År: 2026

For noen dager siden ble det avholdt en høring i det amerikanske senatet, av doktor Anthony Fauci, presumptivt på det grunnlag at han skal ha løyet om opphavet til SARS-CoV-2 – altså “Severe Acute Respiratory Syndrome Coronavirus 2″ som er det fulle navnet på viruset som forårsaker sykdommen Covid-19 – fordi visse politiske krefter er av den oppfatning at det ikke kan ha oppstått naturlig, men at det kommer av en laboratorielekkasje tilknyttet et forskningsprosjekt under ledelse av den samme Fauci. Derfor krever de at han må tiltales og straffes. De er veldig sinte. Dette ga de ofte uttrykk for i løpet av det mange timer lange avhøret, hvor Fauci aldri sa noe annet enn å henvise til sin rett til å ikke svare på hypotetisk inkriminerende spørsmål, som følger av det femte grunnlovstillegget. Dermed forløp opplegget som en ènveis utskjelling av Anthony Fauci, som var direktør for NIAID (National Institute of Allergies and Infectious Diseases) fra 1984 til 2022 og i tillegg “medisinsk spesialrådgiver for presidenten” i de to siste årene av denne perioden, som sammenfaller med den verdensomspennende pandemien som mange sikkert husker med blandede følelser.

Opptak av greia ligger ute på nettet for de spesielt interesserte, men den korte historien er at dette var akkurat så kleint som det lyder. Om ikke enda verre, fordi enten er disse senatorene så evneveike at de faktisk tror på sitt eget vås – noe som er svært alarmerende med tanke på hvilken politisk maktposisjon de sitter i – eller så vet de at det bare er skuespill og sirkus beregnet på et nærmest åndssvakt publikum der ute, som ikke desto mindre har stemmerett, og da er det bare kynisk i grenselandet til det direkte ondsinnede. Uansett ser det ikke bra ut for normalt fornuftige mennesker. Imidlertid er dette beregnet på sånne som befinner seg i en psykotisk tilstand av paranoide vrangforestillinger, men de er ikke så syke at de behøver noen psykiatrisk behandling, så langt den nyere definisjonen av kognitiv funksjonsdyktighet rekker. Hvis du får til å stå i jobb, opprettholde en rimelig grad av personlig hygiene, ta vare på dine egne pengesaker, øvrige affærer og interesser i generell forstand – foruten at du ellers ikke utgjør noen akutt fare for deg selv eller andre – så erklæres du “frisk nok” til å operere på egen hånd i verden, inkludert på nettet. Du vet. Frihet. Det viktigste av alt i Amerika.

Det ligger en pussig kognitiv dissonans i dette med at Covid-19 på den ene siden er “like harmløst som influensa” mens på den andre siden er Doktor Fauci skyldig i massemord fordi han slapp et livsfarlig virus løs på menneskeheten — og derfor må han i det aller minste settes i fengsel for resten av livet. Mange mener at han bør henrettes. Denne gruppen av folk (med stemmerett) ble ikke akkurat noe mindre opphisset av at Fauci nektet å si noe under avhørene, slik at de fant bare litt mager tilfredsstillelse i at flere av senatorene “snakket hardt” til den nå 85 år gamle mannen og truet ham med både private søksmål, ekstraordinære konsekvenser for sin uhørte frekkhet, og det ene med det andre. Som sagt: Sirkus og galimatias. En beklagelig men velkjent del av politikken, som handler om å fiske etter stemmene til sinnssyke mennesker. Sånn har det blitt. Slik er den verdenen vi har laget for oss selv. De som jobber med statistiske data og informatikk kan fortelle oss at før pandemien hadde 70% av amerikanerne full tillit til både vaksiner og helseforetak, foruten “myndighetene” i mer generell forstand, men i etterkant har dette tallet falt ned til bare 40%. Velsignet være de som kan se fornuften i dette. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke. Det ser jo ikke bra ut.

Der setter vi strek med litt progressiv svartmetall fra Portugal.

Nylig så jeg en kort dokumentar på YouTube om skuespilleren Jared Leto, som jeg i utgangspunktet ikke visste noe om, men vi kan trygt si at jeg satt igjen med et dårlig inntrykk. Nå var jo rimeligvis denne kortfilmen ikke ment som reklame for kisen heller da, men jeg synes ikke – i henhold til min egen mening og dømmekraft – at jeg er noen lettpåvirkelig person, eller for den saks skyld noen emosjonell værhane som blir forferdet over all ondskapen i verden. Hvor sannsynlig er det at en hvilken som helst tilfeldig “mann på gata” som du underkaster et dybdestudium vil vise seg å være noen som har evnen til å voldta, drepe og det som verre er? Svaret er noe ganske nært hundre prosent. Mennesker er ganske enkelt ikke gode skapninger — men verst er de som gjør seg til og utgir seg for å ha gode hensikter. Du behøver ikke å studere særlig mye historie før du legger merke til dette mønsteret: De verste ugjerningene vi vet om blir alltid begått av sånne som “mener det godt”, har et uselvisk vesen, ønsker å skape en bedre verden og den typen ting. Normale mennesker er jo typisk selvopptatte egoister som føler skepsis i forhold til å gjøre noe for andre uten verken takk eller lønn.

Åpenbart er det slik at folk gjør aldri alle ting de kan gjøre – teknisk sett og “i teorien” – fordi de enten skjønner at det er forskjell på rett og galt eller de ser for seg at konsekvensene av det de eventuelt kunne ha gjort ikke vil være bra for dem. Det finnes også en “tredje mulighet” som vi kan kalle øyeblikksforvirring. Det er dette som ligger bak alle de gangene når vi i etterkant ser for oss at vi kunne, skulle og burde ha sagt eller gjort noe helt annet enn det som faktisk skjedde, men det er for sent å gjøre tingen om igjen. Sånt er ofte eitrende irriterende – vi kaller det etterpåklokskap – men vi finner trøst i å tenke at neste gang skal det bli en annen dans. Neste gang skal jeg være raskere ute med det smarte svaret eller den kloke handlingen. Du vet. Det som snur situasjonen til min fordel og gjør meg til en “vinner”. Det vil si en som har grunn til å juble og feire resulatet av sin egen innsats heller enn å gremme seg over at ting kunne gått så mye bedre enn de gjorde. Den menneskelige psykologien er et underlig tivoli av tildels sterkt selvmotsigende energier. Det er helt alminnelig å frykte andre mennesker fordi man vet – på en ubevisst måte – hva slags uhyrlig jævelskap man selv er i stand til å begå under de rette (eller gale) omstendighetene, så man antar at alle andre er likedan. Dette er hva Carl Jung kaller projeksjon av skyggen og det handler i praksis om å “eksportere sin egen ondskap” og plassere den på noen ytre omstendigheter, personer eller folkegrupper — tradisjonelt kalt å konstruere en syndebukk som tar på seg all skyld for alt det onde og som siden ofres til de gudene man tror på, slik at man selv skal få syndenes forlatelse, frelsens sødme og gå fri og frank videre i livet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Folk reagerer typisk svært negativt på seksualforbrytelser – inkludert ikke minst den fengselsbefolkningen slike forbrytere er nødt til å sone i selskap med – slik at det er “ganske alminnelig” å frike totalt ut så snart noen har blitt funnet skyldig hinsides rimelig tvil. Da er det akkurat som om de skal få for alt det alle andre kan ha gjort også, inkludert ikke minst alt det man selv kanskje kunne ha gjort hvis omstendighetene hadde hentet ut noen mørkere sjelsevner i situasjoner man har gjennomlevd. Er det sant at alle menn kunne blitt voldtektsforbrytere? Neppe. Eller rettere sagt, da måtte de vel ha vært fulle av noe slags dop – ofte alkohol – som nedsetter dømmekraften og fremkaller svarte hull i hukommelsen. De som noen gang har våknet med en vilt fremmed person sovende ved siden av seg vet til en viss grad hva dette handler om. Jeg mener, hva eksakt er det som forhindrer et bekvemt flertall av den mannlige befolkningen fra å noensinne begå noen overgrep? Er det bare flaks? Er det tilfeldighetenes spill? Skyldes det hemninger og seksuell sjenanse? For jeg tror ikke på den forklaringen som påstår det kommer av “respekt for kvinner”. Jeg er ved dette tidspunkt hva man kaller en godt voksen mann. Jeg har vært litt rundt i verden og sett mange ting. Truffet mange mennesker. Etter hva jeg har observert så er det lite “respekt for kvinner” blant menn. Det er bare noe de sier fordi de tror at dette er de magiske kodeordene som vil slippe dem forbi trusestrikken. Altså et simpelt sjekketriks, om du vil. Falskheten antar noen ganger psykopatiske dimensjoner, men alle vet likevel at enhver skapning som har en penis også har en penisfokusert psykologi.

Seksuelle jegere og samlere vandrer blant oss, på jakt etter trofèer de kan dekorere veggene med i sitt private mentale skjulested. Minnene fra et liv på jakt etter noe de aldri finner. Kanskje også noen hemmeligheter. Det er vanligere enn de fleste vil innrømme å lyste etter “tilfeldig sex” med noen de bare møter og neppe noensinne kommer til å se igjen, men ikke desto mindre ønsker nesten alle å stå i et “fast forhold” som gir dem emosjonell stabilitet og trygghetsfølelse. Den der andre greia er bare et uttrykk for trangen til litt “fart og spenning” i en hverdag som drar seg mot det kjedsommelige oftere enn det ideellt sett burde gjøre. Du vet. Slå ut håret. Trampe litt med rockefoten. Kjenne at man lever. Poenget med de fleste tilfeller av utroskap er nesten aldri at man har lyst til å bryte ut av det faste forholdet man står i, men heller noe som ligner trangen til beruselse og risikoatferd. Her er en litt interessant påstand: De som har det i seg til å begå utroskap har det også i seg å begå voldtekt. Dette gjelder enten de er menn, kvinner eller noe helt annet. Teknisk sett er jo sviket mot den faste partneren en slags form for “invers voldtekt” fordi – i den grad partneren senere finner ut hva som har skjedd – at det utsetter dem for emosjonelle traumer de ikke selv har noen skyld i. Da må de enten oppløse forholdet eller “ta et oppgjør på kammerset”. Uansett blir det å jobbe seg gjennom følelsene som kommer i kjølvannet av det som har skjedd, uten noen garanti for at det vil “gå bra”. Slik sett kan vi altså klassifisere utroskap som “avstandsvoldtekt” og fastslå at selv om tilgivelse er èn av mange mulige reaksjoner, så er det ikke sikkert at dette er gjennomførbart. Kanskje vil den partneren man har sveket aldri kunne finne tilbake til den tillitsfølelsen som var en vesentlig del av forholdet.

Vi avslutter med en pianospillende mann som synger om skyld og uskyld.

En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å benytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine. Relasjonen mellom influenseren og følgerne består ofte av respekt og tillit.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ærlig talt så har jeg verken interesse, anelse eller mening om hvordan “de andre” oppfatter meg, enten vi snakker om her på bloggen eller det generelle livet i den fysiske virkeligheten der ute. Herregud. Det er jo ikke min sak. Folk kan tenke hva de vil. Det er samme for meg om de liker, misliker eller ignorerer meg. Jeg kommer uansett til å fortsette med mine greier, på min egen måte og i mitt eget tempo, sannsynligvis frem til jeg kreperer av sykdom, drap, ulykke eller noe annet som har dødbringende makt. Sånn er det med den saken. Slik sett er jeg forutsigbar i “metodikk” men kanskje ikke alltid i temavalg. Om jeg skal gjette så tipper jeg at en håndfull lesere ser på bloggen min som interessant men tidvis litt skremmende — fordi jeg kjører bevisst på en linje som kan kalles sakprosaens svar på skrekkfilm. Hva kan jeg si? Det er dette som føles riktig og naturlig for meg. Dette er en sjangermessig lek med språk og lite annet.

Skulle jeg ytre et ønske om hvordan “de andre” bør skrive så vil jeg etterlyse bedre korrekturlesning. Stavefeil og slurv er ikke bare uskjønt, det trekker også ned respekten for vedkommende skribent. Men dette er forsåvidt noe du vil få høre hvor enn du snur deg blant “sånne som skriver”: Det går rett og slett ikke an å få for mye korrekturlesning. Alle er ute etter hverandre og kritikken sitter løst, som den bør. Det er ikke nok før du har funnet og korrigert alle feil — inkludert tegnsetting, semiologisk konsistens, ortografi, økonomisk bruk av avsnitt og det ene med det andre. Tekst er håndverk og faller derfor innunder de samme idealistiske ambisjonene om “perfeksjonell tilnærming” som alle andre håndverk der ute. Det finnes produksjonsarbeidere som kanskje heller burde kalles montører enn håndverkere, men de blir ikke respektert blant fagfolk (selv om de som driver med penger er glad i dem). Den ytterste mestringsfølelse blant håndverkere handler om organisk intelligens. Eller OI om du vil (som også er en musikksjanger). Det er noe som inntreffer når øynene, hjernen og hendene samarbeider knirkefritt om å fremstille vakre resultater. Hva mer kan du forlange?

Ut fra hva jeg kan observere så konkluderer jeg med at influensere er i hovedsak lite annet enn bløffmakere. Eller i den grad de kan tas på alvor så driver de med målrettet politisk påvirkning av opinionen på vegne av et parti eller noen annen slags organisasjon, inkludert de som driver propagandaarbeid på vegne av fremmede makter (som sannsynligvis er kriminelt men likevel svært alminnelig). Et komisk element akkurat her er alle de hundrevis av millioner med penger som ble investert av stormaktenes spioner i den hensikt å “fremme deres sak” i etterkrigstiden. Internettet har gjort at dette i praksis er blitt nærmest gratis i forhold, fordi en gjennomsnittlig “influenser” selger seg for et par tusenlapper. Noen av disse typene er imidlertid mer som et tobeint ukeblad, enten vi snakker om Hjemmet, Det Nye, Vi Menn eller Kvinner & Klær. Eller for den saks skyld: KriminalJournalen. Hva skal man tenke om sånt? Minst mulig er det fornuftige svaret, men i den grad man må mene noe så bør man helst le av dem. Særlig de som driver med reklame for alskens unyttig fjas av typen pyntegjenstander, souvenirer, “hurtigmoter” og den typen ting som folk ofte bare kaster i søpla uten noen nærmere omtanke. Det er jo skadeverk. De deltar i kjeden av folk som jobber aktivt for å gjøre vår verden til et styggere, dummere og i ytterste konskvens ondere sted — selv om ingen av kjedens mange små ledd hver især gjør noe storgalt. De bare traller og suller i sin egen lille verden, fullstendig blottet for bevissthet om årsak og virkning innenfor saksområdene klimaproblematikk, miljøforurensning og erosjon av de sosiale mekanismene i samfunnet. Deres eneste moralske posisjon er at “det er ikke ulovlig” og “noen kommer uansett til å gjøre det så hvorfor ikke jeg”. Dermed har de dannet rasjonell plattform og kan gjøre gale ting med god samvittighet.

Kanskje vil noen si at jeg er en influenser i noen slags språkmessig forstand, fordi jeg er litt sånn der vakthund for det norske språket, med lav toleranseterskel for slurv og tøys. Jeg har forsåvidt ikke noe imot dette. Vi som skriver driver jo med kunst så det er ikke egentlig noe poeng at det skal være “forståelig” men det er viktig at det “uttrykker noe” som har påvirkningskraft overfor leseren. Altså i praksis at teksten skal fremkalle følelser. Om disse siden er positive eller negative er ikke noe relevant poeng, fordi kunstverkenes målbarhet ligger i deres tyngde. Enten vi snakker om tekst, skulptur, musikk, maleri, dans eller hva det skal være. Hvis det ikke “treffer deg” så har ikke arbeidet oppfylt sin funksjon. Kunst er kommunikasjon og det mediet den aktuelle kunstneren jobber i er å definere som et transportmiddel for informasjon av en ganske spesifikk karakter. Vi kan kalle det en syntetisk opplevelse. Noe organisk som skjer med observatøren når de forholder seg til kunstverket. Hvorom allting er, dette er imidlertid “en høyere dimensjon” som ligger utenfor rammene til den konvensjonelle definisjonen av hva en influenser er og driver med. Jeg havnet en gang i en halvinteressant diskusjon om hvem som kan kalle seg filosof og hvorfor. Min posisjon er at man er født sånn. Det er en legning. Det er jo ikke slik at man blir lykkelig av å “filosofere” — men de som er født med denne legningen har ikke noe valg. Naturen deres påbyr denne atferden. Det er nødvendig for dem å stille spørsmål ved alle ting — til en slik grad at hele virkelighetsbildet vrenges, løser seg opp, og blir til et kaleidoskop av surrealistisk ubegripelighet. Siden handler jobben om å plukke opp disse bitene og lime dem sammen igjen på en måte som “føles sann” på et personlig plan. Kanskje vi kan kalle det å forene det subjektive med det objektive i en total verdensopplevelse.

Siste strek setter vi med litt trivelig britisk tungrock fra året 2015.

Milliardæren og den internasjonale naziføreren Elon Musk var nylig i et intervju hvor han – som vanlig – skjemte seg ut med toskete påstander og dårlig realistisk gangsyn. Det er ganske fascinerende at det går an å manøvrere seg inn i en slik stilling når man er så fullstendig fette evneveik som denne idioten. Han høres jo ut som den verste hasjrøykeren du noensinne vil møte når han legger i vei med de kosmiske fantasiene sine — og mangelen på selvinnsikt er intet mindre enn forbløffende. Jeg får fysisk vondt i hodet hvis jeg prøver å forstå hvorfor folk beundrer Elon Musk, så jeg foretrekker å bare klassifisere det som en av mange menneskelige perversjoner som følger av vår dypt skadde natur. Du vet. Se hvor du vil og du kommer til å observere diverse skakkjørte folk som holder på med noe slags idiotisk jåss. Vi er uten tvil de dummeste skapningene blant apeslekten.

Her er et spørsmål: Hva er den samlede verdien av alle tingene du eier? Innenfor en markedsøkonomi vil svaret være det markedet er villig til å betale for sakene, som ofte er vesentlig mye mindre enn det man selv synes tingene er verdt, fordi nesten alle lever jo i en virkelighet hvor det ikke er aktuelt å selge tingene sine slik at “verdien” består delvis i brukbarhet og delvis i affeksjon. Uansett vil du med stor sannsynlighet prise alt du eier høyere enn noe du vil klare å selge det for om du prøver. Jeg nevner det fordi økonomien i den forretningsdrivende delen av verden fungerer ikke vesentlig annerledes enn dette. De har en “notert verdi” på ting som ikke blir testet før det er aktuelt å selge sakene, for eksempel aksjene i et firma. Da blir det et spørsmål om “tilbud og etterspørsel” som ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre, fordi en typisk aksjespekulant jobber jo ut ifra teft og tro og den typen ting, uansett hvor mye de peker på analyseverktøy og statistiske modeller. Noen ganger handler aksjekursen også om ren skjær galskap. Tegningskursen for SpaceX lå på 135 dollar da firmaet ble børslansert og siden steg kursen til nesten 200 før den falt til rundt 120 hvor den ligger nå i dag, og det forventes ikke at kursen noensinne skal stige igjen. Hele opplegget er jo bare bløff og luftslott.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke i virkeligheten ting foregår når noen taper 200 milliarder dollar i løpet av en uke. Dette er tryllepenger. Han Elon var dollar-billionær bare en kort stund, men det var sannsynligvis også hele poenget. Et narcissistisk kick som var med på listen over “ting man må gjøre i dette livet”, men etterpå kan det være det samme. Rekorden blir sannsynligvis stående lenge, fordi jeg tror ikke det er lenge igjen til KI-bobla sprekker — og da skal du få se på alle tiders noterte tap av tryllepenger ettersom de nominelle verdiene blir nedskrevet til noe som ikke krever en fullt så aktiv fantasi for å godtas. Bilmerket Tesla er for eksempel børsnotert til en verdi større enn alle de ti neste bilmerkene sammenlagt, uten at de har noen som helst eiendeler av den typen vi kaller solide aktiva eller engang markedsandeler som forsvarer en idiotisk høy prissetting. Tesla var blant de hippe bilmerkene for ti år siden men nå i dag handler det om BYD og andre kinesiske biler som gir deg vesentlig mye bedre vare for halve prisen. Det er bare urettferdige beskyttelsesordninger av typen tollmur som forsvarer Teslas markedsposisjon i 2026. Hvor lenge har de igjen? Vi må vente og se.

Vi avslutter med en slags Laurie Anderson inspirert dame som har valgt å kritisere kapitalismen.

Hvilke land har grense mot Spania? Dette er et typisk spørsmål man kan få på en quiz — og det er litt underfundig. Alle vet om Frankrike og Portugal, mens noen få vil mumle noe om Andorra (er det egentlig et eget land?) og enkelte synes det er noe med Gibraltar. Regnes ikke det som et britisk territorium? Hvis de i tillegg også får med seg Ceuta og Melilla, som “ligger i Marokko, men med ryggen mot havet” har vi dekning for det meste. (Det finnes i tillegg enda noen flere små områder – eller “besittelser” – langs Afrikakysten, men det forventes ikke at noen som ikke jobber for den spanske staten skal vite dette.) Noe pussig som skjedde i går – den 31. juli – var at omlag 60.000 “migranter” ganske brått og uten varsel tok seg forbi sperringene og inn i Ceuta. De fleste av dem var unge marokkanske menn. Senere har etter sigende 50.000 av dem vendt tilbake til Marokko, som jo gir en differanse av individer som ønsker å “gå gjennom systemet” og søke om opphold og arbeidstillatelse i Spania, men altså ikke den plutselige og voldsomme tilstrømmingen man først fikk inntrykk av. Folk på nettet var tildels ganske opprørte og snakket om en invasjon som burde konfronteres med militære midler.

Realistisk sett skjønner alle at dette var en organisert greie. En så stor folkemengde handler ikke spontant dersom det ikke er krig, brann eller noe annet som får dem til å løpe for livet. “Noen” har iverksatt denne aksjonen av en årsak som foreløpig ikke er kjent, men det spekuleres i at marokkanerne ønsker å “sende en melding” til Spania på grunn av den ustabile situasjonen i Vest-Sahara (kystområdene noenlunde rett innenfor Kanariøyene), som pleide å være en spansk koloni men nå er det et omstridt område hvor både lokalbefolkningen (som ønsker selvstendighet), Marokko og Algerie (som begge ønsker suverenitet i regionen), samt altså Spania er innblandet i den temmelig uklare situasjonen. Det har seg slik at Pedro Sanchez – Spanias statsminister – var på offisielt besøk i Algerie for noen dager siden, noe de liker dårlig i Marokko. Kommer han til å velge side nå? At det store flertallet av de angivelige migrantene bare stakk innom og så dro rett tilbake til Marokko igjen er jo i seg selv litt mistenkelig. Hva er det som foregår? Sanchez reiste uansett til Ceuta – for å vise tryne og inspisere situasjonen – hvoretter han uttalte at det som hadde skjedd var en krenkelse av Spanias suverenitet, noe som sannsynligvis var hele poenget hvis det var Marokko som sto bak greia.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Saken har imidlertid ballet på seg derved at Italia nå stenger Schengen-samarbeidet med Spania, noe som i praksis betyr at de som reiser fra Spania til Italia må stå i passkøen, men det er samtidig litt usikkert om EUs reglement tillater slike sololøp. Danmark har også kastet seg på lasset — og i Norge mumler partiene på høyresiden noe om at Spania må skjerpe seg, styrke grensene og den typen ting, noe som nesten helt sikkert ikke er inspirert av den fæle amerikanske presidenten Donald Trump sine hatefulle utspill mot Spania. Handler det om å smiske med Trump og slikke ham i rumpa eller har Danmark, Norge og Italia noen slags realistisk beef med Spania? Foreløpig er det jo ikke noe annet å si om det som skjedde i Ceuta enn at situasjonen har roet seg og nesten alle som kom veltende inn der har reist igjen. Noen har imidlertid blitt værende for å konfrontere det fryktinngytende spanske byråkratiet, noe som er deres rett, men ingen har for eksempel kommet seg videre til det spanske fastlandet og det kommer heller ingen av dem til å gjøre på månedsvis selv om de eventuelt får opphold i Spania. Så hvorfor stenger andre europèiske land grensene mot Spania? Bildet ser ikke bra ut, særlig når vi tar med i betraktningen at sjansen er omtrent fifty-fifty for at konflikten i og rundt Iran kommer til å balle på seg og bli en verdenskrig som også involverer store deler av Europa. Her er det mye mystisk som foregår i kulissene og mange som posisjonerer seg mer eller mindre “smart” i forhold til USA.

