Måned: oktober 2025

Vi skal snakke om dromologi. Det kan kort beskrives som “læren om veddeløp”, etter det greske ordet dromos, som vi gjenkjenner for eksempel fra hippodrom, en bane hvor det foregår hesteveddeløp. Saken er at alt som skjer i det folk nå for tiden kaller “markedet” skjer veldig hurtig, og generelt sett mye hurtigere enn hva et menneskesinn kan oppfatte, men “kunstig intelligens” er på saken. Jeg finner ikke noe på norsk om greia så her er en relevant ingress på engelsk:

Time–space compression occurs as a result of technological innovations driven by the global expansion of capital that condense or elide spatial and temporal distances, including technologies of communication (telegraph, telephones, fax machines, Internet) and travel (rail, cars, trains, jets), driven by the need to overcome spatial barriers, open up new markets, speed up production cycles, and reduce the turnover time of capital.

(Wikipedia)

Det var nylig en konkurs i Amerika. Nærmere bestemt i et firma som selger bruktbiler, men i henhold til en spesiell modell hvor de jekker opp prisen på salgsobjektet til 10-20 prosent over notert markedsverdi — og så finansierer de kjøpet med “in-house” lån til høye renter, typisk 12-15 prosent. Opplegget i USA er ikke som i Norge. Du må ha bil for å komme deg rundt omkring, ikke minst frem og tilbake fra jobb. Det er urealistisk å satse på noe annet. Sånn er det bare fordi sånn har de gjort det med vilje. Alt er lagt opp til at folk skal ha bil. Følgelig er det mange som driver med kjøp og salg av bil og diverse tilknyttet virksomhet på alle tenkelige måter. Det er mye penger som flyter rundt og alle grådigpeiser vil gjerne ha litt.

Dette er den andre konkursen av samme type som jeg har lagt merke til denne måneden (september). Det handler om at folk ikke betaler avdragene på billånet – som er av typen subprime, det vil si dyre lån rettet mot presumptivt tvilsomme kunder – slik at forretningen ikke får inn pengene de trenger for å betjene sine egne forpliktelser, så vi snakker altså om en dominoeffekt. Når du ikke betaler lånet på bilen så henter de jo selvsagt bilen – om de finner deg – så den delen av opplegget er forsåvidt grei nok, men saken handler om mye mer enn dette. En som selger biler er avhengig av å selge bilene, ikke bare ha dem stående på lager. Hvorfor har bilmarkedet blitt stramt? Dette er jo den mest “harry” delen av de som driver med bruktbil og finansiering, så de henvender seg til folk som ikke har bedre muligheter.

Økonomien er i ferd med å krampe seg til. Når bruktbilforhandleren er en stor kjede som driver med “in-house” billån må vi spørre hvor de får pengene fra. Det viser seg at det er samme gamle leksa som da snublet og gikk på trynet i 2008, det vil si at meglerhus kjøper opp de tvilsomme billånene og bunter dem sammen med kredittkortgjeld og diverse annet sjusk med to-tre “trippel A” kredittverdige opplegg som sukker på toppen — og så selger de det videre som “lange obligasjoner” til pensjonsfond og andre langsiktige investorer. Det var jo strengt tatt ingen som lærte noe av det som skjedde i 2008, så vi kan forvente noen slags kollaps om ikke særlig lenge — når “skiten treffer vifta” som de sier i USA. Foreløpig er det bare ganske små kramper i kreditten, men dromologisk tenkning antyder at “viruset” allerede er på vei gjennom systemet slik at det er bare et tidsspørsmål før en eller flere av finansinstitusjonene vil bli rammet av ulykken.

Hvorfor skjer dette nå? Det blir bare spekulasjon men hele den amerikanske økonomien er i ferd med å snu og de som er “kanarifuglene i kullgruva” – altså de som merker det først – er sånne som handler med subprime kreditt; i praksis fordi folk slutter å betale på lånene fordi de mister jobben, eventuelt at de blir arrestert av innvandringspolitiet og sendt til en konsentrasjonsleir i El Salvador eller noe. Samtidig stiger inflasjonen som en følge av tolltullet som regjeringen har tuklet med siden i vår. Det kan dreie seg om “noen måneder” men snart vil helvete være løs. Turistindustrien har også vært i sterk nedgang fordi folk tør jo faen ikke å reise til USA etter alle historiene om ubehag på flyplassen ved ankomst og den typen ting. Det er mange ting som skjer samtidig men alle pilene peker i den samme retningen. Dette kommer ikke til å ende bra. Merk deg dette. Den eneste økonomiske oppgangen som er mulig med et fascistisk system er militær opprustning, men selv den delen av amerikansk økonomi var mer eller mindre makset ut på hjemmebane og det er jo grenser for hvor mye Donald Trump kan true NATO til å kjøpe av alskens amerikansk drapsteknologi, så vi er til syvende og sist prisgitt konjunkturer i den sivile økonomien — og de er på vei nord og ned. Lykke til.

Vi avslutter med en munter britisk sang om lørdagskveldens festkultur.

Det sies at alle går og bærer på noe. Alle har “bagasje”. En naturlig del av det å vokse til er at man danner nevroser og alskens psykiatriske komplekser, virker det som. Det snakkes om en krise i psykiatrien. Folk får ikke hjelp. Mange vet ikke engang at de behøver hjelp, eller at det går an å reparere et forkrøplet sinn, men selv om de visste dette så er det mange års ventetid for å få time hos en kvalifisert terapeut. I mellomtiden tikker timene avsted og sykdommen biter seg fast og blir til noe kronisk. Samfunnet er derfor fullt av forkrøplede og desperate sjeler. De later som ingenting så det er ikke enkelt å oppdage tingenes tilstand, men sannheten er at du skal ikke pirke mye i et gjennomsnittsmenneske før den psykiatriske byllen sprekker og verkematerien formelig spruter ut av dem.

