Måned: oktober 2025

Orkanen Melissa har ved dette tidspunkt passert Jamaica og er på vei mot Cuba. De sier at dette er den kraftigste orkan som noensinne har oppstått i Atlanterhavet (de kan bli noen hakk verre i Stillehavet), på grunn av “perfekte forhold” for slike monsterstormer til å bygge seg opp over ukene i forveien. Jeg vet imidlertid ikke noe om sånt, jeg velger bare å tro på faglærte meteorologer som blir kalt inn i nyhetsstudioer for å uttale seg. Varmt oveflatevann i havet, høy luftfultighet og lite vind høyt oppe i atmosfæren er visstnok hva det handler om. Det vil sikkert komme bilder i løpet av de neste dagene, men for øyeblikket domineres nyhetssendingene i Spania av bildene fra DANA-uværet i fjor, fordi det pågår en rettssak om erstatninger, ansvarsforhold og så videre. Mange har mye de skulle ha sagt.

Ellers oberverer vi at Israel – naturligvis – har begynt å myrde folk igjen. Var det noen som noensinne trodde noe annet? Ikke svar. Det er et retorisk spørsmål. Alle vet at regjeringen til Netanyahu vil kollapse hvis de slutter å drepe palestinere, så det var bare et spørsmål om tid. Israelerne vil jo ha sin Endlösung der Palestinerfrage sånn at de kan etablere fred, frihet og alt gratis i et Nirvana for jøder (og bare jøder) i de traktene. Kristne evangelister støtter dem entusiastisk fordi da kan de krysse av et punkt på sjekklisten sin for når dommedag endelig skal komme. Du vet. Sånn at hele verden går opp i flammer mens den tilbakevendte Jesus leder de fromme til Paradisets evige lykke. Det er ingenting de ønsker seg mer enn dette. Det er alt de lever for. Jorda er jo ikke noe å samle på, med alle sine problemer. Himmelen, derimot, er som en permanent feriekoloni befolket av “de rettferdige”. Altså dem selv og de andre rett troende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er som vanlig vanskelig å få folk til å elske Israel, det kristne budskapet og resten av galskapen, men det er enkelt å få dem til å hate muslimer. Det skal jo ikke særlig mye til for å få et gjennomsnittsmenneske til å fylles av hat og raseri. Det er bare å trykke på noen knapper. Nema problema. Folk er forutsigbare på det viset. Machiavelli sa for eksempel at en hersker må satse på å bli fryktet heller enn å bli elsket, fordi folk er vimsete skapninger som sviker det de elsker uten å tenke seg om to ganger, mens de skjelver, gråter og bøyer nakken foran det de frykter. Derfor er frykten den beste av alle hersketeknikker. Da Mossad på 1990-tallet begynte å jobbe med et organisert prosjekt for “islamskepsis” hadde de neppe forventet en slik grad av suksess. Opplegget er jo dritenkelt. Bare kopièr alt det gamle tyske materialet fra den gangen skrekken handlet om verdensjødedommen og tilpass språklige vendinger til en moderne tidsalder. De samme typene vil reagere på den samme måten denne gangen også. Som sagt. Det er bare å trykke på noen knapper. Folk er ikke typisk smarte skapninger, men de er lettskremte. Hvis du gir dem et saftig fryktobjekt så vil de umiddelbart pisse i buksa og skrike skrekkslagent herfra til Dovre. Du kan velge selv om dette er komisk eller tragisk.

Det virker passende å avslutte med en klassiker fra året 1983.

