfor. Bare idioter “disser” ABBA og det de har oppnådd som musikkartister. De sorterer i samme kategori som for eksempel Lionel Richie slik jeg ser det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men så kommer vi til problemet med “nye artister” (og ordet ny i denne sammenhengen betyr vel etter år 2000) og det store problemet med at pengefolk har overtatt makten i musikkindustrien. Alt er veldig produsert og formattert for det de kaller markedet. Sånn sett handler det mer om salgsvennlige tapetmønstre enn om billedkunst. Jeg befinner meg jo i Spania og ser derfor bare spansk fjernsyn, hvor det fremkommer diverse reklame, reportasje og nyheter om den og den musikkartisten og greiene deres. Herregud så mye dårlig det er. Og da mener jeg kvalitativt dårlig, som i at dette er rett og slett ikke bra håndverk. Låtskrivinga suger geiteballe. De er flinke til å danse og se bra ut, men det er ikke noe “mer” der. Dette er – som de sier i matematikken – “tomme mengder”. Såpeopera og slett skuespill. For eksempel var det bent frem sjokkerende hvor banal og talentløs en megaselgende artist som Taylor Swift viste seg å være da jeg undersøkte saken. Herregud. Hva er dette? Man blir jo for fanden pinlig berørt på alle de involverte sine vegne. ABBA er hundre og tusen ganger bedre enn dette. Hva er det folk “ser” i sånne greier? Jeg fatter det bare ikke — men så er jeg jo sikkert en litt sånn der “vanskelig type” i det store og hele. Du vet. Jeg liker “vanskelig musikk” som ikke umiddelbart appellerer til alle, eller særlig mange engang. Det er ikke uten grunn at jeg pleier å si at jeg kan klare meg fint uten musikk som har blitt laget senere enn året 1980. Det som gikk for å være lettvint popmusikk den gangen er jo nærmest komplekse “prog” greier sammenlignet med den fæle mannskiten de lager nå for tiden. Hva er problemet?

For å gjenta meg selv enda en gang: Vi lever ikke i “musikernes tidsalder” lenger. Selvsagt finnes det fortsatt musikere som jobber med sitt, men det som dominerer det storselgende popmarkedet er dæven døtte meg en fornærmelse mot både intelligens og god smak. Det er til musikken som kunst det samme som Burger KIng er til matlaging som kunst. Det er ikke meningen at det skal være noe slags “artistisk uttrykk” der, det skal bare skli ned uten motstand. Du vet hva du får når du hendvender deg der, liksom. Og stort mer er det vel egentlig ikke å si om saken.

Jeg nevnte Frank Zappa. Lytt til teksten i denne låta fra året 1981:

Tittelen er et ordspill, hvor “Sabroz” er en merkevare – en type ris – hvor de har fusjonert ordene sabor (smak) og arroz (ris), men det jeg skal frem til er arroz con cosas (ris med ting), som folk i Valencia kaller all annen paella enn den som er laget der, og som derfor er “originalen”, altså Paella Valenciana som det kalles i kokebøker. Sjekk ut saken selv. De er ganske nøye med sånt i Spania; det vil si hvor tingene er laget, hvordan de skal utføres korrekt, og så videre. Mat er jo blant de viktigste tingene i livet. Man kødder ikke med sånt. Som alle vet betyr det ulykke å være arrogant og overfladisk i forhold til viktige ting. Ta for eksempel den mennesketypen som – etter eget utsagn – “ikke bryr seg om mat”, underforstått at de kan spise hva som helst, det er det samme for dem. Det blir som å fylle bensin på bilen. Hva skal man tenke om dette? Gastronomisk nihilisme? Selv befinner jeg meg helt opplagt i den andre enden av skalaen, i den forstand at jeg bryr meg kanskje litt i overkant mye om matvarenes beskaffenhet.

Som alle andre med ambisjoner i kjøkkenfagene bruker jeg ganske mye sølvpapir. Jeg vet at det teknisk sett heter aluminiumsfolie, men jeg liker ordet sølvpapir bedre. Det etablerer liksom en metafysisk kontakt med nattens gudinne (månen) og svartalvene (også kalt dvergfolk) i Berget det Blå. Betyr det noe? Det er vanskelig å si, for i prinsippet er vi nå tilbake ved spørsmålet om man skal bry seg om maten, og i så fall hvor mye og hvorfor. Uansett, sølvpapir er en av disse universalgreiene som fungerer både i selve matlagingsprosessen og til diverse lagring/oppbevaring av ting. Av årsaker som er beslektede foretrekker jeg å bruke minst mulig plast. Blant de “snikende giftstoffer” som sakte men sikkert kverker både folk og fe står jo plasten i en særstilling. De finner mikroplast i blodet hos spebarn nå for tiden. Alt og alle er forurenset av jævelskapen, men det virker ikke som om det finnes noen vilje til å kutte ut plasten, eller engang redusere bruken av dette materialet. De bare køler på. Finnes det overhodet matvarer som ikke er pakket inn i opptil flere lag plast i butikkene lenger? Det virker som et uunngåelig onde. Det beste man får til som privatperson er å “redusere” bruken av plastmaterialer i sin egen husholdning, uten at jeg skal påstå dette monner noe særlig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Folk snakker om “utenomjordiske intelligenser” og etterspør diverse romskapninger som kan ha etablert sivilisasjon, teknologi og hele suppa, i tilstrekkelig grad til å reise mellom stjernene. Etter min mening begår de en konseptuell feil i hele meningsgrunnlaget. Hva eksakt er det som er bra med sivilisasjon? Jeg mener ikke “bra for deg” men bra i det store bildet, eller altså bra som evolusjonært prinsipp. For eksempel er det jo typisk menneskelig å påstå at vi er noen slags høyerestående skapninger og derfor “burde” det finnes andre slike eksemplarer der hvor forholdene ligger til rette for organisk liv og evolusjon. Dette er teleologi i sin aller mest evneveike form. Det går ikke an å si at evolusjon har noe formål, og slett ikke at dette angivelige formålet er å frembringe intelligente skapninger som bygger sivilisasjoner og på sikt kolonialiserer både sine lokale stjernesystemer og galaksene forøvrig. Vi har faktisk ganske solid bevismateriale som tyder på at mennesket er en skapning som er i ferd med å utrydde seg selv, gjennom å ødelegge selve livsgrunnlaget. Hvor intelligent er det? Jeg er ikke imponert, for å si det slik. Må ting gå fullstendig til helvete før folk skjerper seg? Det er vanskelig å si, men fortell meg det gjerne hvis du ser noen tegn til forbedring av menneskenes livsvilkår. Selv synes jeg at alt bare blir verre og verre. Folk blir dummere og dummere. Jeg tror ikke på “forenkling” av livet noe mer enn jeg tror på en forenklet form for kokekunst, som gir like bra resultater nesten helt uten at man behøver å gjøre noe.

Vi avslutter med en av mange solide “norske hitsanger” på rockefronten: