Refraksjon er innen anatomi en beskrivelse av hvordan lysstråler blir brutt i øyet før de når netthinnen. Hvis brytningen er for sterk i forhold til øyets akselengde, er fokuspunktet for de innkommende strålene foran netthinnen, og øyet er da nærsynt. Ved for svak lysbrytning i forhold til øyets lengde blir strålene fokusert bak netthinnen, og øyet er da langsynt.
(Store medisinske leksikon)
Filosofisk antirefraksjon er manglende evne til å fokusere et begrep, slik at det fremstår som utydelig eller “tåkete”. Dette er svært alminnelig ute blant folk, særlig når det kommer til ondskap. De nekter plent å se det. De vil ikke anerkjenne en slik virkelighet så folk sjalter det ut. Ondskap finnes ikke, pleier de å si. Ikke egentlig. Det er bare et ord vi bruker for å beskrive noe vi ikke liker. Jeg er delvis enig i denne påstanden. Ondskap er ikke naturlig. Det vokser ikke vilt ute blant dyr og planter. Det er en menneskelig tildragelse som befinner seg i det kraftfeltet vi ofte kaller kulturen. Faktisk er det ikke urimelig å påstå at ondskapen er en av samfunnets viktigste bærebjelker.
Skandalen rundt finansmannen Jeffrey Epstein fortsetter å vekke oppsikt, også i Norge. Alskens kjente navn og deres mystiske arrangementer skaper store spørsmålstegn. Hvem var han egentlig? Hvordan kunne han operere som han gjorde i førti år uten å pådra seg oppmerksomheten til etterforskende myndigheter? Det viser seg imidlertid at han har vært på politiradaren siden på 80-tallet, men at store penger og mektige venner har beskyttet ham. Du vet. Når man kommer til et visst nivå og vanker i visse kretser så blir man jo urørlig. Det går ikke an å ta deg. Det vil skape for mye uro og trekke med seg for mange viktige mennesker. Det blir en større trussel mot systemet å ta deg ut enn å beskytte deg. Hva er det de pleier å si? Hvis du skylder banken èn million så har du et problem, men hvis du skylder banken opptil flere milliarder så har banken et problem. Sånn er det med den saken.
Om organisert kriminalitet kan vi si at de leverer varer og tjenester i den forbudte enden av markedet, særlig når det kommer til fornøyelser og rekreasjon. Folk vil jo ha sex and drugs and rock’n’roll og de er villig til å betale tildels store penger for å få akkurat det de fantaserer om. De som kan levere det som etterspørres “på den andre siden av loven” har en annen type kundeforhold enn byens baker og grønnsaksbutikk. Du vet. En helt annen forståelse seg imellom. Begge parter har sterk interesse av å holde kjeft om sakene — og hjelpe hverandre når forretningen er truet. På den andre siden har vi politiet. Hva skal de gjøre? I praksis blir de jo mer gjetere enn jegere, fordi ingen er så kørka at de tror det går an å avskaffe den kriminelle økonomien, slik at et bra resultat er således hvis de lykkes i å avgrense forbrytelsene og holde dem noenlunde samlet — og på litt avstand fra borgerskapets illusjoner om samfunnsperfeksjon. Politiarbeid er bare enkelt i en politistat, som karakteren Miguel Vargas sier i filmen A Touch of Evil (Orson Welles, 1958). Dermed oppstår det vi kaller “den kriminelle underverdenen”. Fordi en liberal samfunnsorden er uforenelig med moralsk tvang. Folk vil ha de ulovlige nytelsene sine og da går det som det går. Også blant de rike, mektige og berømte.
Av årsaker jeg ikke forstår virker det ofte som om folk forventer høyere moral blant “samfunnstoppene” enn for eksempel av arbeiderklassen. Dette er kognitiv dissonans. Alle vet jo at det går ikke an å bli rik uten å systematisk utnytte og føkke folk. Du vet. Betale dem så lite som mulig for å tyne så mye som mulig ut av dem. Sånn fungerer forretningslivet. Det er en mekanikk som over tid favoriserer de mest psykopatisk skruppelløse typene. Og slike som synes det er greit å utnytte folk økonomisk behøver jo ikke å sidesteppe særlig langt for å utnytte dem også seksuelt. Kanskje er det vanskelig den første gangen men etterhvert venner de seg til det. En tillatelsesstruktur vil danne seg. Et nikk og litt øyenkontakt mellom folk som forstår hverandre. Penger som skifter hender og det ene med det andre. Alle har sine hemmeligheter og felles interesse av at intet av dette skal “komme ut”. Ble Jeffrey Epstein drept i fengselet? Det vet jeg ikke noe om og jeg gidder ikke å spekulere. Det er strengt tatt ikke vesentlig for å forstå sakens natur. Et antall rike, mektige og berømte individer fremkommer i det frigitte materialet — og mye gjenstår sikkert ennå. Det som går igjen er at Epstein “fikset ting” for folk og satte dem i forbindelse både med hverandre og sånt som de lystet etter. En slags hallik, om du vil. Spørsmålet er hvor naiv det er lov å være. Svaret er at det kommer an på graden av filosofisk antirefraksjon. Hvor dum er du? Enten ser du ondskapen i løpet av få minutter eller så kommer du aldri til å se den.
En passende musikalsk avslutning er denne narcissistisk selvnytende sangen.