Blant de som er opptatt av denslags finnes det mange som mener at Wales – Hen Wlad Fy Nhadau – har det kuleste av alle verdens flagg, med sin karakteristiske røde drage. Dette har jeg ingen mening om, men jeg ser poenget. Motivet på toppen er jo i en klasse for seg selv — mens bakgrunnen ligner en rekke andre land som har tofarget flagg, som Ukraina og Polen. Men nok om det, saken er at de nylig avholdt lokalvalg i Caerphilly hvor innbyggerne stemte inn et annet parti enn Labour (Arbeiderpartiet) for første gang på hundre år. Et bemerkelsesverdig resultat, med andre ord, som mange tar som et signal på hvor upopulær regjeringen hans Keir Starmer egentlig er. Valgets vinnere var Plaid Cymru – som tilsvarer omtrent det samme som SNP (“Scottish National Party”) i Wales – med 47% av stemmene, så kan jo folk tolke dette som de vil. Det passer inn i et mønster med saktegående, full oppløsning av “Det forente kongedømmet” etter at Brexit – som først og fremst var en engelsk greie – snudde opp og ned på hele virkeligheten der borte.

Som alle sikkert husker foregikk det er usedvanlig skittent spill for å bli kvitt den populære Jeremy Corbyn som leder for Labour, i regi av den machiavellistiske Morgan McSweeney, og erstatte ham med den sjarmløse teknokraten Starmer som vi kan si ligner på Tony Blair i de fleste henseender, bortsett fra at han har null karisma og heller ikke noe særlig bra politisk gangsyn. Hva som var den langsiktige strategien bak dette sjakktrekket kan man lure på, men “tilpasning til USA” er en nærliggende tanke, med særlig vekt på en nærmest ukritisk støtte til Israel. Komplottet mot Corbyn handlet jo om at han angivelig var så antisemittisk at han var uegnet som leder for Storbritannias største parti. De seilet uansett gjennom forrige nasjonalvalg med sterk medgang i forhold til det historisk upopulære Tory (“de konservative”) og sikret et gedigent flertall for Labour — som siden har gått fullstendig “opp i røyk” på meningsmålingene. Hvis det hadde blitt avholdt valg nå i dag ville sannsynligvis Reform UK – nazipartiet hans Nigel Farage – ha sikret rent flertall i parlamentet, noe som uten tvil ville ha betydd slutten for det vi kjenner som The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva fremtiden vil bringe er notorisk vanskelig å spå om, men for øyeblikket ser det ut som om både Labour og Tory har blitt desimert ned til små tullepartier i kraft av sin egen fraværende evne til å forene britene rundt en fornuftig politikk som tar hensyn til hva befolkningen faktisk etterspør heller enn hva “eliten” – et antall av 20-30.000 rike individer – ønsker seg. Demokratiske valg henger jo på hva flertallet vil ha, uten hensyn til særinteressene. Flertallet trodde åpenbart at Labour under Keir Starmer ville snu den dødbringende innstrammingspolitikken (“austerity”) som kjennetegnet Tory gjennom de fjorten årene siden David Cameron ble statsminister i 2010. Landets institusjoner har jo forfalt i en nærmest katastrofal grad slik at i dag er det “ingenting som fungerer” i offentlig sektor mens det samtidig skapes stadig flere milliardærer. Det finnes med andre ord penger i Storbritannia, det er bare at de blir systematisk kanalisert inn i private hender, mens skoler, sykehus og politistasjoner bokstavelig talt faller ned over hodene på folk — og vannverkene betaler ut aksjeutbytte i stedet for å oppgradere infrastrukturen, slik at det nå flyter ekskrementer i britiske elver og vannveier på en daglig basis. Storbritannia er i praksis like konkurs nå som det gamle Sovjetunionen var i året 1990, men av den motsatte årsak. Det vil ta flere tiår å få ting på stell igjen. Hvem har lyst på jobben?

Vi avslutter med singelen fra Martröd sitt nye album, som slippes i desember. Genialt bra. Løp og kjøp.

Du må ikke vaske hendene med sprit – det vil si etanol, eller etylalkohol – fordi det brytes jo ned til acetaldehyd og dette regnes som et kreftfremkallende stoff. Men det er fortsatt helt OK å drikke alkoholholdige varer. Eller rettere sagt, det er fortsatt sterkt frarådet av enhver profesjonist innenfor helsefagene men ikke forbudt. Folk liker jo alkohol. Det er en viktig del av kulturen å drikke seg drita og gjøre dumme ting. Nyheten om “vaskespritens” angivelige skadelighet sirkulerer som en varm potet blant covidiotene akkurat nå. De griper jo alt som kan styrke deres sak med de begjærlige fettfingrene sine, mens de skjelver av opphisselse. Endelig er det noe som bekrefter det jeg har visst hele tiden. Sånn er det å være evneveik. Det foregår ikke mye oppi hodet deres, men det lille som skjer er til gjengjeld svært dramatisk.

Hvilket minner meg på situasjonen i Storbritannia, hvor nazilederen Nigel Farage ligger et hestehode foran alle andre på meningsmålingene. Det er først og fremst ham de har å takke for Brexit, men britene har åpenbart ennå ikke fått nok av Farage og idèene hans. Det er mange og komplekse årsaker til at ting har blitt så jævlige i Storbritannia, men folk vil ikke høre på sånt. De krever enkle løsninger som bringer resultater her og nå. Dermed går det som det går. Ingen kan love at det skal skje ting på kort sikt uten å lyve — og hvis man først skal lyve og bløffe kan man liksågodt ta skikkelig i. Derfor er Farage en populær mann. Han sier det folk har lyst til å høre. Dessuten har han jo en høyrøstet, brautende og “folkelig” fremtreden – til tross for at han kommer fra overklassen – som appellerer til enkle mennesker med treg oppfattelse. Vi kan forsåvidt si at han er en slags britenes svar på Carl I. Hagen. Tolk dette som du vil.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers er det å si at jeg startet sentralfyren i dag. Det var overhodet ikke vanskelig – bare noen knapper – og resultatet er at jeg nå har jevnt tyve grader innendørs, uavhengig av temperaturen ute. Det var jo for fanden bare tre grader tidligere i dag og defor ganske frøsent i det hovedsaklig flislagte innemiljøet her, men termostaten på tyve virker prikkfritt. Nå er det så man kan droppe genser og pledd når man setter seg for å se på fjernsynet. Det er en klar forbedring i hverdagen og sikkert noe jeg bør feire med litt alkohol, giftig som det er. Det er jo faktisk slik at et glass brandy røsker i rasken når man ellers drikker lite. Jeg må bare passe på så jeg ikke søler på fingrene, for det er jo farlig å få på huden.

Her er den hittil beste versjonen jeg har funnet av vinnerlåta fra Melodi Grand Prix i 1965.

Ut ifra hva jeg hører og leser – inkludert ting på blogg.no – virker det ikke som folk forstår hva ordet psykopat betyr. Det er ikke noen diagnose. Både psykopater og sosiopater betegnes som antisosial personlighetsforstyrrelse i manualen for psykiatriske diagnosekriterier, men de har forskjellig bakgrunn og forløp. I begge tilfeller er det “noe som mangler” hos personen. De fyrer ikke på alle pluggene men preges av en fundamental hjernefeil. Atferden er i grove trekk lik hvis vi snakker om konsekvens for andre – både sosiopater og psykopater er hensynsløst opptatt av “egen vinning” og definerer enhver motstand de møter som “fiendtlige krigshandlinger” – men de motiveres av forskjellige ting. Psykopaten er typisk blottet for menneskelige følelser mens sosiopaten en “hypersensitiv” og konstant på grensen til eksplosjon. Ingen av dem er i utgangspunktet “kriminelle av natur” – noe sånt finnes jo strengt tatt ikke – men begge har mentale predisposisjoner som gjør det enklere for dem å krysse grensen mellom rett og galt.

Folk har en tendens til å kalle andre psykopater hvis de ikke responderer slik de selv synes er korrekt, men dette er mildt sagt galt og – ikke uten ironi – nesten en litt psykopatisk ting å gjøre. Du vet. Projisere sine egne synder over på andre og bruke dem som stedfortreder i det store spillet om kosmisk rettferdighet, forbrytelse og straff. Mennesker er jo komplekse skapninger. Det er aldri enkelt å fastslå hva som motiverer våre handlinger. Det normale er å føle at man selv har alltid og med få unntak rett i alle ting, mens andre er mer eller mindre gale i forhold til den formen for korrekt perfeksjon som man selv representerer. Dette er så å si “fabrikksettingene” i normale menneskers psykiatriske sikringsskap. Det er svært lite vanlig å innrømme at man selv kan ta feil. Mye energi blir da også brukt på å krangle om “hvem som tar feil” mellom helt normale mennesker. Sikkert opptil flere prosent av deres samlede levetid. Det psykopatiske i dette bildet inntreffer når noen bare ikke klarer å se at det kan finnes ulike synspunkter og innfallsvinkler. De har “alltid rett” og reagerer ofte med ukontrollert primalraseri hvis noen utfordrer dem sterkt nok på sak eller prosedyre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mentale mangelsykdommer er et litt interessant fenomen. På det fysiske plan vil man som regel oppdage symptomene i form av utslett, svimmelhet, hoste, magesmerter eller noe, dersom man har blitt rammet av en sykdom, men det går an å være fullstendig fette psykopat i hodet og på det emosjonelle plan uten at noen kan se noe galt med deg. Det er en av mange “skjulte tilstander” som folk kan bære på uten at de selv oppdager noe. Det går for eksempel an å være fargeblind uten at dette noensinne oppdages — og psykopati blir da også ofte beskrevet som “emosjonell fargeblindhet” på den måte at man bare ikke ser hva som foregår med andre mennesker — og etterhvert venner man seg til å ikke ta hensyn til det. Det er jo ikke “virkelig”. Andre menneskers følelser er “deres eget problem” og aldri noen naturlig reaksjon på for eksempel urimelige konsekvenser av tekniske utbyggingssaker eller juridiske overgrepsforhold. Fra en typisk psykopats synsvinkel tar jo folk feil når de ser det på andre måter enn “det korrekte” — det vil si deres eget syn. De har jo alltid rett, mens andre syn representerer varierende grader av galt. Ikke sant?

Vi fortsetter denne dagen med enda mer dansk folkemusikk.

Uten å vite noe om saken antar jeg at kuppet mot Louvre i Paris har blitt omtrent like bredt dekket i Norge som i Spania, hvor utbyttet beskrives som “de franske kronjuvèlene” (eller ihvertfall deler av dem) sånn at opplegget har veldig høy PR-profil i media og ellers. Det siste jeg har hørt er at to mistenkte har blitt pågrepet, mens to andre er etterlyst. De har ikke sagt noe om byttet — men det antas at de sannsynligvis ikke har hatt tid til å “gjøre noe” i form av oppbryting, nedsmelting og så videre. Det fremstår som en selvfølge at de kom til å bli tatt, gitt kuppets idiotisk høye profil, så hva var planen?

I forbrytermiljøene – særlig i fengsler – er det fagfolk som har høyest status; det vil si sånne som er spesialister på alarm, pengeskap og den typen ting, slik at de klarer å komme seg inn i godt avlåste steder og stikke av med store verdier på “kunstnerisk” vis. Men også dette har sine begrensninger. Det går jo på æren løs når komplottet går ut over uerstattelige kunstskatter av høy nasjonal symbolverdi, som helt opplagt omfatter kronjuvèlene i et hvilket som helst land, men særlig Frankrike hvor folk er veldig hissige på å forsvare “det franske” i enhver sammenheng. Bare prøv selv. Det ender ikke bra for deg hvis du begynner å kritisere “der franske” når du er i Frankrike. Om disse juvèltyvene ender som helter i fengselet er foreløpig uklart på grunn av denne emosjonelle konflikten. Jeg antar det vil vise seg.

