Afrikansk svinepest i Katalonia

Det har vært på nyhetene i omtrent en uke nå, etter at de først fant noen døde villsvin som hadde fått i seg smitte. De vet ikke hvorfra men det spekuleres i at “noen” – man ser for seg en langtransportsjåfør – kan ha kastet fra seg en sandwich med bedervet svinekjøtt som stammer fra en region med smitte. Men ingen vet. Om svinepest er det ellers å si at det er en dødelig sykdom for dyrene men det smitter ikke til mennesker — eller har ihvertfall ikke gjort det hittil. Foreløpig mener spanske myndigheter at de har kontroll på smittespredningen som ennå ikke har vært påvist i noen besetninger med tamdyr, men de har funnet et titall døde villsvin. Jabali som dyret heter på spansk. Søte skapninger har jo mange navn.

For tredve år siden var det et stort utbrudd av svinepest i Spania og folk er – på bakgrunn av erfaringene fra den gangen – ganske nervøse og ingen vil ta noen sjanser. Et utilsiktet bivirkning er at prisene på svinekjøtt har falt, ettersom diverse produsenter gjør et skippertak for å få varene ut på markedet før det eventuelt kommer smitte blant tamdyr som gjør at hele besetninger må destrueres og alle bygninger desinfiseres, noe som selvsagt er en dyr affære. Men inntil videre sier altså myndighetene at de tilsynelatende har kontroll på smitten og at den begrenser seg til villsvin i et avgrenset område av Katalonia (delstaten hvor Barcelona er hovedstad). Likevel er det hva det er. Ordet svinepest får jo folk til å hoppe i stolen og se for seg “worst case scenario” med alt hva det innebærer.

 

Det er alt jeg har om saken — så da blir det å vende tilbake til dansegulvet.

Ansvar kan ikke delegeres

Det går an – mange vil si det er fullstendig fette nødvendig – å delegere myndighet ovenfra og nedover i en struktur som håndterer praktiske oppgaver, enten vi snakker om et departement eller en kommersiell bedrift. “Sjefskunst” handler om å finne dyktige folk og gi dem spillerom. Imidlertid flyter ansvar i den motsatte retning. Hvis du har ansatt noen i en stilling som det senere viser seg at de ikke behersker så er det ditt ansvar at denne situasjonen har oppstått. Selvsagt kan du gi dem en reprimande, sparke dem, eller hva det nå skal være, men det er din skyld at det har blitt slik og det finnes intet fritak. Derfor er det at “sjefen må gå av” hvis det har oppstått noe som er så storjævlig at hele organisasjonen har tapt troverdighet, selv om det teknisk sett ikke er sjefen som har gjort noe galt.

De fleste normalt utrustede mennesker har en god naturlig intuisjon for hvordan dette fungerer, eller rettferdighetssans om du vil. Det finnes “rimelighetshensyn” og det finnes sånt som man “burde ha forstått”. Den interne kulturen i en hvilken som helst organisasjon henger på hva slags sjef de har. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England. For å skjære fullstendig gjennom kan vi si at man gir myndighet men at man tar ansvar. Dette er den mest fundamentale av alle “lederegenskaper”. Vite hva du skal gi og ta. Bare en dårlig sjef vil skylde på “de under seg” når det er noe. Det er jo i beste fall en stilltiende bekreftelse på at du ikke har kontroll. Distribusjon av skyld og delegering av ansvar er tegn på karaktersvakhet i ledelsen, som igjen svekker organisasjonens troverdighet.

 

Dette er alt jeg har for nå. Over til dansegulvet.

 

Hurra for den store kjøpefesten

Hvis det er noe jeg lurer på er min naturlige tilbøyelighet å spørre noen som vet svaret. Sånn er jeg. Imidlertid er ikke alle laget på den samme måten. Noen foretrekker å tenke selv, i den forstand at de former sitt eget personlige svar. Det folk kaller “din egen sannhet”. Dette mønsteret gjentar seg i store og små ting. As above so below. Det handler om å stole på sin egen evne til å oppfatte, forstå og assimilere sannheten. Du vet. Akkurat der er jeg i tvil. Jeg er skeptisk til meg selv og foretrekker derfor å gjøre både dobbel og trippel sjekk av enhver form for informasjon før jeg godtar den som “sann” (og selv da er det aldri noe mer enn en “foreløpig hypotese” basert i dagens datagrunnlag, som selvsagt kan endre seg i morgen). Jeg vet jo allerede – basert i erfaringsmateriale – at jeg er tilbøyelig til å ta feil. For eksempel gjennom å velge det svaret jeg liker heller enn det svaret som er sant.

