Bildet ovenfor er et såkalt heptagram, også kjent som en syvstjerne, som fremstiller ukedagene og deres tilhørende astrologiske objekt, illustrert av alkymistiske symboler som har eksistert siden hellenistisk tid, det vil si sola, månen og “de fem vandrerne” (som er alt man kan observere på himmelhvelvingen bare med det blotte øye). Om astrologi er det å si at i oldtid var det galt (som det fortsatt er) men ikke dumt (som det er nå i dag). Det som skjer der oppe er jo ting man kan observere. Betyr det noe at ting rører på seg? La oss utforske saken.
Galt men ikke dumt er hva vi kan si om 99,99% av alle vitenskapelig orienterte hypoteser mennesket noensinne har utformet. De fleste rimelig intellektuelt oppegående mennesker avviser tanken om at det “betyr” noe at vi kan observere bevegelser på stjernehimmelen. Det er i våre dager rimelig godt dokumentert hva som foregår der ute — og selv om det er mulig å tro noe annet enn det “skolevitenskapen” sier så er ikke dette noe intelligent valg. Imidlertid er antivitenskap et interessant fenomen i seg selv. Folk tviholder på sin primitive overtro som om de var rabiate kultmedlemmer klare for å drepe eller dø for sine fantasier om det hellige og sin egen plass i bildet.
Hybris er et begrep fra klassisk gresk paganisme og defineres som overmotet mennesker viser når de prøver å ta seg til rette utenfor de grenser gudene har fastsatt — et tema som gjentas ikke uofte i teateret på den tiden, behandlet både fra tragisk og komisk synsvinkel. Folk den gang var jo akkurat som vi er den dag i dag, bare kulturelt annerledes. Samme type “maskinvare” med samme kapasitet for ytelse og funksjon, men totalt forskjelligartet programvare, som jo er konseptelt interessant hvis man lar seg fascinere av antropologisk varians. Jeg er ikke begeistret for den typen historiesyn at “vi” – altså menneskeheten – var dumme før, men så ble vi smarte. Alt ligger i programvaren. Om vi måler “naken hjernekapasitst” er vi faktisk dårligere stelt i moderne tid – hjernene har blitt mindre – enn i oldtid, noe vi kan anta henger sammen med at vi ikke lenger, som art, har det samme behov for fortløpende kreativ problemløsning i kampen for å overleve.
Hvorom allting er, i heptagrammet ser vi at solen troner øverst, deretter går linjen svakt til høyre og ned til månen, så til Mars, og så videre, gjennom alle ukedagene før vi igjen vender tilbake til solen. Altså søndag, solens dag, som imidlertid kalles “herrens dag” på latinerspråket spansk (domingo). deretter månens dag (lunes). Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag er oppkalt etter Tyr, Odin, Tor og Frøy(a), mens de på spansk kalles martes, miercoles, jonves og viernes, etter henholdsvis Mars, Merkur, Jupiter og Venus. Det må imidlertid bemerkes at fredag er omstridt. Noen hevder det er “Friggs dag” (altså den offisielle kona til Odin) men jeg sier tøv. Tvillingene Frøy og Frøya representerer den samme kategori av mening innenfor norrøn mytologi som Venus gjorde hos romerne. Odin er mildt sagt heller ingen eksakt gjengivelse av Merkur. Men nok om det, denne detaljen er ikke vesentlig. Det som teller er Saturn, som kanskje ligner mest på Njord, men av en eller annen grunn heter lørdagen (sabado) vaskedag på norsk (“laugardag”) — som forsåvidt beviser at norrøne mennesker var manisk renslige. De vasket seg èn dag hver uke enten dette var nødvendig eller ikke. Siden var det fest, eller “saturnalier” som man også kan si.
Personlig liker jeg ofte estetikken i gamle systemer av overtro. La oss si det blir litt intellektuell steampunk hvor man bruker anakronistiske temaer av stilistiske hensyn, uten å bry seg om at dette ikke er “rasjonelt”. Poenget er ikke å være rasjonell, det er å skape noe vakkert. På det samme vis kan man bruke elementer fra religion, mytologi, folklore … rett og slett av kunstneriske hensyn. La oss kalle det en slags hyllest av den menneskelige uvitenhet, som aldri har fått stå lenge i veien for den menneskelige geskjeftighet. Vi liker jo å tukle med ting, til en slik grad at det er rimelig å beskrive menneskearten som tukleaper. Hva vi driver med? Neeei si det … vi begynte bare å tukle med noen pinner og røtter og sånt, siden ballet det bare på seg og nå har vi smarttelefoner. Smart, eller hva? Snart skal vi reise til stjernene.