En som ihvertfall ikke har mye heltestatus er Carlos Mazón, guvernør i delstaten Valencia i Spania, på grunn av alle de kritikkverdige forholdene rundt DANA-uværet for nokså nøyaktig ett år siden, hvor mer enn 220 mennesker omkom (det eksakte tallet er ennå ikke klart). Publikum krever hans avgang og partiet hans – Partido Popular (PP) – gjør ingenting for å forsvare ham selv om de ikke går direkte mot ham heller. Hvor mye skyld går det an å legge på Mazón? Det er uklart, men støyen rundt saken er jo ikke bra for PP som prøver å bygge opp plattformen sin foran det neste riksvalget. Selv om Mazón eventuelt “overlever” denne politiske stormen så vil PP være svekket i Valencia etterpå. Om det er “rettferdig” å skylde på topplederen for at ting svikter på lavere nivåer i organisasjonen får siden bli et filosofisk spørsmål. Alle vet at det er dette som typisk skjer – rettferdig eller ikke – fordi sjefen er det eneste navnet og ansiktet som alle kjenner. Sånn blir det når man er høyt profilert. “Gjenkjennelseseffekten” jobber noen ganger mot deg.

Vi avslutter med litt dansk folkemusikk fra 70-tallet.

Kjenner du noen som ikke tåler en spøk? Vi kan si det kommer an på situasjonen, men hvis det ellers bare handler om å le av noe som var dumt – og som alle skjønner var dumt – så er det definitivt et svakhetstegn hos folk hvis de blir sure når du ler av dem. Skjønner du hva jeg mener? Det krever selvsagt litt “takt og finesse” – man ler jo for eksempel ikke av at folk skader seg – men hvis noen avleverer en legendarisk blemme så er det noe galt med bildet hvis det ikke senere blir gjort til en vits. Hvilket bringer oss til sånne som ikke tåler en spøk. Fremst blant dem er sånne som manipulerer andre gjennom frykt. Jeg tror for eksempel ikke det ville vært noe sjakktrekk å le av at Stalin eller Hitler snublet i teppekanten og mistet balansen, dersom du var tilskuer til noe sånt.

Personkult er i det hele tatt ganske skummelt. Det blir som i eventyret om keiserens nye klær. Hvis den store lederens feilfrihet er et poeng i opplegget så har du jo begått både blasfemi og høyforræderi hvis du knuser det omhyggelig konstruerte “gudebildet” ved å le av dem. Latterlig som det er for oss som lever utenfor dette gale landet er det ikke desto mindre strengt forbudt i Nord-Korea å antyde at lederen deres har normale biologiske funksjoner. Han går for eksempel aldri på do. Hvis du blir tatt i å ha sagt noe sånt høyt kan det hende du mister livet, men i det aller minste vil du havne i en “omskoleringsleir” hvor de lærer sånne frekke slyngler som deg respekt for statsmaktens integritet. Det er jo straffbart å vise noe annet enn ydmyk hengivenhet overfor lederens ufeilbarlige gudenatur.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg – og kanskje deg også – er det et mentalt sunnhetstegn å le av en pompøs tosk som driter på draget. Det er dem vel unt å bli redusert av “skjebnens ironi” på en sånn måte at de ser patetiske ut. Imidlertid er sånt livsfarlig hvis du lever et sted de har autoritært styresett med tendenser til parareligiøs kult rundt lederens person og egenskaper. De er ikke helt der i USA ennå, men det har vært noen urovekkende tegn på at den nåværende statsledelsen ikke har normal sans for humor — og definitivt ikke “selvironi”. De tar ting veldig personlig, ihvertfall i den smiskende kretsen rundt ledelsen som kaller det upassende å lage vitser om alt det dustete som blir sagt og gjort. Mye av det er da heller ikke “morsomt” i ordets rette forstand, fordi det er såpass sjofelt og sadistisk, men nettopp derfor blir det jo ekstra viktig å minne disse typene på at de er bare mennesker. Du vet. Man høster hva man sår og så videre.

Vi avslutter med et høydepunkt fra den mest harry amerikanske råkkenrållen.