Så mye for de mentale tingenes tilstand i den postmoderne tøyseverdenen vi befolker. Manisk-depressive svingninger er fullstendig normalt ettersom folk går fra alt de har det travelt med å få gjort og til en hviletilstand når de har tid til å se på nyhetene og reflektere over den verden vi lever i. Nesten alle svarer bekreftende på om de opplever “stress” i løpet av en normal dag. Det er sjelden luksus å ha en livsstil preget av avslappet harmoni og uforfalsket glede. Noen klarer å finne frem til noe slikt men de fleste må innrømme at de er “fanget i et mønster” de verken forstår eller klarer å finne veien ut av. Du vet. Man lærer jo å holde kjeft. Bite det i seg. Det hjelper ikke å klage. Det er ikke noe poeng i å misunne de få som finner en utvei annet enn døden. Du behøver jo alle dine krefter bare for å komme deg gjennom dagen. Deretter kommer det enda en dag, og så videre. Livet er et helvete men det eneste kjente alternativet frister heller ikke.

En gang i tiden fantes fremtidsoptimisme. I den industrielle verdens barndom snakket folk om hvor bra ting skulle bli når vi endelig blir frigjort fra fysisk anstrengende arbeid og alskens montont slit. Du vet. Maskinene har kommet for å ta seg av det strevsomme slavearbeidet. Vi blir frigjort til å dyrke mentale fritidssysler istedet. Kunst og oppfinnelser. Lek og moro. Studier av filosofiske emner, fri religiøs hengivelse og utdannelse innenfor den nye tids vitenskap. Det moderne kom med så mange fagre løfter — men så ble det verdenskrig. Først èn gang, så en gang til. Dette vakte litt skepsis blant folk. Hvorfor skjer sånne ting? Fremtidsoptimismen døde ut men det moderne besto. Derfor kalles det postmoderne nå. Det betyr “tiden etter det moderne” og det beskriver vår kontemporære virkelighet i 2025. Vi legger merke til at folk snakker fortsatt om hvor bra ting vil bli hvis vi bare får “den rette typen” maskiner som kan gjøre alt grovarbeidet for oss, bare at denne gangen tror vi ikke på dem. Vi skjønner at ting kommer til å gå til helvete. Men vi har bare ikke energi og initiativ til å gjøre noe med saken. Derfor blir det som det blir. Vi bare sleper oss videre gjennom jammerdalen.

Det virker passende å avslutte med litt “postklassisk” heavy metal fra 90-tallet.

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

(Store norske leksikon)

Det er viktig å forstå visse distinksjoner. Du vet. Evnen til å sortere det ene fra det andre selv om det går an å finne likhet mellom dem. For eksempel er en israelsk patriot noe vesensforskjellig fra en sionist selv om det går an å røre sammen disse to og kalle det samme sak. Videre så er ikke israelere det samme som jøder selv om det ofte går an å bruke både det ene og det andre ordet om samme person. Det går jo an å være israeler uten å være jøde. Det går også an å være jøde uten å være israeler. Hvem blander disse tingene sammen og hvorfor gjør de det? Den fundamentale uærligheten er selvsagt en provokasjon, men vi må undertrykke den rettmessige harmen dette fremkaller i alle anstendige mennesker og heller bruke energien på å forstå fiendens strategi. Hva er det de vil? Hva ønsker de å oppnå?

Det er alltid et problem når mennesker lyver. Det spiller forsåvidt ingen rolle hvordan de “forklarer” dette. Løgn er et svik mot det mest grunnleggende humanistiske prinsipp om “ukrenkelig egenverdi og verdighet”. Løgn er manipulasjon, altså noe folk gjør fordi de prøver å oppnå et resultat, men middelet deres er jo å forpeste andre menneskers realitetssans og tankefrihet på kort eller lang sikt, noe som er et grovt overgrep. Hvorfor gjør de dette? Fraværet av sunn selvrespekt er det første vi legger merke til. Løgnere er forkrøplede og ødelagte mennesker. Deres eneste åndskraft er angst. Dette er hva som driver dem. Det er alt de har. Fortjener de medlidenhet? Det kan ikke jeg svare på. Jeg er ikke sterk nok. Det beste jeg klarer å få til er “toleranse” — som i praksis betyr å unnvike konfrontasjon. Livet har jo mange vanskeligheter så man er nødt til å bruke de små kreftene man har der hvor de gjør mest nytte for seg.

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å forsvare de uhyrlige grusomhetene som pågår i Gaza. Det er kriminalitet på et så høyt nivå at man mister pusten av å bevitne det. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Det som skjer bringer jo skam over hele menneskeheten. Hva slags skapninger er dette? Hvordan er det mulig? Quam horribilis est locus iste, for å si det på gregoriansk. Dette – altså menneskenes verden – er et forferdelig sted. Ting kan aldri “bli bra igjen” etter at forbrytelser av slik karakter har blitt planlagt og gjennomført av “Guds barn”. Såpass mye skjønner alle som har evnen til å skjønne noe som helst. Hvordan fungerer ting på det praktiske plan? Er det de mest jævlige som vinner? Det virker jo slik. De som klarer å være mest umenneskelig hensynsløse vil til sist overvelde alle andre med en ondskap så klar og ren at den smadrer alt annet menneskene kunne ha vært. Konkurransen har blitt brakt til sin ytterste konklusjon. Alt som blir igjen er en øredøvende summetone. Seierherrens ultimate lønn er en kjemisk forurenset jord og en blekt neonfarget sol som knapt klarer å skinne gjennom røyken fra alle likbålene. Og hva kommer etterpå?

Det er en pervers men ikke uvanlig idè at paradiset skal en vakker dag komme til oss hvis vi bare klarer å først utrydde alt som står i veien og utviske alle minner om grusomhetene som var nødvendig for at fremtidens barn skal kunne leve fredelig i et helautomatisert lykkeland fritt for slit og strev, sorg og frykt. Nymenneskene skal komme. De skal befolke alle land og beherske alle kunster. De skal ikke behøve å vite noe om alt det heslige og skitne som har vært i fortiden. De må ikke belemres med kunnskap og ansvar. De skal bare nyte sine liv og sin frihet lik kvitrende små lykkefugler helt befridd fra sykdom, sorg og nød. Teknologien skal gjøre dem fri. Maskiner skal gjøre alt arbeid og dekke alle materielle behov. Denne visjonen befinner seg hinsides all religion og alle andre fantasier. Du vet. Det mekaniske Nirvana, presist som et sveitsisk urverk. Det beste vi klarer å skape og etterlate til våre barn.

Vi avslutter denne teksten med litt finsk folkemusikk.

Det er som man kan forvente mange som ikke liker tanken på at våre forfedre homo erectus – de siste eksemplarene døde ut for omtrent 150.000 år siden – må ha vært sjødyktige for å komme seg mellom øyene i Indonesia. Hittil har det vært vanlig å forklare at vi finner spor etter dem på Luzon og Flores med at “de må ha blitt blåst dit” av noe slags uvær, selv om mange – inkludert meg – synes det høres mye mer fantastisk ut at en levedyktig gruppe skal ha blitt tatt av storm og henslengt på en annen øy 70-80 kilometer unna, for deretter å ha overlevd der i mange tusen år. Det virker ikke klokt. En mye enklere forklaring er at de laget båter og seilte dit med vilje. Uansett, nå i sommer har det kommet en artikkel om oldtidslevninger på Sulawesi også. Vi har altså tre øyer i Indonesia, adskilt av dypvannskanaler, hvor vi finner spor etter homo erectus, så det begynner å bli litt drøyt å holde seg fast i “tatt av vinden-hypotesen” nå. Det er jo et mønster. Vi må bare godta at disse forfedrene var båtbyggere og sjøfarere. Hva er problemet?

Kort fortalt er problemet at det kreves mer intelligens for å bygge og bruke båter enn vi hittil har vært villig til å godskrive mennesketypen homo erectus. Det er ikke noe man bare gjør sånn helt uten videre. Båtbygging krever både planlegging, organisering og ikke minst kommunikasjon, det vil si språk. Det protesteres på det sterkeste blant visse grupper av lærde mot at disse halvapene – vi har jo et lite flatterende narrativ for hvordan homo erectus fungerte – kan ha vært mer lik oss selv enn noen så langt har vært villig til å tro. Den gjeldende fortellingen sier jo at intelligens var noe som oppsto på noe slags mystisk vis først hos homo sapiens for 50-60.000 år siden, omtrent samtidig med den seneste bølgen av utvandring fra Afrika. Det finnes liten vilje til å endre på denne versjonen, eller skal vi kanskje heller si det kreves sterke bevis for noe annet. Sterkere enn halvannen million år gamle steinredskaper på Sulawesi? Jeg synes det virker litt kørka med slik hard insistering på at abstrakt tenkning ikke fantes hos de eldre mennesketypene. Sannheten er jo at vi vet ikke. Imidlertid har vi “tegn” som tyder på at de må ha bygget sjøgående farkoster på planmessig vis. Hvordan skal de ellers ha kommet seg mellom øyene i Indonesia? Vi må jo gå til ytterligheter i fantasifulle forklaringer.

For øyeblikket vet vi at neandertalerne var mye “smartere” enn folk trodde på den tiden da de første eksemplarene ble oppdaget i Tyskland midt på 1800-tallet. Vi vet også at homo sapiens har kryssformert seg med dem flere ganger, så vi kan altså ikke snakke om dem som en egen “art” i den forstand. Det korrekte ordet er rase. Neandertalere var en annen rase enn oss, men vi er av samme art. Det samme gjelder denisovarene — eller homo longhi som de sier nå. Det er ennå uklart eksakt når, hvordan og hvorfor disse menneskerasene oppsto – eller skal vi heller si når de skilte lag og utviklet seg i divergerende retninger – men det er ihvertfall sikkert at alt begynte med homo erectus. Dette var de første menneskene og de kom på banen for to millioner år siden. Siden spredde de seg “over hele jorda” (men det virker ikke som om de kom seg til det amerikanske kontinentet), inkludert altså Indonesia. Jeg mener problemet ligger i at vi tenker helt feil. Vi tror at den nåværende mennesketypen er de “korrekte” representantene for vår art, mens alt som fantes før var noen mindre vellykkede forsøk på å utvikle seg frem til nåtidens perfeksjon. Saken er at det går også an å snu alt dette på hodet og påstå at de menneskene som lever nå er degenererte versjoner av den bedre tilpassede homo erectus, som eksisterte i noenlunde samme form mye lengre enn homo sapiens har vært en ting. De behersket naturbetingelsene de levde under mens vi er fullstendig fette hjelpesløse uten alle våre tekniske snurrepiperier.

Det er litt interessant å påstå at det er rasisme når vi for eksempel antar at neandertalerne var “dumme dyr” i forhold til vår egen storslagne genialitet. Det er jo fullstendig vanlig å tenke slik. Du vil typisk finne en “teleologisk” innstilling til evolusjon ute blant folk, eller altså at det er “meningen” at naturen etter litt om og men skal fremstille intelligente skapninger som umiddelbart setter i gang med materielle omstruktureringer av sitt egen livsgrunnlag, eller sivilisasjon som det kalles. Vi forventer således at “sivilisasjon” skal være et universelt fenomen i den kosmiske orden. Derfor har vi blant annet laget til et program for å speide etter “tegn på intelligent liv” i verdensrommet — det vil si SETI: Search for Extraterrestrial Intelligence, som konsumerer både et antall millioner penger og arbeidstimer hvert år. Hva skal man tenke om dette? Jeg synes det er komplett evneveikt – i beste fall komisk – men mange ser jo dette helt annerledes enn meg. De forventer på ramme alvor at det skal finnes “andre sivilisasjoner enn vår egen” der ute. Hvorfor ikke? Universet er jo så ufattelig digert – nærmere bestemt 95 milliarder lysår i diameter – at det finnes plass til det meste. Mange liker denne fantasien. De snakker om skapninger fra verdensrommet og fremmed teknologi som om dette er kjennsgerninger hevet over enhver diskusjon. Du finner sikkert mange sånne på nettet. Hva du derimot ikke finner særlig mye av er sånne som tenker som meg; altså at menneskearten i sin nåværende iterasjon er en degenerert skapning som knapt er levedyktig lenger — og som ihvertfall har mistet enhver realistisk kontakt med “den naturlige verden”.

Vi runder av med litt mer “gammeldags” heavy metal (men det er en nyere produksjon).

Det første bud er å signalisere på forhånd om det er diktning eller reportasje man driver med. Eller for å rygge enda et skritt bakover: Du må bestemme deg for om du skal lyve eller snakke sant — og siden holde deg til det ene eller det andre gjennom resten av teksten. Det regnes som politisk svartekunst når man blander løgn og sannhet på en måte som gjør det vanskelig å skille de to fra hverandre. Sånt er i utgangspunktet en form for militærstrategi som forutsetter at de man henvender seg til er “fienden” og at hensikten er å skape forvirring slik at det blir enklere å beseire dem på slagmarken når ting kommer så langt. Du kan ikke bruke politisk svartekunst overfor folk du har tenkt å ha et vennligsinnet forhold til i ettertid. Det er viktig å være klar over disse tingene. Enhver løgn er jo en fornærmelse mot de man henvender seg til. Det eneste gyldige unntaket er dikterkunst — men selv da må man holde seg til det som er “moralsk sant”.

Når du dikter opp en karakter må du ikke være redd for å “ta det for langt” fordi verden er jo full av usannsynlige typer i virkeligheten også. Du kjenner sikkert allerede noen. Det leserne vil ha er interessante karakterer og det forfatteren må gjøre er å presentere disse på en ikke dømmende måte. Det spiller ingen rolle om du selv synes at karakteren er troverdig men det er viktig at den er konsistent i en tilstrekkelig grad til at leseren kan “bli kjent” med dem. Viktigst av alt er likevel at forfatteren “fjerner seg selv” fra teksten slik at det i størst mulig grad fremstår som en upersonlig skildring av noen ting som kan ha hendt i en verden som ligner på vår. Hvis du ikke desto mindre føler at du må preke evangeliet, så å si, vil det alltid være best å dikte opp en karakter – eventuelt flere – som målbærer de tingene du synes det er nødvendig å si. Selv når en forfatter skriver i jeg-form er det nødvendig å “fjerne seg selv” fra teksten og overlate styringen til de karakterene – inkludert jeg-karakteren – som driver handlingen (eller “plottet” om du heller vil) frem mot sin konklusjon. Ingen liker en forfatter som “ber om oppmerksomhet” ut over den man allerede implisitt gir dem når man leser det de har skrevet. Ingen liker sånne som lager et drama med seg selv som hovedperson, kan du også si.

Når det kommer til selveste språket støter vi på en vegg av smak. Hovedregelen er at man holder seg til et språk som man behersker i en tilstrekkelig grad. Ellers er jo “ordet fritt” som alle vet. Det koker kanskje ned til hva slags publikum man henvender seg til. Snakker du til barn eller voksne? Overforklaringer er jo aldri bra. Det er nok at du gir leseren et hint, så vil de i hovedsak greie å fylle inn resten selv. Nesten alle som deler ut gratis råd om disse tingene anbefaler at man skal være knapp i språkføringen, særlig når det kommer til bruk av adjektiver. Det er jo ikke sikkert at leseren er enig med deg. Kanskje de liker en karakter som du selv synes er litt ufyselig. Sånt har skjedd med mange litterære tekster og man kan til en viss grad spille på dette fenomenet. Vi kan her peke tilbake på dette med at forfatteren bør fjerne seg selv fra tekten og avstå fra å “fremføre meninger” på en belærende måte — annet enn gjennom å skape en karakter som bør være en parodi på forfatterens egne meninger og følelser for å virke optimalt. Det er ellers ikke viktig å ha et “korrekt” språk, men det er viktig at man er konsistent gjennom hele den foreliggende teksten. Leseren vil jo raskt nok oppdage hvordan ordene brukes og tilpasse seg dette. Den største kardinalsynden av alle er å være kjedelig. Så lenge man holder ting interessante kan man ellers slippe unna med nesten hva som helst av språklige vanskapninger. Siden handler et vellykket forfatterskap egentlig mest om å få jobben gjort. Ikke gi opp. Lykke til.

Vi avrunder med noen kommentarer om “ensomhetens vei” (som også er et navn på forfatterskap).

På bildet ovenfor ser vi et av de eldste kjente symbolene som mennesker fortsatt bruker i noen slags form. På norsk har de blitt kalt både trojaborg, babylonere og julianerborg, foruten diverse andre mer lokale navn som “kjempenes gjerde” og annet. Det er uklart hva hensikten er med å anlegge slike landskapskonstruksjoner og mange har blitt bevisst ødelagt fordi de ble assosiert med hedensk tro og praksis. Det finnes likevel et tusentall kjente labyrinter bare i norden – åpenbart i en varierende stand av bevaring – så det er rimelig å anta at fenomenet har vært svært utbredt siden fra gammelt av. De eldste kjente labyrintene i verden er rundt fem tusen år gamle – det vil si fra tidlig bronsealder av – og det er rimelig å se dem som en mindre arbeidsintensiv fremføring av hva enn som var idègrunnlaget for “steinsirkler” i enda eldre tider. Det må imidlertid påpekes at vi ikke vet hvorfor folk bygget slike ting, så alt du hører er bare spekulasjon. Hvis noen sier at de vet så lyver de.

I løpet av min profesjonelle arbeidskarrière har jeg designet og bygget et antall hageanlegg for relativt rike kunder på vestkanten av Oslo, i Asker/Bærum og ellers på Østlandet. Som en hovedregel brukte jeg alltid litt tid på å komme frem til hva slags bruksegenskaper folk var ute etter i hagen sin. Du vet. Noen liker å pusle med diverse dyrking av blomster, urter, grønnsaker og så videre, mens andre bare vil ha et sted hvor de kan sitte og slappe av med en pils, holde på med noe grilling eller whatever. Jeg liker ikke den typen kunder som ikke har noen som helst slags idè, de vil bare ha noe som “ser fint ut” og da gjerne et stort plenareale, som er bortimot det mest evneveike jeg kan forestille meg. Hvorfor vil du ha en stor og flat plen? Jeg godtar svaret hvis det er at de har noen unger som liker å spille ball og fly rundt barbeinte, men hvis det er at “alle liker å ha en plen” så er det galt svar. Vennligst finn deg en annen gartner. Jeg nekter å jobbe for folk som ikke vet hva de driver med, uansett hvor mye penger de ellers måtte ha.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i Spania er det fortsatt ganske vanlig å ha en hage som ikke henger sammen med selve huset. Det er et inngjerdet område som ligger på litt avstand, hvor de typisk har både dyrkingsarealer og et “trivselsområde” hvor man sitter og har middag, drikker vin og så videre. Fra gammelt av er dette hvordan ting som regel har blitt gjort, særlig i en kontekst med husdyrhold, hvor det er et poeng å holde krøtter unna hva enn de dyrker av nytteplanter. Dessuten er det jo trivelig å sitte ute utover kvelden etter at den verste varmen har gitt seg (noe som i hovedsak er et mindre problem i Norge). Det er så klart vanskelig å si når eksakt folk begynte med “hagehold” men i løpet av tiden har det uansett vokst frem en tradisjon for å bygge et avgrenset og “privat” område som ikke er en del av selve boligen men som likevel må regnes som en del av boligens funksjon. Vi kan kalle det uterommet og det er typisk et sted folk liker å være når været er fint. Det er ikke et sted hvor man “jobber” noe mer enn stue/oppholdsrom innedørs er et arbeidssted, men en rekreasjonssone hvor man går for å “lade batteriene” og ellers slappe av. Denne “livsnytende” tingen er omtrent så religiøse som folk typisk blir, for det er jo ikke urimelig å hevde at hagen på mange måter er et “åndelig” sted, fjernet fra livets mas.

Mange opplever bare “livets sublime kvaliteter” når de enten er på tur ute i naturen eller oppholder seg i en hage som de har pleiet vel og trives med. Da kobler folk av og hengir seg til “noe annet” enn livets mas og kjas. Selv har jeg bygget bare to “ekte” labyrinter i løpet av arbeidskarrièren, men desto mange flere som små bruddstykker av den samme idèen. Du vet. Et meditativt sted hvor man går for å fundere over livets store spørsmål, kosmos og alle tings natur. Du kan si det er et liminalt område hvor “hagen kommuniserer med evigheten” og det er definitivt et hedensk opplegg. Poenget er ikke å komme frem til noen svar, men å la spørsmålene henge på et sted hvor man gjenfinner dem hver gang man oppsøker plassen. Eller en tenkebenk, som noen en gang kalte det etter at jeg hadde bygget et opplegg med stein og planter som passet perfekt inn i landskapet forøvrig. Alle burde ha noe slikt. Om de ikke har det hjemme så burde de finne seg et sted ute i naturen hvor det føles riktig å oppholde seg mens man funderer over dype ting som ikke har noe svar. Slik jeg ser det så er det intet som er viktigere enn å spise bra og vite om et sted man kan gå for å “finne fred”. Da kan jo resten av livet komme som det må, fordi man har gjort alt man kan for å være forberedt på det ultimate.

Dette er fra det andre albumet til det svenske bandet November, sluppet i 1971.

Dette er en slags fortsettelse av det forrige jeg skrev, som var litt for spesifikt rettet mot “homofobi” og hvorfor dette finnes der ute, særlig blant seksuelt undertrykte mennesker som frykter og hater sine egne lyster. Logikken er at folk blir jo ikke homofobe uten at de allerede har “litt for stor interesse” for homoseksuelle aktiviteter, sånn at de fantaserer mye om hva dette er og betyr. Imidlertid er temaområdet seksuell perversjon mye større enn bare homofobi. Som vi kan forvente er det selvsagt mye stoff om dette på nettet, men vi bør kanskje begynne med en definisjon av hva ordene betyr og hvordan vi skal bruke de ulike begrepene på en konstruktiv måte i stedet for å henfalle til en dømmende form for mentalitet, enten dette er “godt ment” eller noe annet. For det første: Andre menneskers seksuelle lyster og praksis er deres egen sak, så fremt vi ellers snakker om voksne mennesker som forstår hva de gjør og deltar frivillig i det som skjer. For det andre: Det finnes ingen “korrekt” form for seksualitet blant mennesker, selv om kjønnet formering åpenbart er naturens metode for å stokke genetikken innenfor en art relativt hurtig. Men vi behøver jo ikke å gjøre dette alt for fette idiotisk heller. “Den frie viljens problem” er en abstrakt debatt som ikke vedkommer voksne menneskers rett til å bestemme over sitt eget liv.

Jeg kjenner personlig et antall sexarbeidere av ymse slag — de fleste av dem såkalte cam girls, det vil si modeller som fremfører en slags seksuelt teater foran et digitalt kamera som er logget inn på ett eller flere nettsteder som tilbyr denne tjenesten for et internasjonalt publikum. Det vanlige opplegget er at modellen får omtrent 30% av det de omsetter via nettstedet — slik at de fleste av dem har som regel et “privat” opplegg ved siden av, hvor de tar betaling for eksempel via PayPal eller en tilsvarende tjeneste for “privat tid” på SnapChat, WhatsApp eller en annen telefontjeneste som tilbyr en gjensidig videofunksjon. Det forekommer altså aldri noen direkte fysisk kontakt mellom modellen og kunden. Om noen likevel tar opplegget et skritt videre er ikke noe jeg kan eller vil kommentere, men jeg antar at det skjer noen ganger. Det er delte meninger om denne saken. Mange henfaller til moralisering basert i antagelser om hva de selv ville følt hvis de var eksponert på denne måten — siden ekstrapolerer de videre inn i et allerede velkjent landskap som handler om makt, fornedrelse, menns utnyttelse av kvinnekroppen og det ene med det andre. Til dette er det å si at ja, det forekommer mye utnyttelse av økonomisk svaktstilte grupper og individer innenfor sexhandelen dette er ikke alt som finnes. Det finnes også smarte og sterke “forretningskvinner” – foruten selvsagt også alle andre kjønnskategorier – som bruker denne måten til å legge seg opp kapital relativt hurtig, som de senere investerer i noen annen slags virksomhet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ordet pornografi kommer fra gresk og betyr “avbildning av prostitusjon” — altså i en moderne kontekst det vi kan kalle billedmateriale som handler om “profesjonell seksualitet” (selv om amatørporno er en egen kategori innenfor emnet) som i praksis betyr modeller som gjør seg til, eller seksuelt teater om du vil. Det er ikke virkeligheten de viser frem. Det er en seksuell fantasi som hviler på posering, visse kameravinkler og den typen ting — fordi hvis vi tenker over saken må vi jo gå med på at mesteparten av all sannsex som folk har der ute ser ikke noe særlig fint ut. Det er da heller ikke vanligvis noe folk bryr seg om når de hopper i høyet med hverandre. Det pornografiske henvender seg til fantasiene som folk har, det vil si den delen av deres seksuelle lystliv som de ikke får til eller ikke ønsker å leve ut med en romantisk partner. Det er jo et ikke uvesentlig element i denne debatten at folk som regel ikke danner parforhold fordi de tar seg så bra ut på kamera når de har sex sammen. Det store flertallet av alle par finner sammen på grunn av “noe annet” og siden har de så bra sex som omstendighetene tillater og sier seg i hovedsak fornøyd med dette. Likevel demonstrerer jo eksistensen av prostitusjon og pornografi at “det seksuelle markedet” har en lystmessig underdekning innenfor det normale formatet med “fast forhold” til en partner. Dette kan bare skyldes at folk ikke finner alt de leter etter hos partneren, eller kanskje at de ikke finner noen partner i det hele tatt. En som er mett og fornøyd ser seg ikke om etter mere mat, for å si det slik.

Er prostitusjon og pornografi samfunnsskadelig virksomhet? Jeg vil si nei med tre røde streker under. Slik jeg ser det er utnyttelse av andre mennesker skadelig. Ikke spesifikt i en seksuell sammenheng, det finnes jo nok av de som hater sin egen jobb og føler seg utnyttet og mishandlet av grådige svin som ikke tar menneskelige hensyn, de vil bare karre til seg så mye penger som mulig med alle midler. Det finnes relativt sett mange flere mennesker som slaver og sliter for ussel lønn innenfor rengjøring, byggfag og gatekjøkkenmat enn de som havner som ofre for sex-trafficking — det er bare det at folk føler typisk mer skrekk og gru i forhold til voldtektsfantasier enn til tvangsarbeid og lønnsslaveri. Cam girls på nettet har i mange tilfeller – og dette kommer helt an på arbeidsgiverens etiske standarder – en bedre tilværelse enn de som må slite for hver krone i det som kalles “gig-økonomien” og som ikke engang er synlig i de offisielle statistikkene over lønns- og arbeidsforhold i Norge og andre “velstående land” hvor drosjetrafikk og utkjøring av ferdigmat er aktuelle fenomener. Vi er nødt til å konkludere med at pornofobi er i hovedsak det samme som homofobi, fordi det handler i begge tilfeller om mennesker som fantaserer seg selv inn i en seksuell sammenheng hvor de ikke hører hjemme, eventuelt at hvis de likevel hører hjemme der så ankommer de fra en totalt gal vinkel sånn at alt blir helt feil. Hvor mye Taliban folk er i hodet handler jo til syvende og sist om hvor vrange de er i forhold til å fatte at de har ikke rett. De tar feil. Det er rett og slett ikke relevant for andre folk hva du synes er den korrekte måten å leve et menneskeliv. Det er din sak, ikke andres.

Til sist en sang fra min favoritt blant svenske band fra året 1970.

Saken begynner med at noen tilkaller politiet. En beruset gjest ved et utested har oppført seg både slibrig og truende mot flere av det øvrige klientellet, blant annet ved å presse seg mot dem, beføle dem både her og der, gjøre flere forsøk på å kysse og slikke dem i ansiktet, foruten diverse andre antasterier vi ikke behøver å spesifisere nærmere. Alle skjønner hva det handler om. En brunstig kis som ikke skjønner hvor grensene går og som ikke tar et nei for et nei. Når han i tillegg er truende mot de som ber ham skjerpe seg eller forlate stedet ender det med at politiet kommer for å ta hånd om saken. Da viser det seg at delinkventen er en folkevalgt politiker som representerer et typisk “familieparti” med sterk religiøs tone i opplegget sitt. Ikke blant de mest berømte navnene, men likevel en kjent person på “nummer to nivået” som har vært i media ganske ofte med det typiske budskapet om “Gud og kjernefamilien”. Saken havner i avisene og det blir skandale utav greia. Politikeren må trekke seg i unåde — men det er ikke verre enn at han får en organisasjonsjobb i partiet. De vil bare ikke ha ham som høyt profilert representant lenger.

Dette er drøyt tyve år siden nå. Det var litt støy rundt saken en stund, men det ble jo fort nok glemt i en kaotisk verden hvor mye skjer og ting er i konstant bevegelse. Jeg nevner det fordi det var i den forbindelsen at noen forklarte meg hva som egentlig er greia med de homofobe. De hater ikke homofile, de hater seg selv. Nærmere bestemt sine egne lyster, som ikke stemmer overens med “selvbildet” de har bygget opp over lang tid og som de markedsfører med litt i overkant stor iver overfor omverdenen. Dette fikk brikkene til å falle på plass for meg. Aha, jeg ser poenget nå. Allerede da hadde jeg en mistanke om at all denne interessen for andre folks seksuelle preferanser muligens handler om noe helt annet enn et fromt ønske om å redde verden. Ved det tidspunktet var det vanlig å fleipe med at “de homofobe er bare redd for at homofile menn skal behandle dem slik de selv behandler kvinner” — men jeg var aldri helt villig til å kjøpe det argumentet. Mistanken min var at det må handle om “noe mer”. Jeg mener, det er litt for mye iver i saken. Du vet. For mye følelser. Hvorfor er de så engasjert? Det er jo i det store og hele uinteressant hva slags seksuelle greier andre driver med. Om de er homofile, javel så er de vel det da. Og så? Jeg har aldri skjønt hvorfor sånt er så jævlig viktig for noen at de føler seg provosert av at det finnes enkelte samkjønnede par her og der.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det er sagt så finnes det jo folk der ute som hater alt mulig. De blir sinte av “langhårete gutter” og folk som kler seg i fargerike klær, støyende musikk får dem til å skrike i fistel og de tåler ihvertfall ikke at ungdommer samler seg for å feste, drikke og danse. Samlebegrepet er vel umoral og ethvert tegn til denslags trigger visse besteborgerlige typer. Alle vet dette. Alle kjenner typene som vil ha forbud mot alt som er moro. Hvordan dette henger sammen psykologisk får andre ta seg av, men det virker jo rimelig å legge alle former for “avvikende seksualitet” til dette sakskomplekset. Dydsmonster var et ord vi brukte om sånne på 80-tallet. Du vet. Moralens voktere i nabolaget og den typen ting. Av mystiske årsaker er det ekstremt viktig for dem at folk må være “korrekte” i forhold til et ganske innsnevret bilde av den menneskelige form. En mann må gå kledd i dress med slips og kvinner må bære skjørt, kanskje til og med bruke skaut. Ganske Taliban, kan du si, men sånne typer finnes jo den dag i dag, selv om de ikke er like mange nå som for femti år siden. Saken er at jeg har aldri prøvd å forstå disse menneskene — jeg har bare hatet dem tilbake med minst like stort engasjement. Hvorfor skal de blande seg borti andres opplegg hele tiden? Hva er greia? Det virker jo temmelig “psykt”. Som om de lider under noen slags tvangsforstyrrelser. Og hva slags sex de eventuelt måtte ha er noe jeg ikke engang orker å tenke på. Bildet er alt for frastøtende. Herregud. Det beste er nok bare å holde en viss avstand til dydsmonstrene.

Senere i livet har jeg endt opp med en slags metafreudiansk forklaringshorisont for å begripe hva som foregår med sånne mennesker. Når det er stor avstand mellom den typen sex de fantaserer om – eventuelt via stedfortreder – og den typen sex de selv går aktivt inn for å ha, så må vi egentlig snakke om perversjon. Selv har jeg jo aldri nektet meg noe som helst på den fronten, slik at jeg kan ikke si at jeg har noe uprøvd i forhold til lystenes verden. Jeg aksepterer at det kan finnes en viss grad av narcissistisk fordelstenkning rundt saken, men jeg vil likevel påstå at dette er normalt, og hvis det ikke er det så bør det være normalt at man utforsker de seksuelle lystene man faktisk har heller enn å nekte seg noe på grunn av at det er “upassende” i forhold til et image – eller “falsk identitet” – som man prøver å dyrke frem. Er det ikke best å bare være som man er da? Jeg synes det. Den politikeren jeg snakket om i første avsnitt var selvsagt amerikansk og stedet hvor han ble arrestert var et kjent møtepunkt for homofile. Når man drikker seg dritings og ender med å gjøre noe sånt så må vi vel kunne si at ting har boblet litt over for stakkaren. Jeg har selv aldri hatt noen grunn til å føle sterk aversjon mot homofile og forstår egentlig ikke hva som er greia med sånne folk, men brikkene falt som sagt litt på plass når noen fortalte meg om frykten for sine egne undertrykte lyster og de desperat perverse uttrykkene som fremkommer når sånne folk mister selvkontrollen — som regel på en voldelig måte, altså at de går for å “straffe” dem som ikke har det samme tvangsmessige forholdet til sin egen seksualitet men bare lever det ut på normalt vis.

Vi avslutter med litt langhåret bråkemusikk fra litt før dette egentlig var en ting.

Rikdom som definert begrep er litt her og der, men den konvensjonelle betydningen er vanligvis en materiell tilstand av overskudd eller overflod, store eiendommer, makt til å betale for alt man måtte ønske seg, og så videre. I slik forstand var Mansa Musa – kongen av Mali på 1300-tallet – definitivt en rik mann. Den rikeste av dem alle, ifølge noen. Imidlertid levde han jo som nevnt i Afrika på 1300-tallet slik at uansett hva slags midler han eventuelt kontrollerte hadde han ikke tilgang på noen av dagens helt alminnelige mod cons (moderne komforter) slik at det blir litt som å være det vakreste kadaveret på likhuset. Det er selvsagt en tittel som noen kan oppnå, men som ingen egentlig ønsker seg.

Dessuten er det jo slik at uansett hvor mye penger du har så kan du jo aldri spise deg mer enn mett. Du kan kjøpe tusen brød men ikke fortære mer enn ett av dem. Så hva skal du gjøre med de 999 andre? Her støter vi på selve poenget med å være rik: Du kontrollerer tusen brød i en verden full av sultne mennesker. Det betyr i praksis at du kan få dem til å gjøre ting for deg. Du vet. I bytte mot et brød. Sultne folk etterspør jo sånt. Ved dette tidspunkt bør vi kanskje spørre om hva som stanser dem fra å bare ta fra deg alle brødene med makt. Svaret er at du må spille dem ut mot hverandre. Altså på noe slags vis gjøre det tydelig at bare du kan distribuere brødene på et ordnet og rettferdig vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et menneskelig samfunn er en kompleks greie, men i prinsippet koker alt ned til fordeling av goder. Hvem skal få hva og hvorfor? Ti mann som er fanget i en livbåt langt til havs vil neppe godta at bare èn av dem på vilkårlig vis skal bestemme over alle disponible ressurser med mindre han med noen temmelig slu argumenter klarer å overbevise minst halvparten av dem om at dette er den klokeste løsningen, gitt situasjonen de befinner seg i. Resten er bare nødt til å godta det som flertallet vedtar. Politisk makt handler om strategiske allianser og slik har det alltid vært, uansett hva slags “system” de ellers opererer med. Et tilstrekkelig antall mennesker – et demokratisk flertall om du vil – er nødt til å støtte deg som leder for at du skal kunne bestemme over samfunnets ressursfordeling. Det er forutsigbart at dette bare vil skje hvis de føler at du vil gjøre jobben bra, som i praksis betyr at du vil gi alle alt de behøver — eller alt de fortjener.

Økonomisk teori dreier seg ofte om “eiendom” men jeg selv er mer fascinert av konseptet “fortjeneste”. Du vet. Det er jo mye mer emosjonelt fundamentert. Hva fortjener du? Hva fortjener de andre? Hvordan avgjør vi slike ting? Hvis vi har en bedrift ligger fortjenesten i det overskuddet vi har klart å skape med virksomheten. Hvis du er en lønnsslave som jobber for andre så fortjener du – i henhold til enhver normal rettsoppfatning – den lønna som er avtalt for ansettelsesforholdet. Muligens noe mer hvis innsatsen din har vært særlig lønnsom over en periode, men aldri noe mindre. Ute i samfunnet er det mange slags idèer om hvem som fortjener hva og hvorfor. Hva slags rettigheter fortjener vi? Livet er enkelt hvis man er en av de ti som er fanget i livbåten langt ute til havs. Da fortjener hver og en sin utmålte rasjon av mat og vann som sannsynligvis bør være så sparsommelig som mulig, gitt situasjonen de er i. Men hva om man lever i et rikt samfunn? I vår verden finnes det et antall “tapte sivilisasjoner” hvor samfunnsordenen åpenbart har gått under, men uten at selve befolkningen har dødd ut. Hvorfor har dette skjedd? Mellom årene 1250 og 1150 før vår tidsregnings begynnelse skjedde det vi kaller “den sene bronsealderkollapsen i den østlige middelhavsregionen”, da både mykenerne, hetittene, hurritene og assorterte folkeslag forøvrig opphørte å eksistere som selvstendige statsdannelser. Bare Egypt overlevde blant de “gamle rikene” i regionen. De lærde strides om hvorfor dette skjedde — men selv heller jeg mot den sammensatte teorien om at et allerede hardt anstrengt ressursgrunnlag ikke tålte en lokal klimaendring som strakk seg over noen tiår, slik at når snøballen først begynte å rulle så trakk det ene det andre med seg inntil hele mannskiten ramlet sammen.

