FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som gir barn og unge under 18 år et særskilt menneskerettighetsvern. Den gir barna de samme grunnleggende rettigheter, uansett hvem de er og hvor de bor.
(Regjeringen.no)
Noen kom med en uttalelse om noe. Det var noe med reklame og regelverk – det er ikke viktig – men en formulering som dukket opp i teksten var om ikke foreldrene “vet hva som er best for deres egne barn”. Svaret er nei. Det forekommer nesten aldri. Foreldre vil typisk prioritere det de synes er bra/bedre/best, uten at dette nødvendigvis medfører riktighet. Faktisk kan vi kategorisk fastslå at det mest normale er når barna – etterhvert som de oppnår “selvstendig alder” – går til mer eller mindre revolusjonære skritt for å unnslippe foreldreautoriteten. Kan du ikke huske dette selv? Foreldrene er de siste man henvender seg til når det gjelder diverse “viktige spørsmål” man erfarer i en viss alder. Tvert imot. Barn vil typisk prøve å skjerme sine egne foreldre fra sannheten om hvem de er og hva de føler i forhold til sin egen fremtid og utvikling nettopp på grunn av at “foreldrene tror de vet best” men i virkeligheten vet de ingenting. De bare fantaserer.
Fra den motsatte synsvinkel er det aldri noen tvil om at foreldrene faktisk vet best i de fleste saker fordi de har jo typisk 20-30 års forsprang på barna i “generell livserfaring”. Problemet er bare at de strekker dette for langt og bruker makten sin på en urimelig måte. Det er ikke hjelpsomt, det er et tvangsregime som består under trusler om straff og sanksjon. Dette skjer ikke alltid men det er det typiske mønsteret. For å etablere og bygge selvstendighet føler barna at de må praktisere “informasjonskontroll” overfor foreldrene. Du vet. Om det ikke handler om direkte løgner så handler det om å begrense det man sier i forhold til det man vet at foreldrene “ønsker å høre”, sånn at man ikke skuffer dem eller gjør dem fly forbanna. Manipulerende typer lærte som regel dette da de var små, gjennom å praktisere informasjonskontroll mot foreldre som “ikke forstår noe” sånn at man kan heller aldri fortelle dem “den hele og fulle sannheten” men istedet gå for informasjon som ikke gjør foreldrene urolige og umedgjørlige. Kua som har glemt at den var kalv er jo et folkelig uttrykk som har etablert seg av en god grunn. Og foreløpig har vi bare snakket om normale foreldre. Det finnes jo andre typer også, som preges av “alternative idèer” om litt av hvert. Dessuten finnes det skakkjørte og psykologisk skadde folk som også får barn, selv om de er dårlig utrustet til å stå i foreldrerollen. Alle vet dette. Men hva kan man gjøre?
Alle er i utgangspunktet enige om at vi må beskytte barna. De er jo selve definisjonen av “sårbare skapninger” som ikke vet noe som helst om livet, menneskenaturen og hvor små marginene egentlig er mellom lykke og ulykke. De fleste jeg kjenner oppgir at de faller innenfor rammen av “en normal barndom” – gi og ta noen særheter i svingene – men jeg kjenner også noen individer som hadde det fælt gjennom oppveksten på grunn av foreldrenes tvangsforstyrrelser og atferdsavvik. Selv klarte de seg imidlertid bra “mot alle odds” og av ymse individuelle årsaker – enten på grunn av særlig personlig talent eller via noen slags ekstern støttefigur som hjalp dem – men jeg har i tillegg “hørt om” ting som gikk langt ut over alle støvleskaft rett til helvete — og forble der. Vi behøver ikke å utbrodere dette. Vi skal bare si at psykologisk skadde individer ofte bringer dette videre til den neste generasjon, som i utgangspunktet er forsvarsløs. De vet jo ikke noe annet før de vokser til og erfarer eller hører om andre ting, men da sitter de allerede fast i hengemyra. Mange barn som kommer fra “dårlige hjem” skjuler dette overfor omverdenen. De kunne fått hjelp hvis noen visste hvordan ting var, men istedet skjermer de foreldrene sine og later som om alt er bare bra. Dette er mer regelen enn unntaket. Instinktet for å “beskytte sine egne” går jo både opp, ned, skrått og sidelengs gjennom generasjonene. Om det så er kultne typer er det ikke desto mindre den familien man har. Det er de kortene man har på hånden. Livets tilfeldigheter lar seg ikke stokke på nytt så man må bare spille med de kortene man har, uansett hvor bra eller dårlige de måtte være.