Som alle vet er ordet økonomi sammensatt av de greske ordene oikos (husholdning) og nomos (lovmessighet), slik at i sin strikteste betydning handler begrepet økonomi om systemkunnskap. I praksis produksjon, konsum, distribusjon og forvaltning av “økonomiske enheter” (ressurser) i et system som oppfører seg lovmessig (og/eller forutsigbart). En viss grad av kaosmatematikk tilkommer, slik at hvis vi for eksempel snakker om “den norske økonomien” så er den lovmessig på samme vis som “det norske været” — som jo lar seg forutsi til en viss grad, men det blir stadig vanskeligere å si noe sikkert jo mer presis og detaljert man prøver å være. Et ord som privatøkonomi betyr følgelig den relative grad av orden man har i sin egen husholdning, noe som åpenbart ikke (bare) handler om penger, men hele privatlivets forhold til omverden. Folk “handler” jo med mer enn penger i sin omgang med verden og virkeligheten.

Ordet oppmerksomhetsøkonomi er dannet ut ifra det teorigrunnlag at oppmerksomhet er en begrenset ressurs — og det utgjør et eget studieområde innenfor informasjonsteknologi. Observatører av dagens menneskelige virkelighet legger jo merke til at det er til enhver tid mange som “kjemper om din oppmerksomhet” med ymse metoder og målsettinger. Det er ganske bokstavelig talt “aldri fred å få” på dette området. Er det ikke det ene så er det noe annet. Reklame finnes for eksempel “overalt” i det offentlige rommet – bare begrenset av de lokale lovene – og det er vanskelig å se for seg at man kan spasere gjennom en moderne storby noe sted i verden uten at noen prøver å “fange oppmerksomheten din” enten de er svindlere, tiggere, gjøglere eller misjonærer for en eller annen sak. Bare hjemme hos seg selv – altså i privatlivet – kontrollerer man informasjonsbalansen til noen rimelig grad. For eksempel gjennom valg av interiørdekorasjon og ymse andre elementer som påvirker sinnstilstanden din både bevisst og ubevisst. Men selv der befinner man seg jo ofte i en slags mental forsvarskrig overfor fjernsynet, nettet og andre kanaler som “bringer verden inn i stua”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan selvsagt ikke uttale meg i noen særlig grad om “hva folk vil ha” men ordet trivsel fanger opp noe alminnelig som er i stor etterspørsel blant folk. Hva eksakt som må til for å “skape trivsel” er variabelt, men du bør sannsynligvis tenke på trivsel som (minst) ett av mange resultater det er ønskelig å oppnå innenfor privatøkonomien. Det vil si å betrakte trivsel som en “ting i seg selv” – altså en ressurs – som bør regnes inn i “privatøkonomiens handelsbalanse” når man gjør opp regnskap over tingenes tilstand i sitt liv. Jeg vil argumentere for at trivsel er minst like viktig som penger når man vurderer hvilken grad av overskudd man sitter igjen med etter at forretningene er gjort opp og regningene er betalt. Det er bedre å savne penger enn å savne trivsel, for å si det litt banalt. Selv mange av verdens rikeste individer fremstår jo som litt miserable på dette området. De har penger nok til å kjøpe nesten hva som helst, men det virker ikke som om de trives særlig godt i sin tilstand av økonomisk allmakt. Hva er det som påvirker usannsynlig rike folk til å stadig jakte på enda mer? Når blir det nok? Dette er et interessant element å ta med i definisjonskriteriene for begrepet suksess. Etter min mening har man oppnådd “optimal suksess” når man ikke helt vet hvordan man skulle kunne trives enda bedre enn man gjør — men på den annen side har man jo et svart hull i sjelen hvis man har alt, bortsett fra trivsel.

Vi avslutter dette spekulative skrivestykket med noe – for meg – ukarakteristisk “ambient”.

Hvor tolerant går det an å bli? Det kan for eksempel gjøres til en moralsk skjønnhetskonkurranse hvor vinneren er den som forstår og aksepterer alle “akkurat som de er” selv om folk er noen intolerante og trangsynte jævler. Det er ikke noen unnskyldning at “kulturen deres er sånn” hvis de oppfører seg som rasshøl. Det spiller ingen rolle hvem de er og hvor de kommer fra. Hvis de er aktivt intolerante individer av moralistisk karakter fortjener de to tette og en badehette. Det vil si bank, stryk, tukt, juling eller hva du foretrekker å kalle det. Hver dag. Flere ganger om dagen. Helt til de skjerper seg. Da kan vi snu på flisa og ta en mer “oppmuntrende” retning. Dette er elementær justis.