Svartefredag er ikke et kulturfenomen jeg har hatt noe forhold til gjennom oppvekst, skole eller arbeidsliv. Jeg tror det er noe nytt de har begynt med. Wikipedia sier at Black Friday skal være den dagen som følger Thanksgiving i USA, som i året 1941 ble fastsatt til å være “den fjerde torsdagen i november måned”. I henhold til amerikansk tradisjon starter årets julehandel på svartefredag. Ihvertfall var det slik før om årene. I nyere tid har det imidlertid vært en tendens til å strekke denne greia ganske langt i både det vide og det brede, slik at nå kan man observere både Black WeekCyber Monday og Cyber Week. Intet av dette er enkelt å oversette og det lar seg heller ikke uten videre tilpasses til norske tradisjoner. Vi feirer jo jul, som er navnet på en hedensk lysfest tilknyttet solbanens astronomiske beskaffenhet, mens amerikanerne feirer kristmesse, som er en religiøs greie. Ihvertfall nominelt sett. I virkeligheten handler det mest om en forbruksorgie både i Norge, USA og alle andre land som på noe vis markerer årstiden. Det handler om å bløgge lommeboka og spise seg syk på fet mat, før man sovner under juletreet i fylla.

Dette årets julefeiring vil for mitt eget vedkommende være relativt platonisk, i den forstand at jeg har ikke noe forhold til “julens budskap” og er lite interessert i de materialistiske eksessene som folk typisk kaster seg uti. Det er bare vemmelig. Selvsagt kjenner jeg til juleevangeliet – Feliz Navidad, som de sier her i nabolaget, altså “til lykke med fødselen” – men jeg føler ikke at dette har noe med meg å gjøre. Hvorfor skal jeg feire en utenomekteskapelig affære som skjedde blant jøder for 2000 år siden? Det er jo faen ikke klokt. Jeg er norsk. Om jeg skal feire noe så blir det selvsagt fjøsnissen som rasker over isen mens alle de små rotter danser rundt og skotter, eller hvordan det der blir. Du vet. Julebukken og neket. Det kan ha noe med fleinsopp å gjøre, fordi scenarioet høres jo temmelig psykedelisk ut, men den kulturelle konteksten har dessverre gått tapt etter mange hundre år med det uhyggelige kristenfolkets psykopatiske tyranni. Og nå har ikke engang de noe grep på sakene lenger. Ved dette tidspunkt er det ren markedstilpasset hedonisme uten annet innhold og mening enn at du skal bruke opp alle pengene dine og spise på deg noen kilos overvekt i løpet av “høytiden”. Jeg har ikke noe imot fest og moro men dette opplegget er alt for krampaktig.

 

Jeg avslutter dette med å avspille den siste sanne julesang.

Ordspill som ikke funker på norsk

På engelsk sier man the human race om det som på norsk heter menneskeslekten. Konseptet er altså mer “intimt” på norsk enn på engelsk, hvis vi legger til grunn at en slekt står hverandre nærmere enn en rase. Du vet. Sånn rent teknisk sett med genetikk og alt det der. Uansett, ordet race kan også bety kappløp, som for eksempel i the rat race, som betyr “kappløp mellom rotter” og er en alminnelig metafor med betydningen “nådeløse konkurranseforhold” — særlig om jag etter makt, penger, status, karrière og så videre. Hva sier man på norsk? Jeg har en kompis som sier rotteræset, men det er på trøndersk slik at det høres liksom riktig ut, i motsetning til bokmål. Karrièrekrigen kan muligens fungere. Alle skjønner poenget øyeblikkelig — og det høres jo litt ondt ut.

Syntaks er et språkteknisk begrep som handler om hvordan ordene i en setning forholder seg til hverandre slik at det oppstår “mening” eller “innhold” — men det kan også bety “underkommunisert tvangstenkning” som er en litt psykopatisk måte å bruke språket for å fremkalle en ønsket idè eller følelse hos den man henvender seg til. Som vi alle vet finnes det jo visse ord og sammenstillinger av ord (setningsledd) som fremtryller forutsigbare assosiasjoner hos folk. En kløktig språkakrobat kan mer eller mindre styre tenkningen hos andre gjennom metodisk manipulasjon av syntaksen. La oss si en slags språklig svartekunst. Alle de vi har grunn til å kalle “store forfattere” behersker denne kunsten, men den blir også alminnelig brukt – eller misbrukt – innenfor reklame og til politiske propagandaformål. For en vanlig sivilist som ikke har noen særlig innsikt i språkets magiske mekanikk er det vanskelig å motstå en godt trent smørtunge som går hardt inn for å overbevise dem om en sak. Alle vet dette. Det skjer hver dag.

