Placebo-effekt er virkningen av et stoff eller en behandling som skyldes forventning om et heldig resultat. Motsatt av placeboeffekt er nocebo-effekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen.
(Store medisinske leksikon)
Veldig grovt sett kan vi si at nocebo er når ting går til helvete fordi man forventer at de skal gå til helvete. “Negativ tenkning” er et begrep vi kan bruke, men det er ikke noe heldekkende begrep fordi det gir inntrykk av at pasienten kan kontrollere det som skjer, mens sannheten er at vi strengt tatt ikke vet særlig mye om hvordan underbevisstheten egentlig virker, bare at den virker – på godt og vondt – som et aktivt element innenfor alle typer behandlingsopplegg, mest i psykiatrien og minst i kirurgien. Pasientens “tro” har alltid noe å si, i det minste for hvor lang rekonvalesenstid som må påregnes. De som typisk for det meste er ved godt mot og i godt humør vil statistisk sett oppleve enklere sykdomsforløp enn de som er bekymringsfulle av legning. Alle vet at såkalt selvoppfyllende profetier bare er en ting fordi underbevisstheten ikke forstår forskjellen mellom det folk begjærer og det de frykter, alt den registrerer er “interesse” for et tema, så den vil lojalt frembringe ting som er i slekt med dette temaet. Blant annet av denne årsak er legefaget minst like mye performativ kunst som nøktern vitenskap.
Menneskelige individer lever nesten aldri i virkeligheten. Det de typisk tenderer mot å ha er noe slags hjemmesnekret opplegg for å “tolke” sanseinntrykkene de mottar innenfor et sett med ontologiske rammebetingelser de har blitt trent opp til å tro på som “konstante sannheter” mens de egentlig bare er “tvungne variabler” som holdes på plass av ritualatferd. Et slags kulturbasert maskeradeball, om du vil. Men denne mentale Olabilen er det man har å jobbe med. For pasienten oppleves det som viktig om de skal si ørn ørn eller dært tut men for legen er det som teller at de styrer i riktig retning. Sånn er det å være voksenpersonen i slike situasjoner. Si det som føles riktig. Gjør hva du må. Det som teller er at pasienten beveger seg mot tilfriskning ved hjelp av hvilken som helst “positiv energi” som er tilgjengelig for tilfellet. Det vil generelt sett gå bedre når man tror at det vil gå bedre. Imidlertid er det motsatte også tilfelle. Man kan psyke seg syk, enten av egen hjelp, som regel i form av stress, bekymringer og angst, eller fordi man blir hjernevasket og mishandlet av noen andre, som påvirker pasienten i en negativ retning enten av uforstand eller av regelrett ond vilje. Sånt skjer hver dag i denne verden.
Spillteori er postmodernismens fremste strategiske verktøy. Lagrange-mekanikk, Bayes-statistikk og Nash-matematikk. Alt innenfor en rimelig oppdatert horisont av “det beste vi får til” med tanke på effektiv bruk av sinnets krefter — og konsistent i forhold til hvordan man trener kunstig intelligens til å fungere optimalt. “Spillerommet” er eksistensialistisk. Bare det endelige utgangsresultatet er kjent, resten påvirkes av hva som skjer i spillet. Alle aktører “vil noe” som motiverer deres bevegelser og taktiske disposisjoner. Avhengig av hva man selv vil kan de andre aktørene oppleves som med- eller motspillere, eventuelt som “en del av landskapet” hvis det de ønsker er uinteressant. Spillet bryr seg ikke om hvordan de enkelte aktørene “føler seg”, bare om hva slags materielle resultater de frembringer. Spørsmålet er alltid hva man skal gjøre, som selvsagt er et spektrum av valgmuligheter som begrenses av hva slags posisjon man har i spillet. Hva slags ressurser man har til rådighet, samt ikke minst hvor mye tid man har å bruke på hvilke prosjekter. Spillets ufrihet består i at man er en biologisk skapning med behov slik og slik, man lever i et samfunn med regler og koder sånn og sånn, og man må forholde seg til et sett andre spillere som alle har sine egne prosjekter og strategier. Det er mange “baller i lufta” å holde styr på. Spillets frihet er viljens frihet. Man kan gjøre hva man vil, men alt har konsekvenser. Noen valg vil lede til større frihet. Andre valg til større ufrihet.
