De sier at Norge tilførte det engelske språket ordet quisling i betydningen “landssviker” men jeg vet ikke om dette er noe å skryte av. Det var sannsynligvis fordi Churchill begynte å bruke dette gamle familienavnet på denne måten, men det er ikke sikkert noen ville ha ønsket å hete Quisling uansett. Finnes det folk i Tyskland som heter Hitler? Jeg tviler på det. Kanskje i Amerika, men i Tyskland er det ingen som vil bli assosiert med de greiene der. Quisling (og Hitler, for den saks skyld) var en patetisk mann. Klønete og keitete i all sin fremferd, med så mange åpenbare seksualnevroser i kroppen at han ikke engang greide å gå normalt. Hvis han var en hund ville man skutt ham.
Mennesker lærer de samme leksjonene om og om igjen. Ikke velg politiske ledere som ikke får til å danse på noen fin måte. Særlig ikke den typen som er så mandig at det ser ut som de går med et kosteskaft tredd oppi ræva til enhver tid. Alle vet jo dette her. Hvis de ikke kan danse kan de heller ikke pule og hvis de ikke kan pule kan de heller ikke elske. Dominobrikkene faller som de står. De som ikke kan elske vil opparbeide seg betydelige nevroser og andre psykopatologier. Ingen kan for eksempel se for seg Putin som en elsker – det må i så fall være noen slags kinky shit som man helst ikke vil vite noe om – mens på den annen side har en mann som Macron noe av den typen karisma. Han er definitivt ikke “mors beste barn” men han kommer i det minste ikke ubevæpnet til sjarmoffensiven.
Jeg synes ikke det er noen god idè å forlange at politiske ledere skal være kyske i sin personlige stil. De er jo for faen voksne mennesker. Vi vet alle at det foregår både det ene og det andre på privaten, så hva er greia? Ikke fordi noen ønsker å høre alle detaljer (vel, det finnes sikkert “noen”), men det er enklere å forholde seg til mennesker som er sexy, i den forstand at det ikke gjør deg kvalm eller svimmel (eller enda verre, at tanken får deg til å bryte sammen i krampelatter) å “se dem for seg” i en seksuell situasjon. Troverdighet som seksuell skapning er hva det koker ned til. Det viser seg i ganglaget. Hvis de ikke er “dansere” innenfor kjærlighetsfaget så er de kanskje av den typen som liker å marsjere. Ønsker vi politiske ledere som liker å marsjere? Det finnes en sammenheng mellom alle store og små ting. Jeg tror mange av de nevrotiske holdningene vi kan observere blant mennesker der ute handler om at de ikke “fikser det” i sine seksualliv. De enten får ikke det de behøver, eller de får noe som de ikke behøver. Hvor gammel må man være for å oppdage at sånt ikke er sunt?
Harsellering med politiske figurers imaginære seksualitet (eller mangel på dette) er ikke noe gyldig fagområde innenfor statsvitenskapen, men det er definitivt en aktuell og viktig oppgave for komikere. Folk som “fikser det” i seksuallivet gidder ikke å reagere over at noen valper prøver å gjøre narr av dem, det har ingen injurierende kraft. Derimot behøver man ikke å være Sigmund føkkings Freud for å oppdage at særlig menn som har liten troverdighet som elskere oftere henfaller til en “voldelig” personlig væremåte, hvor det å være barsk og truende er ment å erstatte den “sex appeal” som de ikke har. I den grad man opplever det som farlig å gjøre narr av noens seksuelle selvfremstilling så er ikke dette noen som bør gis politisk makt. Det vi har overfor oss da er et ustabilt individ som bærer på “eksplosive” nevroser. Det er åpenbart ikke noen god idè å gi vedkommende oppgaver som vil medføre sterkt press på psyken deres.