På bildet ser vi Charles II av England – og Skottland, Irland “med videre” – under sin kroningsseremoni i året 1625. De hadde jo ikke moderne utstyr for fotografering på den tiden, så det gjaldt å sitte stille, skreve søtt med strømpebyxorna og vente på at den jævla maleren skal bli ferdig. Sånne ting tar bare få minutter nå i Charles III sin tid, hvilket er bra siden han ikke fremstår som noen tålmodig mann. Som alle vet endte det imidlertid ikke helt bra for han forrige Charles. Det var urolige tider i Europa den gangen. Du vet. Tredveårskrigen og det ene med det andre. Folk forandret seg og ble til brutale beist. Derfor gikk det som det gikk.
Uroligheter gjør folk urolige. Dette er ikke høyere matematikk. Det tar lang tid og mye tålmodig arbeid å utvikle et velfungerende samfunn, men man kan ødelegge det på forbløffende kort tid. Plutselig får folk en følelse av at det som må til er strengere straffer og mer politi — og dermed har vi det gående. Stikkordet er sivil tillit. Dette er noe som vokser ut av samarbeidsvilje. Du gjør jobben din, jeg gjør jobben min, og etterpå levde alle lykkelig i alle sine dager. Når vi begynner å “følge med på hverandre” dyrker vi frem paranoide sinnslidelser hos alle som har anlegg for denslags. Det er jo ikke en illusjon at de er “ute etter deg” – storebror følger med på alt som skjer – det er bare ikke noe personlig. Imidlertid vil narcissister altid — narcissere? (Jeg vet ikke hva verbet blir.) Det handler alltid om dem, både på godt og vondt. De andre – bortsett fra de som er “innenfor” narcissistens virkelighetshorisont – er ikke ekte menneskelige individer, de er bare avatarer som representerer et utvalg interesser som er i mer eller mindre konflikt med selveste hovedpersonens ønsker og vilje.
Selv har jeg ingen spesiell mening om hva jeg eventuelt “fortjener”. Jeg får for det meste det jeg forlanger når det kommer til forretninger i den virkelige verden, og hva folk synes om slike “nettaktiviteter” som jeg engasjerer meg i er noe jeg stiller meg uinteressert til, eller i beste fall “tar til etterretning” i den grad det spiller noen rolle, si for eksempel hvis en moderator på et nettsted har en anmerkning. Etter min egen mening er “misjonen min” – et ikke akkurat helt passende ord, men.. – å oppfordre folk til å tenke, både videre, bredere og dypere; gjerne mange ganger fra forskjellige vinkler i forhold til den samme sak. Det er fint å være spontan, men man bør helst ha noe mer å komme med som ansvarlig voksenperson enn “barnets naturlige frihetsfølelse”.
