Som man kan se av de to lastebilene i forgrunnen midt på bildet så er det en stund siden det ble tatt. Torghandel var en gang noe vanlig og dagligdags. Nå ser man det nesten aldri mer. Matvareforsyningen har blitt “rasjonalisert”. Supermarkedene som nå nesten totalt har erstattet mer spesialiserte butikker for matvarer forventes å ha et eget grønnsakstorg inni butikken. Direkte salg av matvarer mellom produsent og forbruker forekommer nesten ikke lenger (selv om det finnes et antall gårdsbutikker). Hva kan gå galt?
Materialistisk sett, over lang tid, er ordningen vi har nå med supermarkeder som endeleddet i en sentralisert distribusjonskjede av matvarer en mekanisme tom tilfører enorme mengder plast til matvareforsyningen. “Enhetspakninger” er en forutsetning for “enhetsprisingen” som den moderne forbruker forventer. Det mest formålstjenelige materialet til dette formålet er plast. Minst halvparten av alt vi kjøper på et vanlig supermarked har noe slags plastomslag, gjerne flere. For øyeblikket har man plassert ansvaret for forsvarlig deponi av alt farlig avfall denne plasten representerer hos forbrukerne. Husholdningssøppel skal vaskes, sorteres og legges i riktig fargekodet plastpose.
Problemet er imidlertid ikke hvor all plasten havner og hvordan den blir håndtert i sluttleddet, problemet er at plasten bringes inn i kjeden til å begynne med. Vi har bare så vidt begynt å ane konturene av hva slags katastrofalt forurensningsproblem ukritisk bruk av plast gjennom de siste 60-70 år representerer. Hvis samfunnet overlever de neste femti år vil plastsanering uten tvil bli en vekstnæring. Foreløpig er det bare lokale entusiaster og frivillige dugnadsgjenger som jobber med å rydde opp i elendigheten, men sterkere krefter må snart på banen. Det må etableres et nasjonalt program for plastsanering. Penger må på bordet. Folk må betales for jobben de gjør.
Imidlertid er plasten bare en digresjon. Hovedproblemet i matvareforsyningen er at industrialisering ødelegger selve næringsgrunnlaget. Det mekaniserte landbruket er ikke stort eldre enn plasten. Jeg vokste opp på gård. Jeg kan huske mens hest fortsatt var en vanlig ting å bruke der det var trangt, bratt og vanskelig for traktoren, men hesten ble brukt likevel fordi det var mer lønnsomt å ta med seg disse kantene av produksjonen enn å la være. Mer variert bruk av landskapet har imidlertid bortfalt som økonomisk incentiv siden den gangen. Faktisk er det mange gårdsbruk i dag som drivest mest på trass – her har det alltid vært gård og jeg skal ihvertfall ikke være den som legger ned – og uten at det er egentlig “økonomisk forsvarlig” innenfor en forståelseshorisont som handler mest om lønnsomhet.
For øyeblikket bor godt over halvparten av alle mennesker på jorda i byer. For Norge var tallet i år 2019 åtte av ti. 82% av alle nordmenn bor i byer og større tettsteder. Det betyr i praksis at de må få maten laget for seg. Selv produserer de ingenting. De diller rundt i en alternativ virkelighet og tror mat er noe man får kjøpt i butikken både i dag og i morgen. Jeg vet ikke om dette er mest komisk eller mest provoserende dumt, jeg vet bare at det ikke er bærekraftig. Innenfor en ganske kortsiktig tidshorisont må betydelige deler av norsk matvareproduksjon over i en mer arbeidsintensiv småskalaform, basert i for eksempel permakultur og andre metoder som er mer skånsomme mot toppjorda enn det mekaniserte og industrialiserte landbruket har vært. Mere håndarbeid og mindre traktor, kan du si. Det burde allerede finnes en tilskuddsordning for nyetablering av småbruk. Vi går mot mørkere tider for internasjonal matvarehandel. Først vil det bare merkes som et prisproblem, men ikke lenge etter vil det bli et forsyningsproblem.