Dessverre er det ikke slik ting fungerer blant mennesker, ihvertfall ikke nå lenger. Nå praktiserer vi toleranse overfor selv de som ikke viser noen slike takter i sin egen fremferd. Derfor er det ingen som riktig vet hvordan de skal forholde seg til bøller som truer seg vei gjennom politikk og samfunnsliv. Du vet. Såkalt sterke menn som søker dominans i enhver sosial situasjon. Sånne som “hevder seg” gjennom å hundse og undertrykke andre. Dette er banal atferd, men den virker. Det som typisk skjer er jo at folk bøyer av, viker unna og tar store omveier for å slippe konfrontasjon. Hvorfor? Alle vet at hvis du første begynner å betale en pengeutpresser så vil han komme tilbake etter mer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det finnes hvor mye materiale som helst om det ondes problem og ofte er det en ubegripelig sak, men minst like ofte handler det bare om at “gode mennesker gjør ingenting” når onde individer søker å etablere seg i maktposisjoner. Vi har mildt sagt nok historisk bevismateriale for hvordan dette fungerer. Alle voksne mennesker vet at hvis du først har begynt å bøye kne for noen så er det bare ikke snakk om at de slipper taket de har på deg senere. Tvert imot blir det typisk alltid vanskeligere og vanskeligere å konfrontere en undertrykker jo flere ganger man gir etter og bøyer av. Alle venner seg til at dette er tingenes normale tilstand. Tyrannen finner seg til rette i sin posisjon, slaven i sin. Og sånn går dagene. Vi er jo svært tilpasningsdyktige skapninger. Derfor blir det som det blir.

Visste du at Freddie Mercury har gjenoppstått og spiller nå bass i et dansk metalband?

Det er for øyeblikket ukjent om det blir krig i Karbien og i så fall hva slags krig. Invasjon av Venezuela? Det virker ikke klokt. Det er heller ikke enkelt å si hva noen slags bombetokter innover landet vil utrette. Skal de fortsette å myrde folk i småbåter? Ingen kan si noe om strategien bak USAs styrkeoppbygging utenfor kysten av Venezuela — hvor det virker som folk forbereder seg på å gjøre motstand hvis det kommer en bakkeinvasjon. Hva som ihvertfall er helt fette sikkert er at dette handler ikke om narkotrafikanter. Det er bare pissprat. Hva eksakt det handler om er så langt uklart, men det er vel noen som skal demonstrere et poeng overfor noen annen. Hvem vet.

Trump har også knurret mot Gustavo Petro, statslederen i Colombia, som inntil nylig har hatt et fredelig forhold til USA, men tonen blir jo litt anstrengt når Trump setter i gang med alle sine skjellsord og fantasifulle navn på folk. Hva er det han vil? Det er urimelig å si at Colombia ikke “gjør nok” i forhold til kokainbandene. Dette handler jo om etterspørsel og det er relativt enkelt å gjemme seg bort i den enorme jungelen. Problemet er at kokainprodusenter i Colombia kan tjene seg et par-tre årslønner på å ta opp en avling med kokablader og prosessere det ned til salgbar vare, så det spiller liten rolle hva politiet i Colombia gjør og ikke gjør. Det er et forholdsvis fattig land. De har ingen mangel på folk som er villig til å ta stor risiko for stor fortjeneste. Dermed går det som det går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingen vet hva galningen i Washington vil finne på fra den ene dagen til den neste men vi får håpe han ikke starter en krig i Karibien. Landene i området er ikke kjempestabile sånn at hvis det blir alvorlige forstyrrelser i samfunnet kan det hende de vil vare lenge. Men hva kan noen gjøre? Det beste er hvis amerikanerne selv får til å legge en demper på han Trump men det er vel for mye å håpe på. Det ser jo ut som alle er pissredd for denne evneveike bavianen. Herregud. Og dette er liksom tøffingene? Nåvel. Det er hva det er. De aller fleste kan gjøre lite annet enn å bare følge med på det som skjer og klø seg. USA er en stormakt med perverst mye våpen og annet krigsmateriell så de kan stelle i stand mye jævelskap på kort tid uten at noen kan stanse dem. Det vil vel tidsnok vise seg hvor dette bærer hen. Sånn er det altså å leve i “interessante tider”.