Hva slags mening legger du i begrepet en karismatisk forfører? Jeg mener ikke noe seksuelt nå – selv om dette også er et vanlig arbeidsområde for sjarmører – men en sånn type som har “et vinnende vesen” og som regel får det som de vil fordi folk opplever dem som behagelige å omgås med. Man får rett og slett lyst til å hjelpe dem fordi “det føles riktig” selv om man ikke kan sette fingeren på eksakt hvorfor. Dette er ikke i og for seg selv noen psykopatisk egenskap, men du vil ikke desto mindre finne denne evnen til manipulasjon hos en typisk psykopat, som jo ikke er hemmet av de mest vanlige sosiale moderasjonsmekanismene. Jeg følger litt med på utviklingen rundt karakteren Jeffrey Epstein som visstnok hadde slike personegenskaper — som selvsagt forklarer mye. Om et par uker skal det materialet som justisministeren i USA sitter på overleveres – eller “frigis” som de sier – til Kongressen. Det er mildt sagt mye nysgjerrighet knyttet til saken og alle mulige slags teorier og spekulasjoner flyter rundt der ute. De seksuelle overgrepene er jo bare ett aspekt av hele bildet – uten at jeg prøver å underslå alvorlighetsgraden av disse – mens det virkelig mystiske er hvordan en såpass tvilsom type klarte å bygge opp et så omfattende nettverk av rike og mektige individer. For eksempel var en så hardkokt politisk operatør som Peter Mandelson i Storbritannia nærmest som en logrende hundevalp overfor Epstein. Handler alt om “personlighet” og karisma? Jeg antar vi bare må vente og se.

 

Det virker passende å avslutte med en av verdens beste coverversjoner av en kjent sang.

Mordere er ikke gode rollemodeller

Det er litt uklart hva amerikanerne driver med i Karibien nå for tiden, men det er udiskutabelt at det er overlagt drap når de skyter på overlevende sivilister i vannet etter at båten deres har blitt bombet. Er det krig? I så fall snakker vi om en krystallklar krigsforbrytelse, men i henhold til amerikansk grunnlov er det bare Kongressen som kan erklære krig og de har ikke gjort noe sånt, så hva slags navn skal man sette på situasjonen? En “spesiell militær operasjon” som russerne sier om opplegget sitt i Ukraina? Ikke vet jeg, men det ser ikke bra ut. Forsvarsministeren i USA – Pete Hegseth, visstnok av norsk avstamming – er så inkompetent at man må gjøre seg til for å ta ham alvorlig, men det virker som om han er på vei til å miste jobben og vel så det nå. Uansett hva man ellers kan si om Donald Trump så er han jo ikke kjent for å være noen lojal person. Hvis noen blir en politisk belastning for ham så kaster han dem til ulvene uten å nøle. De har så smått begynt å etablere en etterforskning av den karibiske affæren, så får vi se.

Hva de sier er at disse småbåtene er narkoterrorister og greia er å beskytte USA mot en dødelig trussel. Du vet. Det må drastiske virkemidler til for å komme narkotikaproblemet til livs. Det påstås at Nicholas Maduro – president i Venezuela og forsåvidt en temmelig klysete person – leder et narkokartell, men dette er høyst tvilsomt. De som har peiling på tingene sier at det er Venezuelas militære styrker som har en greie gående med banditter fra Colombia og det handler om å ta imot penger for “beskyttelse” av kokainforsendelser til Europa. De varene som skal til USA går ikke gjennom Venezuela og Karibien men oppetter vestkysten og via Mexico. Dette er jo et kriminelt problem, men ikke noe man vanligvis går for å løse med militære virkemidler. Samtidig er det valg i Honduras og det ser ut til at Nasry Asfura – den kandidaten som Donald Trump foretrekker – kommer til å vinne valget. Jeg nevner dette fordi en pikant detalj i det mellomamerikanske bildet er at forrige president i Honduras – Juan Orlando Hernandez, også fra det samme nasjonalistpartiet som Asfura – for et drøyt år siden ble dømt til 45 års fengsel i USA for å ha tatt imot mange millioner av dollars i bestikkelser fra den berømte narkokongen Joaquin “El Chapo” Guzman fra Mexico over de seneste tyve årene. Trump sier nå at kan akter å benåde Hernandez og sende ham hjem til Honduras igjen.

Som vi ser er det visse uklarheter i narrativet. Den ene hånden vet åpenbart ikke hva den andre gjør, eventuelt så bryr ikke Trump seg særlig mye om “hvordan ting ser ut” når han ligger utenfor kysten av Venezuela med en stor flåtestyrke, angivelig på grunn av “narkoterrorisme”, samtidig som han benåder en korrupt politiker som beviselig var en aktiv del av Sinaloa-kartellets opplegg for å smugle gudene vet hvor mange tonn stoff inn i USA. På den annen side har Hernandez skjønt hvordan man når frem til Trump og vinner hans sympati, fordi han gråter så høyt over “politisk heksejakt” som han mener å ha blitt utsatt for, akkurat som Trump. Dermed ser det ut til at Juan Orlando Hernandez går fri — og kan vende hjem til Honduras hvor hans partifelle Nasry Asfura sikkert har noen slags ledig ministerstilling å tilby. Verden går videre.

 

Vi setter strek med en relevant slager fra 1987.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top