Hva som skjer med æren mellom ca. 1800 og i dag er det, i praksis, ikke skrevet noe om. Vi vet derfor lite om hvorfor dette begrepet som var så viktig i norsk kultur så lenge, i dag har, mer eller mindre, gått ut av bruk i dagligtale.
(Wikipedia)
Anekdotisk sett er det min erfaring at selv om folk sjelden snakker om ære, så betyr konseptet ærlighet likevel mye for dem, gjerne i kombinasjon med åpenhet. Det motsatte av ære er skam, mens det motsatte av ærlighet ikke handler så mye om løgn som om skamløshet. Eller det som ligger under og motiverer løgnaktigheten, om du vil. Det er jo som alle vet veldig vanskelig å forholde seg til individer som tilsynelatende ikke har noen standarder og prinsipper. De blir liksom litt vage og utydelige. Man vet ikke helt hvor man har dem. Livets leiesoldater støtter alt sånt som de har personlig fordel av å støtte, men hvis det dukker opp noe “bedre” må man påregne at lojaliteten deres vil skifte. Særlig de som er sånn selv føler en viss paranoia på dette viset, la oss for å ta et velkjent eksempel si som sjalusi i et romantisk forhold. De kan ikke stole på partneren fordi de kan ikke stole på seg selv. De vet jo allerede at hvis vinden blåser på en spesiell måte så har de ingen motstandskraft — og de regner med at det er sånn for alle andre også.
Det ligger i sakens natur at for en skamløs person så er det ingen skam å lyve. Det er bare “noe man gjør” hvis dette er formålstjenelig der og da. Informasjonspolitikken til en skamløs person går på hva som er effektivt, ikke hva som er sant. Sannsynligvis har de ikke engang noen god konseptuell forståelse av begrepsparet sant og usant. De orienterer seg ut ifra en “påvirkningsstrategi” hvor formålet er å fremkalle en ønsket reaksjon. I beste fall handler det om å “skåne” de man henvender seg til for “sakens skitne detaljer” – lik hvordan man behandler små barn – mens i verste fall dreier det seg om å motivere noen til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort gjennom å lyve for dem. Uansett koker ting ned til et maktspill. For en patologisk løgner er det spennende i seg selv å villede folk for å “se hva som skjer” mens for en mer rasjonell type handler det om noe de ønsker å oppnå, når det antas at sannheten om et forhold vil være mindre fordelaktig for dem enn en “alternativ historie” som de bare dikter opp. Ute i befolkningen er det en forholdsvis vanlig psykologisk skavank at folk vil heller ha en god historie enn en sann historie. Denne mentaliteten motarbeider ærlighet som aktivt moralsk prinsipp og åpner døren for de med uærlige hensikter. Ikke desto mindre er fornektelse et svært alminnelig fenomen. Vi kan for eksempel nevne den klassiske greia med foreldre som tror alt for godt om gullungen sin, som egentlig er totalt ute av kontroll med utagerende festing, rusmidler og alskens småkriminalitet, men fordi de er flinke til å holde fasaden fin når de er hjemme slipper de unna med all jævelskapen sin. Sånt er ganske vanlig, men det betinger litt “aktiv ønsketenkning” og en forhokdsvis systematisk avvisning av informasjon som ikke støtter ønsketenkningen.
Noen ganger havner folk i et stusselig dilemma. De kan bare ikke “si sannheten” om en sak, men de er likevel nødt til å si noe. Hvordan håndterer man dette? Vi kaller det hvit løgn når man teknisk sett snakker usant, men løgnen er i det godes tjeneste, fordi sannheten vil gjøre mer skade enn nytte. La oss si for eksempel en avdød persons gode navn og rykte. Det spiller strengt tatt ingen rolle lenger hva noen sier om dem, men av “hensyn til familien”, minnenes fred og det ene med det andre lar man kanskje være å fortelle alle alt man vet. Graven er jo som alle vet et aldeles utmerket sted å oppbevare hemmeligheter. Best gjemt er sånt vi har glemt. En som er ute av spillet bør ikke brukes som spillebrikke i noen annen form for spill. Det er dette vi mener med R.I.P. – Resquiescat In Pacem – det vil si “hvil i fred”. Vedkommende kan ikke lenger brukes til noe. Det vil jo i så fall være skamløst. Hvilket bringer oss tilbake til konseptet ære. Går det an å være ærlig uten å ha noen ære? Jeg tror ikke det. Jeg mener ikke nå en påtrengende form for “ære” sånn som blant gangstere og deres imbesile fantasier om “respekt” men om en slags åndelig egenverdi, en oppfattelse av seg selv som en person med standarder og integritet. Det å holde seg til sannheten av prinsipielle årsaker handler ikke om at man ikke forstår hvordan løgn noen ganger kan være mer effektivt, mer om noen slags “guddommelig forfengelighet”, som noen også kaller dyd. Det handler om hva man behøver for å leve i fred med seg selv.
Hvis man er en seksuelt aktiv person som “treffer mange nye mennesker” på dette viset vil det sannsynligvis være best for sjelefreden hvis man konsekvent praktiserer “sikker sex” — som i denne metaforen betyr det samme som å passe på at man alltid holder seg til gode standarder for informasjonsspredning. Du vet. Sjekke om noe er sant før man bringer det videre og den typen ting. Folk har jo en tendens til å starte i gal ende. Først danner de sine darlings – det vil si sånt som man ønsker skal være sant – og deretter søker de informasjon som støtter denne fantasien. Eller for å si det på en annen måte: Opplegget deres er ikke faktabasert. De har ikke hjerte til å gjøre kort prosess med sine egne favorittidèer når det viser seg at de er utilstrekkelige eller direkte feilaktige, så de henvender seg til opinionen istedet, for å finne det vi noen ganger kaller meningsfeller, som i praksis betyr et antall andre som lider under den samme vrangforestillingen. Sånt er selvsagt filosofisk evneveikt nesten på bleiebarnets nivå. En noenlunde oppegående person vil jo justere kursen sin etter terrenget slik som det er, heller enn å insistere på at kartet deres er ufeilbarlig og kaste seg ut i noen slags emosjonelt drama når de føler seg krenket på dette grunnlaget. At Pelle, Gunnar og Børre på Facebook er enig med deg betyr jo i utgangspunktet ingenting. Uansett hva slags flokk man samler vet vi jo at betydelige antall mennesker har tatt feil før. Det har til og med ofte vært sånn at alle mennesker tar feil, misforstår eller har dannet fullstendig gale idèer om ting. Det vi som regel kaller intuisjon fungerer etter måten veldig bra, men den er på ingen måte ufeilbarlig. Underbevisstheten er en mental støttefunksjon, ingen ontologisk sannhetsmaskin. Den gir deg i hovedsak bare “mer av det samme” omtrent som Googles opplegg for å profilere reklamen du får i henhold til interessene du viser gjennom søkehistorien din. Det er for eksempel ikke skummelt hvordan man så ofte opplever “bekreftelse på at man har rett” — det er naturlig og sånn som underbevisstheten jobber. Alle erfarer det samme. Uansett hva slags tøys man bestemmer seg for å tro på så vil din stadig like trofaste underbevissthet jobbe for å støtte dette opplegget. “Sannhet” som konsept har ingen mening for det menneskelige følelseslivet. Og hvis man ellers ikke har noen skam, hva står så siden i veien for å danne sin egen høyst fantasifulle virkelighetsoppfatning?