Ser vi på menneskeartens funksjon på planetnivå og i forhold til “geologisk tid” så er vi en entropisk akselrant, det vil si at alt vi gjør medfører en høyere grad av “kaos” (selv om “en lavere grad av orden” er mer korrekt å si) i forhold til hva naturen ville ha gjort uten vår form for hjelp. Dersom menneskeheten forsvinner i løpet av de neste tusen år – som ikke er utenkelig – vil det ta noen titalls millioner år å planere ut alle direkte observerbare spor etter oss, slik at om la oss si hundre millioner år vil en imaginær art av fremtidsarkeologer kunne finne oss som et omtrent ti centimeter tykt lag av “unormal materiell aktivitet” som dukker opp i det geologiske registeret mange steder på kloden. Det hjelper ikke i forhold til de egentlige problemene våre om vi så omlegger alt vi har til såkalt fornybar energi – selv om det vil forsinke vår uunngåelige undergang med kanskje mange tusen år – fordi det at vi “bruker” energi er roten til alt ondt slik sett. Som alle kan huske fra fysikktimene på skolen går det jo ikke an å skape eller ødelegge energi, alt man kan gjøre er å omdanne den. Denne omdannelsen er noe vi kan observere både på jordas overflate, i havet og i atmosfæren. Eller som man sier her i nord: Vi står til knes i mannskit.
Vi kaller oss Homo sapiens fordi vi pryder oss med “sapiente” egenskaper, det vil si vi skryter av at vi har et tenkament og vet hva vi skal bruke det til — hvilket er en latterlig påstand. Det er “materialbruk” som definerer mennesket. Ta for eksempel Catalhöyuk, som er en 9000 år gammel bymessig struktur i Anatolia (nåtidens Tyrkia). Den var kontinuerlig befolket av mellom fem og ti tusen mennesker i to tusen år før stedet gikk ut av bruk, av årsaker som ikke er klarlagt. I hvilken grad de hadde vaskedager i Catalhöyuk er uråd å si, men de holdt det sikkert så ryddig som forholdene tillot. Mest interessant med hele stedet er dekorasjonene deres. (Jeg anbefaler utforskning av temaet.) Det virker som om hjemmet deres – for å bruke et moderne ord – var noe svært viktig som det gjaldt å holde i god stand og orden, som definitivt er noe man kan gjenkjenne i dagens mennesker. De spikket og sparklet og holdt på, slik tukleapene gjør. Stedet var strukturert som en “pueblo”, det vil si at husene lå vegg i vegg til alle kanter, med bare noen få åpne “torg” her og der, slik at man i praksis beveget seg over takene for å komme seg inn og ut av huset man bebodde, hvilket på en måte gjør det mer til en ansamling av kjellere enn av hus, hvilket vi kan anta handlet mer om å beskytte seg mot solen enn om å holde varmen. Ihvertfall trives jeg selv best i kjelleren når det er tredve grader der ute.
Strengt tatt er alt dette “forhistorie” fordi disse kulturene fra så lenge siden ikke fremstilte noen form for “historiske dokumenter” som gir oss informasjon om hva de tenkte på og drev med i sine dagligliv. Alt vi kan gjøre er å se på det arkeologene graver frem og gjette hva tingene betyr. For eksempel kan vi gjette at ikke mange moderne mennesker ville ha trivdes i akkurat dette bymiljøet, siden det var vanlig folkeskikk der og da å ha menneskehoder på peishylla, så å si, mer eller mindre innbakt i kermikk og dekorert med alskens steiner og perler. Tanken går til den typen familie som filmen Texas Chainsaw Massacre handler om. Hvem ellers vil hatt hodet til bestefar stående på peishylla, om enn aldri så fint dekorert? Glem det. Det beste man kan si om saken er at det er dårlig smak. Straffbart er det sannsynligvis også. Men vi gjenfinner faktisk denne “hodekulten” mange steder, til og med i vår egen tid, i en teknologisert versjon, med disse som fryser ned hodene til folk for å se hva de kan brukes til i fremtiden. Hva skal man tenke? Hodet er jo en spesiell kroppsdel. Men det samme kan man forsåvidt si om alle kroppsdeler. Folk har jo typisk, hva skal vi si, et sterkt eiendomsforhold til sin egen kropp, men de gjør også ikke uofte krav på hele eller deler av andre menneskers kropper, for ymse formål, med eller uten det unyttige vedhenget selve “personen” noen ganger utgjør i forhold til sine kroppsdelers dekorative og/eller nyttige kvaliteter.
Jeg kan personlig bære vitnesbyrd om at mennesker som lever nå i dag noen ganger – av hva jeg antar er parareligiøse kultårsaker – monterer dyrehoder på veggene i sine hjem. Dette gjorde de i Catalhöyuk også, særlig oksehoder. Finnes det noen slags kulturell sammenheng? Vi kan for eksempel postulere at de dyrker dyret som guddom, eventuelt som “naturånd”, og at eierskap av denne fetisjen styrker fremtidig jaktlykke. Mennesker er som mennesker var. Hvor annerledes tenker vi egentlig? Carl Jungs psykologi snakker om sinnets “landskap” – altså strukturelle forhold i selve hjernen som medfører et forutsigbart sett “mentale former” – og hvordan menneskers mytologi reflekterer de dypeste sannhetene vi kan finne om “hva vi er” (mens spørsmålet “hvem vi er” representerer et individuasjonsproblem). Dette er et stooort moralfilosofisk problem, altså hva man er kontra hvem man er, og hvordan definisjonsmakten for disse tingene er distribuert mellom selvet og verden. Teknisk sett er det etter min mening korrekt å si at vi er tukleaper. I naturens orden er dette vår rolle. Vi tukler med ting som vi finner og noen ganger får vi til noe interessant eller nyttig. Andre ganger tar det livet av oss. Og sånn går dagene.