En typisk posisjon mange havner i er en hverdagslig livsfølelse som domineres av “nødvendigheter” man må investere all sin energi på å så vidt klare å rekke med. Man er rett og slett strekt så langt som det går an. Man kan ikke plutselig for eksempel ta på seg ti tusen mer i faste utgifter hver måned. Da er det noe som går i stykker et eller annet sted. Folk kan snakke om “tidsklemma” men det som egentlig skjer er at all livsenergien deres blir tappet på flaske, så å si, via det økonomiske systemet vi holder oss med. Et spill i spillet, hvor formålet til enhver tid er å krafse til seg alt man kan få tak i av penger og andre ressurser, med alle de midler og metoder man rår over. Opprinnelsen til det moderne norske ordet penger er det norrøne “penning” men derfra og ut blir det dunkelt, kankje en vestgermansk applikasjon av det latinske “pannus” (tøystykke), som mer spekulativt kan være tilknyttet Juno-kulten, som også er opprinnelsen til “muneta”, senere money — en av Junos ærestitler som utsteder av valuta, en funksjon (“mynting”) man i dag har sentralbanker til — mens det tyske Geld åpenbart er etymologisk beslektet med ordet gjeld, det vil si “det vi skylder Juno” (altså sentralbanken) som jo er den rettmessige eieren av pengene, vi låner dem bare til våre egne formål for en viss tid. Musing rundt romerske guddommer til sides, det er jo sant at den pengemengden som befinner seg i dagens finansmarked for det meste er basert i gjeldsposter, kanskje så mye som 10:1 i forhold til realverdier. Alt henger i løse lufta og det fungerer bare fordi vi forventer at det skal fungere. Pengesystemets nocebo har tradisjonelt bestått i at alle plutselig vil ta alle pengene ut av banken samtidig, noe som naturligvis ikke er fysisk mulig, så slik sett er det kanskje en fordel at folk “sparer i eiendom” heller enn å sette i banken, det gjør systemet som helhet mer robust.
En spillteoretisk tolkning av tilværelsen er på mange måter hundre prosent kynisk. Det er ikke relevant hva slags motiver folk har, alt som teller er hva de gjør (og ikke gjør). Alt noen noensinne gjør er alltid hundre prosent for seg selv. I den grad noen gjør noe “for andre” så er dette motivert av noen runder gjennom den psykologiske labyrinten for identitetsdannelse, hvor man for eksempel søker å oppnå en tilfreds følelse av at “man gjør det man kan” i forhold til et idealistisk verdenssyn, slik at man kan se seg i trollspeilet og tenke at man er et bra menneske. Eller som de sier i religiøse kretser, det er avlatshandel. Postmodernister måler ikke mennesker langs en skala for hvor “bra” de er men etter hvor bevisste de er. Den høyeste verdi er å “vite hva man driver med” og den største synd er å være hengitt til falske idèer, overtro og ønsketenkning. Mesteparten av alt mennesker samler i sekkeposten for “det ondes problem” handler mest om falske idèer. En korrekt tenkende person vil ikke oppleve at selvinteressen er godt tjent med å lage kvalm for andre, det er som å pisse i buksa for å oppleve et øyeblikks varmefølelse på en kald dag. Ofte er livet “på det brede” i den forstand at man har bra slingringsmonn men noen ganger blir det trangt og man har små marginer å spille på. Skjebnens ironi – som mange har dokumentert – består ikke uofte av at man blir nødt til å innta en mer “positiv” posisjon i forhold til de man før følte lyst til å pisse på, hvis man skal klare seg uskadd gjennom de små marginenes tid. Et alltid like aktuelt spørsmål er hvor mye fremtid man planlegger å ha. Mange svarer “mest mulig” men for at dette skal være en instrumentell sannhet og ikke bare en fantasi så må man til enhver tid jobbe for å skaffe seg så bra marginer som mulig, hvilket i praksis betyr – blant mye annet – at man ikke har råd til å pådra seg fiender overalt hvor man snur seg, så den enkle regelen er “ikke vær en kødd”.