Vi avslutter med en aktuell melding fra dette klassiske Oslobandet.

Bonusvideo: Professor Dave Explains Why Destiny Loves Genocide

Ved dette tidspunkt har alle lagt merke til at kritikk av Israel alltid og uansett avskrives som “antisemittisme”. Det går rett og slett ikke an å kritisere Israel på noen legitim måte. Hvis du så mye som hvisker noe negativt om Israel og israelsk politikk så spretter automatisk likhetstegnet opp, mellom deg og de som vil drepe og utrydde alle jøder. Den eneste mening du har lov til å ha om Israel er at selve staten er ufeilbarlig og at befolkningen er bedre enn andre mennesker. Du vet. Mer intelligente og moralsk høyverdige. Faktisk er de selveste herrefolket, som alle de andre er skapt til å tjene og beundre. Dette er ikke kødd. Sånn er sakens fakta. Det står jo skrevet i opptil flere bøker — og hvem er du til å komme her og stille spørsmål ved skriftens autoritet? At du gjør noe slikt betyr at du er en terrorist. En som må drepes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Teknisk sett betyr Israel selve jødefolket, mens landet heter Eretz Israel. Derfor kan vi si at det er et slags poeng at når man “kritiserer Israel” så snakker man om alle jøder, til enhver tid og på ethvert sted, dermed er det antisemittisme per definisjon, selv om de fleste neppe er klar over denne distinksjonen. De fleste tenker på Israel som landet, men det betyr altså befolkningen, eller enda mer spesifikt jødefolket som helhet, uansett om de bor i “Eretz Israel” eller ikke. Slik har det vært siden patriarken Jakob sine dager. Først var det Abraham, som ifølge legenden var født i Ur i Kaldea, som i vår tid er en del av Irak. Abraham regnes som alle semitters stamfar, mer spesifikt fordi hans sønn Isak var stamfar til jødefolket mens hans andre sønn Ismael var stamfar til araberne. Faren til Abraham het Terah og han flyttet nordover med familien til byen Harran som ligger i Tyrkia – den gang het det Anatolia – tett opptil grensen mot Syria. Senere ble Abraham bedt om å oppsøke landet Kanaan – visstnok av Gud personlig – og slå seg ned der, fordi Gud hadde en plan.

Om Abrahamssønnene er det ikke stort mer å si, men Isak fikk altså tvillingene Esau og Jakob med sin kone Rebekka, noe som senere – gjennom svik og intriger – endte med at den yngre tvillingen Jakob ble tilkjent farsarven mens broren hans Esau ble fordrevet og senere etablerte riket Edom, som er litt omdiskutert men det antas at det lå i området rundt dagens Jordan, oppimot Negev-ørkenen. Edomittene ble senere kalt idumeere — men senere forsvant de som et eget folkeslag, tradisjonelt under hasmoneerne, hvorav den mest kjente rockestjerna er Herodes. Ikke desto mindre fantes det en sønnesønn av Esau kalt Amalek og det snakkes den dag i dag om amalekitter blant jødefolket, mer eller mindre som et navn på sine “åndelige arvefiender” og da særlig Roma, representert i vår tid som katolikkene. Det regnes jo med at den romerske generalen Titus – sønn av keiser Vespasian og senere selv keiser av Roma – var den som rev ned og ødela “det andre tempelet” i Jerusalem i året 70. Nå i dag er det der klagemuren står. Tradisjonen påstår at jødene ble fordrevet fra sitt eget land, men dette stemmer dårlig med hvordan romerne jobbet. Hva som mer sannsynligvis har skjedd var at Palestina – som de kalte landet den gangen – ble annektert under Roma og innbyggerne ble derfor romere, med rett til å reise hvor pokker de enn ville innenfor romerriket og bosette seg der de ønsket.

Det som senere skjedde med Jakob er at han havnet i noen slags brytekamp med en overnaturlig skapning, som han visstnok beseiret, fordi denne skapningen – identifisert som en engel, eller “Guds sendebud” – fortalte ham at etter denne episoden skulle han skifte navn fra Jakob til Israel, fordi han hadde vært i kamp med Gud og kommet seirende ut av det. Vi ser altså at navnet Israel betyr “i konflikt med Gud” og dette ble senere navnet på det folkeslaget som Jakob regnes som stamfaren til, i det at hand tolv sønner grunnla hver sin stamme som tilsammen utgjør “Israels tolv stammer”. Videre så kalles Jakob “broen mellom patriarkene og folket” og han utgjør dermed den siste patriark på en måte som ligner litt mistenkelig på hvordan Muhammed regnes som den siste profet i en annen av de abrahamittiske trossystemene. De som er spesielt interesserte i denne tematikken klarer sikkert å utforske det selv, fordi poenget mitt med å trekke frem dette er å peke på nyanser i konseptet antisemittisme (som forøvrig – etter min mening – bør utvides til også å omfatte såkalt Islamkritikk, islamofobi, med mere, fordi dette er jo også en semittisk religion). Av praktiske årsaker gir det lite mening for en goy (flertallform gojim) – atså en ikke-jøde – å finsnitte denne salaten så grundig at man skal kalle landet Israel noe annet enn hva de selv kaller seg og hva som på alle språk betegner den statsdannelsen som ble formelt innstiftet i året 1948 og som det siden har vært mildt sagt mye konflikt rundt. Det er i utgangspunktet ikke antisemittisk å anklage Israel for systematisk folkemord rettet mot palestinerne, som ikke bare er et broderfolk men også urbefolkningen der på stedet, hvor den innvandrende kolonimakten har fulgt atferdsmønsteret til såvel amerikanere og sørafrikanere som tyske nazister samt alle andre som har hatt et prosjekt med å erobre land og utrydde eller slavebinde urbefolkningen der.

I det store bildet er det rett og slett utilgivelig hva Israel har gjort seg skyldig i — og det startet lenge før året 1948. Hva kan de gjøre for å bøte på skadeverket sitt? Det vet ikke jeg og det er da heller ikke min oppgave å utarbeide noen plan for fred og fremgang i regionen, men noen må helt klart gjøre noe fordi ting er totalt ute av kontroll. Resten av verden har lenge stilt seg likegyldig – eller uinteressert – i det som har foregått i hva man enn ønsker å kalle dette området, men etter det siste som har skjedd i Gaza og ellers har folk stanset opp, ristet på hodet og fokusert blikket. Hva fanden er det de driver med der borte? Som alle vet er folk i det store og hele evneveike troll, så ingen bør forbauses over at en av mange reaksjoner er usaklig antisemittisme rettet mot jøder som ikke har noe med saken å gjøre og som kanskje til og med er motstandere av det israelske folkemordet mot arabere generelt og palestinere spesielt. Jøder er jo tross alt bare vanlige mennesker de også, selv om mange av dem påstår at de er “Guds spesielt utvalgte folk” og alt det der, som vi trygt kan avskrive som en psykotisk vrangforestilling. En sinnssykdom. Selvsagt er det korrekt at jøder har vært utsatt for både det ene og det andre av mishandling og usaklig forfølgelse gjennom tidene, men det går ikke an å legge ansvaret for det som har blitt gjort mot dem på skuldrene til noen andre enn de som gjorde det. Vi praktiserer ikke kollektiv skyld i vår moderne verden — og i de fall hvor noe slikt synes å foregå så prøver vi å gripe inn og oppfordre folk til å bruke fornuften, som vi som en religiøs parafrase godt kan si er en gave som Gud ga oss alle.

Sjelden passer det bedre å avslutte et skriveri med ekstrem norsk svartmetall.

Noe variabelt med kroppens størrelse, men et voksent individ av menneskeslekten har noe i nærheten av tredve tusen milliarder celler i kroppen sin – de kan/bør oppfattes som et stort antall encellede organismer som samarbeider om å bygge en større skapning – og de skiftes ut med en hastighet på rundt fire millioner i sekundet. Hver gang en celle erstattes med en ny utgave av seg selv blir hele DNA-koden kopiert på nytt, men dette er ingen presis prosess. Små feil oppstår her og der slik at kroppen eldes og blir svakere over tid. Som alle vet kan aldringsprosessen til en viss grad forsinkes ved hjelp av sunne vaner, men vi snakker om ganske små marginer. Skjebnen din er i prinsippet tømret fast fra fødselen av. DNA-koden bestemmer hva du er og hvordan livet ditt vil arte seg. De som lever lenge kommer nesten alltid fra en slekt hvor det er vanlig å leve lenge — og omvendt. Dette var noe folk visste lenge før noen hadde hørt om DNA. Slik sett er vi ikke vesentlig annerledes enn andre livsformer her på jorda. For eksempel har mennesker omtrent 60% genetisk likhet med bananer. Visse biologiske prinsipper er jo de samme i alle skapninger, slik som produksjon av energi, utskifting av celler, vedlikehold av livsfunksjonene og den overordnede administrasjon av organismens generelle vekst og livsløp.

Kjenner du LUCA? Du har sikkert hørt sangen. “My name is Luca. I live on the second floor.” La la la og så videre. Spøk til side, bokstavkoden LUCA står for Last Universal Common Ancestor som alt liv kan spores tilbake til. Denne “siste felles forfader” er ikke påvist som fossil, men har blitt beregnet til å ha eksistert for omlag 3,5 milliarder år siden og det er idiotisk mye mer sannsynlig at det finnes en LUCA – oddsen er mange milliarder ganger større enn antallet atomer i hele universet – enn at det DNA-baserte livet skal ha oppstått tilfeldig mer enn èn gang. Nå finnes det riktignok ingen skarp definisjon av fenomenet liv, men alle har “sånn omtrent” en ganske god idè om hva det betyr likevel, ihvertfall så lenge vi snakker eksklusivt om organisk liv slik det fremkommer på vår hjemplanet. I prinsippet er det jo ingenting i veien for at det kan finnes levende skapninger som er organisert på en helt annen måte enn gjennom bruk av DNA-koden som “kommandosentral” for livsfunksjonene. Vi vet ikke om noen annen måte, men vi kan ikke kategorisk utelukke dette som aktuell mulighet — uten at vi dermed bør fortape oss i science-fiction fantasier. Poenget er jo til enhver tid å beholde et åpent sinn uten at dette skal utvikle seg til å bli et massivt hull i hodet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Filosofisk sett finnes det en åndsretning som kalles animisme – som blant annet undertegnede tilhører – hvor grunntanken er at alt er levende, eller at hele universet i seg selv er en form for liv, om du vil. Organiske skapninger, som mennesker og bananer, er bare en særutgave av det generelle prinsippet — som postulerer at kilden til alt liv befinner seg på elementærpartiklenes nivå. Du kan si det er en kvantefunksjon, hvis du har litt sans for humor (men i vitenskapelig forstand er dette selvsagt grovt misvisende ord). Det går ikke an på noen meningsfull måte å besvare spørsmålet om hvorfor det finnes DNA-basert liv fordi det fremstår som en tilfeldig “forstyrrelse i kraften” (for å bruke et begrep fra filmen Star Wars) som siden har eksplodert i et surrealistisk mangfold av farger og former. Ordet mirakel er heller ikke upassende, men man skal være forsiktg så man ikke går seg inn i en blindgate av kosmisk narcissisme. Per i dag vet vi strengt tatt ikke noe om hvor alminnelig det er med DNA-basert liv der ute, men vi kan tukle litt med matematikk og sannsynlighet for å beregne en statistisk modell. Da vil det fremkomme tall som antyder at det må finnes noen slags underliggende mekanisme som favoriserer dannelse av livsformer — og det er dette som er det sentrale prinsippet for moderne animistisk tenkning, selv om det finnes hvor mange “primitive idèsystemer” som helst hvor det antas at hele universet er en levende prosess.

Vi avslutter med noe så usannsynlig som funky musikk fra britiske internatskolemiljøer på 80-tallet.

Det direkte sitatet fra Johannesevangeliets kapitel 8, vers 31 har en noe annen ordlyd og en helt annen mening, men nå er det jo slik at djevelen leser også bibelen – uten at jeg helt forstår hvorfor – og kommer deretter med sin egen fortolkning av hva ordene betyr, slik som er å forvente for eksempel fra advokater som fører sak. Sannheten skal frigjøre deg er jo et korrekt utsagn hvis man henvender seg til noen som har viklet seg inn i et nettverk av løgner, hvilket beskriver omtrent alle levende mennesker. Men hva er egentlig sannheten? Filosofisk sett er det et meningsløst begrep, fordi mennesker har ikke evnen til å forstå slike ting, men sannhet er ikke desto mindre et aktuelt konsept i rettssaker og andre situasjoner når det går an å enten snakke sant eller lyve i forhold til en sak. Dessuten har vi også det Ibsen kalte livsløgnen, som i sin korteste forklaring er “det folk tror på” og som de bruker mye energi på å forsvare med nebb og klør.

Hva er det mest perverse mennesker har funnet på? Jeg vil svare religion. Imidlertid er det bare evneveikt jåss å stanse der, fordi antireligion er til religion hva antimaterie er til materie, det vil si noe som smeller når man bringer tingene inn i nær kontakt med hverandre, men det å mislike religion – hvilket er en legitim følelse å bære på – sier jo ingenting om hva som egentlig foregår med pasienten og hvorfor de har blitt smittet av denne sinnssykdommen. Teknisk sett snakker vi om en paranoid vrangforestilling som det er noe henimot umulig å kvitte seg med fordi dette hjerneviruset har blitt installert på et så dypt nivå at det lar seg vanskelig fjerne – eller engang belyse – uten at pasienten henfaller til panikkangst. De tror så sterkt på dette fjollete våset at det har antatt karakter av “virkelighetsoppfatning” hos dem. Og som alle vet: Hvis du går til angrep på folks virkelighetsoppfatning og latterliggjør alt sånt som de tror på og holder hellig så bør du helst ikke bli forbauset over at de reagerer med hat og raseri til en slik grad at du kanskje befinner deg i akutt livsfare og kan bli nødt til å løpe fra stedet så fort du kan.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fra min synsvinkel er det ikke relevant om pasienten er hindu, buddhist, jøde, muslim, hedning eller kristen. De er alle ekle idioter og forskjellen er ikke større enn mellom røde og grønne seigmenn pakket i en plastpose med helseskadelig sukkerkliss. Siden kan vi selvsagt nyansere bildet ganske mye og snakke om ondartet og godartet manifestasjon av fenomenet religion; sett i relasjon til samfunn, moral og menneskerettigheter, men da gjør vi i prinsippet det samme som når vi nyanserer mellom svært skadelige og relativt harmløse rusmidler. Det beste er å ikke bruke noen av dem, men om du absolutt må ha det så er det “bedre” å røyke cannabis enn å sniffe kokain, relativt sett, i en pragmatisk virkelighet hvor det ikke finnes noen perfekte løsninger, bare “begrensning av skadevirkninger” gjennom fatting av nominelt kloke valg når man står overfor dilemmaer av typen “henges eller skytes”. Saken kan diskuteres i det vide og brede, men enden på visa vil alltid bli at hvis folk må ha en religion så er det best om de velger et av de godt organiserte og registrerte tiltakene som anerkjenner statsmakten og Norges lover heller enn noen slags ekstremistisk dødskult. Det virker jo ikke realistisk, eller engang rettferdig å gå inn for å forby den ene, andre eller eventuelt alle religioner. Det strander på hva jeg nevnte i første avsnitt; at mennesker ikke har evne til å kjenne sannheten. Alt vi kan gjøre er å tro. Dermed vikler vi oss selvsagt inn i det tidligere nevnte nettet av løgner, men sånn er jo folk. Hvis de må velge mellom ubehagelige sannheter eller komfortable løgner, hvilket alternativ ville du ha veddet penger på? Alle vet allerede svaret — og dermed går det som det går.

Vi avslutter med en nyere produksjon fra en av 60-tallets musikalske helter.

Amerikansk referanse: UNFTR (Un-Fuck The Republic)

De store internasjonale sakene i dette øyeblikk er KKK-konstellasjonen: Krig, klima og kunstig intelligens. Vanlige folk får gjort lite med noen av delene, så hvorfor bry seg? I den grad det snakkes om slike saker på jobben og i fritiden ute blant den norske befolkningen så handler mesteparten sannsynligvis om å for eksempel terge noen ved å si ting man vet at de ikke liker, eller søke bekreftelse på at man selv har rett i sine vage følelser tilknyttet et sakskompleks man forstår dårlig. For det er jo til enhver tid slik at folk nekter blankt å ta til seg kunnskap. De avskyr både kunnskapen i seg selv og sånne som går rundt og sprer greiene. Det finnes ikke noe et gjennomsnittsmenneske hater mer intenst enn kunnskap. Som alle vet er jo problemet at ingen liker å føle seg dum. Du vet. Jo dummere de er jo dårligere liker de å føle seg sånn. Hvis de eksponeres for kunnskap kommer denne følelsen og tar dem. Dette er hva ting handler om. Kunnskap og alvorlige saker ødelegger godfølelsen man må ha for å tøysekose og dullerulle nedi følsegjørma. Det lar seg ikke fornekte. Alle forstår at jo mer du vet jo mer vet du at du ikke vet. Bare ved å vite lite kan man føle seg sikker i sin sak.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På fagspråk (engelsk) heter dette VUCA-problemet. Volatility, uncertainty, complexity, ambiguity. Det erstatter hva man tidligere kalte krigståke i forskjellige former for strategitrening både innenfor forsvaret og i sivile sammenhenger. Altså det at du må fatte raske og skjebnesvangre beslutninger i en kontekst av lite og dårlig informasjon. Hvis vi “zoomer ut” og betrakter fenomenet på større avstand legger vi straks merke til at dette er en almenngyldig regel i alle livets forhold. Ting er alltid ustabile, usikre, komplekse og tvetydige. Det er vanskelig (ofte umulig) å se “den lange rekkevidden” av de beslutningene man er nødt til å ta i øyeblikket, fordi det å ikke gjøre noe er heller ikke et aktuelt alternativ. Du må handle men du vet ikke hva dette vil medføre. Hva er rett handling? Dette går aldri an å vite med sikkerhet, men vi kan selvsagt måle ting i forhold til deres statistiske sannsynlighet. De spesielt interesserte kan utforske bayesiansk statistikk på egen hånd for å danne seg litt oversikt over problemets natur, mens vi andre bare marsjerer videre i vår private krigståke av dårlig informasjon og urealistisk tro på at “man har rett” i sine antagelser. Sånn fungerer samfunnet, i store trekk. Det er en konspirasjon av evneveike troll som forlanger mange privilegier men er lite villig til å ta ansvar og forbedre sin egen kunnskapsbase. Sivilisasjonens forbannelse består i å gjøre overlevelse så enkelt at du tror dette er naturlig. At det er en selvfølgelig rettighet som myndighetene plikter å levere gratis – og på flyvende flekken – til alle som vil ha.

Vi avslutter med en pianoplonkende syngedame fra den svart-hvite tidsalderen.

Denne morgenen startet med svak røyklukt. Jeg vet ikke hvorfor. Den store skogbrannen i Avila befinner seg jo omtrent førti mil unna, men det er ganske danskeflatt mellom der og her så jeg antar at hvis vindretningen står i riktig vinkel og det ene med det andre. Det er jo ganske massive menger med røyk som har blitt produsert der borte. Nok til alle i resten av Spania hvis det fordeles rettferdig. Sånn er det med disse jævla naturkreftene. De bare holder på som de vil, så må menneskene bare henge med som best de kan og forholde seg til konsekvensene. De kommer og kommer. At det lukter røyk virker ikke urimelig, alt tatt i betraktning. De har det verre de som bor nærmere brannens aktivitetsområde. Dessuten kan det jo ha blitt åpnet et annet brannområde som ligger nærmere i nabolaget. Best å skru på fjernsynet. RTVE er det samme som NRK og deres Kanal 1 kjører nyheter 24 timer i døgnet, bare avbrutt av noen kulturprogrammer innimellom. Definitivt greia for meg. Jeg lar det stå på i bakgrunnen hele tiden, så kikker jeg på det av og til.

Det brenner visstnok i Fermoselle nå. Det ligger på den andre siden av Salamanca i forhold til Avila – som har den mest berømte katastrofen gående – og Fermoselle er en trivelig liten fjellby helt på grensen til Portugal, med Zamora som den nærmeste storbyen. Herfra og dit er i underkant av tredve mil. Som fra Oslo til Hamar, kan du si. Det er en drøy kjøretur men ikke urimelig langt. Du kan kjøre att og fram på en dag, men da får du ikke gjort stort annet den dagen heller. Det er imidlertid mer kupert terrent i retning av Fermoselle, så jeg vet ikke. Sannsynligvis brenner det på enda flere steder. Det som skjer i området rundt Bordeaux i Frankrike er ellers ganske “serious shit” som de ennå ikke har kontroll over. I fjor kjørte jeg gjennom det området tre ganger. Først da jeg kjørte til Spania i mai, for å finne et sted å bo. Så da jeg kjørte tilbake til Norge i juni, for å rydde ut av den gamle kåken. Og til sist da jeg vendte tilbake til Spania i juli, for å installere meg i mitt nye hjem, hvor jeg fortsatt befinner meg. De sier på fjernsynet at hovedveien i retning av Spania er stengt nå. Du kan ikke kjøre den ruta jeg fulgte — og ingen vet når den blir åpnet igjen. Herregud for et opplegg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det heter ikke fylker i Spania, men autonome regioner og de fungerer mer som delstatene i Amerika i den forstand at de har alle sin egen lokale regjering som tar seg av alle de lokale affærene, så får de føderale myndighetene i Madrid passe på utenrikspolitikken og ellers alt sånt som angår hele Spania. Jeg kaller det likevel fylker og mitt heter Castilla y León, ofte bare forkortet til CyL når de omtales i nyheter, offentlige papirer og så videre. CyL er det største fylket i Spania og også det som ligner mest på Innlandet Fylke i Norge, hvor jeg bodde før. Det handler om jordbruk, skogdrift og turisme av typen “skog og mark”. Alle de stedene jeg har nevnt hittil – selvsagt bortsett fra Bordeaux – ligger i Castilla y León, så på nyhetene lumpes det sammen til “branner i CyL” fordi det finnes jo også en diger brann i Valencia samt mindre, lokale utbrudd over resten av Spania – det ser ut som alle fylkene brenner – ifølge det nettbaserte “brannkartet” som oppdateres daglig. Sånn er det med den saken. Alle får. Så vidt jeg skjønner er det noe formelt med budsjett og ansvar som skjer når et av fylkene ber om at den føderale regjeringen må gripe inn fordi de klarer ikke å håndtere ting på lokalt nivå. Det var jo for eksempel dette som ikke skjedde da de hadde storflommen i Valencia 2024 og 229 mennesker omkom, pluss enda åtte i nabofylkene Andalusia og Castille la Mancha. Kritikken i etterkant av den katastrofen har vært hard og tonen er at de lokale “småkongene” må være mye lettere på avtrekkeren i forhold til å tilkalle føderal bistand, blant annet av militæret og diverse ordninger tilknyttet EU sin katastrofeberedskap. Men det er jo som alle vet spesielle historiske årsaker til at de føler skepsis overfor “sentralmakten” i Spania. Desentralisert styring er hva ryggmargsrefleksen vil ha.

Det passer å avslutte dette med noen optimistiske danserytmer.