Folk sier ofte at historien gjentar seg (med mindre vi studerer den og lærer noe av den), men jeg vil si at det eneste som virkelig gjentar seg er menneskenaturen. Folk har ikke forandret seg i noen vesentlig grad på to millioner år så langt jeg er i stand til å se — selv om “materielle tilstander” har kommet og gått i takt med endringer i naturgrunnlaget og vår tilpasningsevne ut ifra hva situasjonen krever. Hva fortjener du? Hva fortjener de andre? Dette er ikke spørsmål som har universelle svar. I likhet med alle andre som har studert disse tingene vil jeg påstå at politisk stabilitet er bare mulig i en samfunnsmodell som ikke favoriserer store økonomiske og sosiale ulikheter i befolkningen. Hva som er “tillatt” er mindre viktig. Det er jo ikke noe poeng i seg selv å kveste de mer velstående blant oss, men det er ekstremt viktig at vi ikke lar fattigdom, analfabetisme (inkludert grov uvitenhet forøvrig) og “vanemessig småkriminalitet” bite seg fast i noen del av samfunnet. For eksempel er det ikke vanskelig å finne folk som hater Amerika – seriøst – og som føler skadefryd over at de nå er i ferd med å gå under. De har jo ingen venner i verden, fordi alle kan se korrupsjonen. Keiseren har ingen klær på. Derfor er det heller ingen som har noe hastverk med å hjelpe dem. Folk vil heller “vente og se”. USA har jo selv valgt å hyre inn en narcissistisk sosiopat og senil seksualforbryter som president. Det har aldri vært noe aktuelt alternativ at det kunne gå bra. Det eneste spørsmålet er hvor jævlig det kommer til å bli når snøballen begynner å rulle for alvor.

Vi avslutter med litt “tradisjonell heavy metal” som ble sluppet i går, men som godt kunne vært fra året 1980.

Hva andre driver med er deres sak, men Apecalypso – se for deg en dansende ape – har visse regler og betingelser som vi nå skal gå gjennom en gang til. En typisk post i denne bloggen består av fire elementer. Det er overskrift, bilde, tekst og musikalsk innslag. Disse behøver ikke nødvendigvis å ha noe med hverandre å gjøre, selv om de ofte har det. Saken er jo at jeg er en surrealist. (Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det betyr.) Hvilket i praksis medfører at ting henger sammen på en “underbevisst” måte som ikke skal være umiddelbart åpenbar for andre enn de gale. Derfor bør det strengt tatt bekymre deg litt hvis du synes at alt jeg sier er enkelt å forstå. Bare et tips. Du vet. Mental helse. Den er verd å ta vare på. Saken er at jeg er nå en ganske gammel mann som lever rolig og snakker stille, men bakgrunnen min er et helvete av vold og galskap som folk knapt kan fatte. Derfor bør du ikke prøve.

Selve formatet i bloggen er lagt opp slik fra plattformens side at du vil ikke være synlig på forsiden hvis du ikke bruker illustrasjon. Hvorfor de gjør det slik er ikke noe jeg gidder å spekulere over, men noen hadde sikkert noen tanker da ting ble etablert i førstninga. Bloggtoppen er for eksempel et kommersielt vinklet element som favoriserer “popularitet” uten å ta hensyn til hvordan og hvorfor denne oppstår. Folk forteller meg at du kan kjøpe klikk på nettet hvis du av noen grunn skulle ønske å bli “mer sett” – selv om dette teknisk sett er en løgn – men jeg har aldri brydd meg om sånt. Det betyr ikke særlig mye for meg om jeg er populær, upopulær eller ignorert. Jeg fortsetter uansett med min egen greie. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Det er en vane. Jeg opplever det som “disiplinerende” for tankeprosessene mine å formulere ting ut i ord. Tro meg når jeg sier at dette er en fordel, for ikke å si en nødvendighet, fordi mine private Hugin og Munin flyr temmelig fritt rundt i både den forståelige og den uforståelige verden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke noe poeng i å diskutere med meg, men det tror jeg faktisk folk skjønner på egen hånd. Jeg er jo en jævel. Om noen kommer hit for å “trolle” med meg vil det bare få meg til å føle meg som en katt som har fått tak i en fugleunge. Det ender ikke typisk bra for fugleungen. Alle vet dette. Imidlertid er jeg takknemlig hvis noen klarer å finne grammatikalske feil, gal staving av ord og den typen ting som jeg selv ikke har fått med meg når jeg leser korrektur. Jeg slurver jo mye og skriver ofte uten å tenke særlig nøye gjennom ting. Derfor blir det som det blir. Selvsagt kan jeg mye bedre enn det som vises her i bloggen, men det er jo ingen som betaler meg for dette så jeg gidder ikke å tenke på det som en jobb. Det blir derfor å jåsse ivei uten noe engasjement ut over selve underholdningsverdien. Du vet. Bare rølp. Eller rettere sagt, ikke bare rølp hvis vi skal vurdere “innholdets informasjonsverdi” fordi det er jo en funksjon av å ha mye erfaring med mange eksotiske ting at man kan presentere fortellinger som befinner seg utenom det vanlige. Dette er egentlig mitt eneste saklige salgsargument: Du bør lese denne bloggen fordi jeg er ikke en normal type.

Vi avslutter med litt råkkenråll laget av en kanadisk-britisk trio i året 1971.