Vi setter strek med det beste svenske bandet gjennom alle tider.

Vi må begynne med et forbehold. Det engelske ordet literary brukes ikke på samme måte som det norske litterær, slik at illiteracy på engelsk heter analfabetisme på norsk. Likevel synes jeg post-literacy kan (eller bør) oversettes med det norske postlitterær, som en betegnelse på “tiden som kommer etter den tiden da folk pleide å lese bøker” — selv om det er mye å plukke på i detaljene. Saken er at en journalist i den britiske avisen The Times – James Marriott – har kommet på banen med en påstand om at postmoderne mennesker – de som lever i internettets tidsalder – ikke leser bøker fordi de ikke kan lese bøker. Det handler ikke om hva de “vil” men om at dette er en evne som har gått tapt. Folk klarer bare å ta inn korte videosnutter nå for tiden. Overskrifter og kanskje en tre-fire linjers ingress i tillegg — men ingen klarer å stable på beina “lange tanker” hvis de ikke ble trent på denne måten, og dette skjer ikke lenger.

Tanken er med andre ord at evnen til å lese og skrive er i ferd med å gå tapt. Folk gidder ikke, Det er for strevsomt for dem å holde konsentrasjon og fokus lenge nok av gangen til å assimilere en litterær tekst. Med andre ord kommer vi fra en tidsalder av boklærdom og er på vei inn i en tidsalder med nettlærdom. De felles kulturelle referansepunktene nå for tiden er “memer” på nettet, ikke mytiske skikkelser fra folkeeventyr, sagaer og romaner. Jeg har ikke selv noen mening om dette er en sann påstand, men jeg synes det er en interessant tanke — som passer sammen med mange advarsler fra flere hold om at de nye smarttelefonene har en fordummende effekt på befolkningen. Selvsagt ikke alle. Det finnes jo fortsatt folk som går på universiteter og høyskoler, hvor det kreves at man jobber seg gjennom tekstmateriale, men de vi vanligvis betegner som “normale forbrukere av underholdningsprodukter” har ingen interesse av å lese bøker, eller engang se på film – i klassisk forstand – de vil ha korte bruddstykker av informasjon regissert mer som en musikkvideo enn som en historiefortelling i “lang form”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samtidig observerer vi en relativ økning i alskens nevrologiske syndromer som ADHD og ting på “autismeskalaen” men det er foreløpig ikke påvist noen direkte sammenheng med mikroplast og miljøgifter, selv om det er forventet at dette vil bli påvist så snart de har samlet inn nok data om problemstillingen. Jeg vet ikke. Selv er jeg jo en gammel mann som kommer fra en helt annen tid. Jeg har ikke engang noe forhold til TikTok og alle de “raske” nye greiene som folk driver med — mer eller mindre avhengig som de muligens er av konstant stimulering av noen utålmodig vibrerende nerver i både hodet og kroppen. Ihvertfall er det sikkert at boksalget har stupt kraftig etter at nettet ble en greie, men jeg har ikke noen tall. Jeg har bare den anekdotiske tendensen jeg selv mener jeg kan observere, altså at hvis man er for eksempel på en flyplass, i et venterom eller noe, så vil man se at nesten alle sitter og tukler med telefonen sin. Det foregår ting på de nettbaserte kommunikasjonskanalene, selv om jeg ikke har noe forhold til sånt. Hva betyr det? Jeg aner ikke. Alt jeg kan si er at mange individer på mange hold snakker om den samme tingen.

Det virker fornuftig å avrunde med seksti år gammel fransk popmusikk.