Problemet med mennesker er at det skal så lite til før de føler at de “har rett”, selv om de objektivt sett er langt på jordet. Hvordan går det overhodet an å tenke at foreldre vet best hva som er bra for “deres egne” barn? Den typiske erfaringen når folk får barn for første gang er jo oi dette er heavy saker, og de er redde for å gjøre feil. Denne frykten forsvinner egentlig aldri, den bare finner nye uttrykksformer. Folk fantaserer om “ting som kan skje” og prøver etter beste evne å styre barna gjennom oppvekstvilkårenes labyrint, mens de på sin side typisk føler seg overstyrte og “urettferdig behandlet” fordi det finnes jo alltid noen i omgangskretsen som har flere friheter og materielle privilegier enn dem — og sånt er jævlig viktig for dem. Du vet. De rette klærne og den typen ting. Hvor lenge de får lov å være ute med de andre om kvelden, hvor de får være, hvem de får lov til å vanke sammen med og hele regla. Hvis du har prøvd selv vet du hva jeg snakker om, men hvis ikke kan jeg forsikre deg om at det er et følsomt rebusløp å oppdra barn. Det er ikke min erfaring at man føler at man “vet best” men likevel er man den som må ta beslutningene frem til de er såpass stødige i ganglaget at de kan bestemme selv. Dermed blir det nesten alltid til at man satser på å “feile på den riktige siden” og heller ta på seg litt upopularitet enn å utsette barna for risiko og usikre opplegg. Det er kort sagt – over langen – sunnere sikkerhetspolitikk å være for streng enn å være for liberal. Dette er hovedårsaken til at nesten alle normale foreldre ikke desto mindre opplever “vanskeligheter” i tenåringsfasen, etterhvert som barna blir djervere og mer selvhevdende. Men det kan man leve med så lenge barna er friske, på rimelig bølgelengde med sine jevnaldrende og ellers har det bra. De må jo ved et tidspunkt “emansipere seg”, det vil si ta ansvaret for sitt eget liv. Jeg mener, hvem eier individet? De fleste har en grunnleggende rettsfølelse i saken: Voksne mennesker er selveiende. De tar sine egne avgjørelser i livet. Hvem skal de være? Hva skal de gjøre? Hvordan skal de fremføre seg i stil og personlig uttrykk? Det er opp til dem selv, eller eventuelt i samråd med noen de synes bør ha et ord med i laget. Så lenge det de gjør ikke er ulovlig kan ingen nekte folk å gjøre som de vil. Dette må da være den mest fundamentale blant alle “alminnelige rettsfølelser”.
Noe annet som er mer regel enn unntak er hvordan folk svarer “helt fra jeg var liten” når de blir spurt om hvor tidlig de visste noe om seg selv — type seksuell legning, artistisk talent, “livsoppgave” og andre ting som er vesentlige for hva slags liv man senere ender med å ha. I denne sammenhengen hører man noen ganger om litt friksjon mellom foreldrene og barna, særlig blant den foreldretypen som føler at de “vet best” uansett hva saken ellers handler om. Og om de ikke akkurat “vet best” i noen bevisbar forstand så kan de alltids falle tilbake på det gamle trikset med “mitt hus, mine regler” for å vinne beslutningsmakt i saken. “Foreldrerollen” er ikke enkel å forholde seg til for noen av partene, men den er verst når alt man har å komme med er autoritet. Hvem er vel glad i setninger som begynner med ordene du skal? Ingen jeg kjenner eller engang har hørt om, ut over visse seksualpsykologiske særinteresser for kostymer og rollespill. Folk flest foretrekker å bli “bedt pent” når man ber dem om noe. Hvor tidlig føler man dette? Helt fra man er liten, er det åpenbare svaret. Folk opplever jo som regel at de er “sin egen person med sitt eget liv” allerede i svært ung alder. Du vet. Hele pakka med “egne meninger” om ting og det ene med det andre. Forhandlingsalderen, om du vil. Den varer jo en stund. Selv vet jeg ikke noe annet enn det jeg vet. Min erfaring fra oppveksten er preget av “nøkterne og saklige” folk som ikke pleide å lyve for meg. Litt drøye historier noen ganger, men ikke egentlig noe vås om viktige ting. Jeg har blitt straffet, men jeg har aldri fått bank av noen voksne, ihvertfall ikke før jeg selv var godt voksen og i stand til å arrangere sånt på min egen måte. Jeg følte meg aldri truet for å si det sånn. Husarrest og nekting av diverse privilegier har skjedd, men ikke vold. Andre har ikke vært like heldige. Foreldre kan bli ganske kørka når det først skal være. Ofte fordi de er redde men noen ganger er det vanskelig å si annet enn at de er sadistiske. At de hevner seg på barna fordi de selv ikke har et bra liv og den typen ting. Barnevernet er en mye fryktet og hatet institusjon ute i frynsene av samfunnet, men hele poenget med institusjonen er jo at man “eier” ikke barna, man bare har ansvaret for dem for en viss tid. Visse standarder må være på plass i fungerende form for at dette ansvaret skal kunne håndteres innenfor rimelighetens grenser. Enslige og par uten barn kan forsåvidt leve hvor “alternativt” de vil uten at noen bryr seg, men så snart det kommer barn inn i bildet har også samfunnet et ansvar for å passe på at det foreligger trygge, hygieniske og ordnede oppvekstvilkår. Vi hører jo noen ganger om erstatningssaker mot Staten fordi “ingen la merke til det” når folk vokste opp under uverdige forhold. Det er rett og slett en offentlig oppgave å verne om individets selveierskap, også når de er barn.
Noen ganger er det gamle menn som groover best:
