Nietzsche og musikken (omattatt)

Blant slike klassiske sosiale brølere som folk begår finnes den med å sitere Nietzsche uten å ha den minste fette peiling på hva han prater om, for eksempel utsagnet “Gud er død (og det var vi som drepte ham)” er ikke ment som et uttrykk for religiøs pietisme, det er snarere en polemisk innledning til fremstillingen av Nietzsches kunstsyn. Han var jo en tidlig postmodernist slik sett, som rettet pekefingeren mot visse problemer innbakt i det modernistiske konseptet, hvorav materialistisk snusfornuft etter hans syn allerede var godt i gang med å robbe mennskesjelen for dens visjonære “åndelighet” (som folk ofte velger å leve ut i dialog med noen slags mer eller mindre organisert religion) og gjøre folk til dårlig mentalt fungerende nytelsesslaver innenfor et “system” som ivaretar alle deres materielle behov men som ikke engang anerkjenner den menneskelige søken etter “noe høyere”.

Borgerskap, også bourgeoisi eller bursjoasi, som begrep brukes som betegnelse på den velstående, eiendomsbesittende, men ikke-adelige mellomklassen og etter hvert overklassen i det kapitalistiske samfunnet. Borgerskap er i Norge opprinnelig en fellesbetegnelse for de beboere i en kjøpstad som hadde løst borgerbrev, dvs. handelsmenn, håndverkere og skippere, til forskjell fra adelige, embedsmenn og bønder samt arbeidere, leilendinger og husmenn. Handelsborgere hadde rett til å inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innen- og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet».

(Wikipedia)

Et betydelig flertall av alle Norges innbyggere er i dag borgerlige, i den forstand at de “forvalter eiendom” – typisk sin egen bolig – og følger med på forhold innenfor politikken som har innvirkning på deres private formuesforhold. Vi kan si at de er mikrokapitalister som har en sterk egeninteresse av “vekst i eiendomsmarkedet” og det ene med det andre. Pyramidespillet fungerer bare etter sin hensikt så lenge prisene på boliger følger en stigende trend. Folk føler at de investerer så de forventer selvsagt noen slags form for avkastning, hvorav den mest direkte og forføreriske er når de opplever en økonomisk verdistigning. Motsatt opplever de en dramatisk bevegelse i retning av personlig ruin hvis for eksempel renta stiger, eller hvis andre forhold bevirker at “markedet faller” og de risikerer å bli sittende med en bolig som har høyere lån enn hva boligen er verd som kapitalobjekt. Sånn er forretningslivet. Det er et spill som handler om å ta pengene fra hverandre med alle de metoder som er lovlige (men de ulovlige vil også komme i betraktning hvis man føler at man kan slippe unna med det). Som alle vet er ikke denne verden utelukkende befolket av vinnere. Vi har også den andre kategorien. Hvordan blir man en taper? Det mest åpenbare svaret må være ved å engasjere seg i et spill som man ikke gjør det særlig bra i. Om man har uflaks, spiller dårlig eller ikke forstår reglene har ikke noe å si i dette bildet; poenget er at man går inn i noe på “stigende rus” men så blir man tygd opp og spytta ut.

Filosofer lever ikke i den samme verden som alle andre. Vi ser naturligvis de samme tingene som alle andre, men mentaliteten er avvikende hos de som “filosoferer” mer og oftere enn hva folk typisk gjør. Filosofi handler jo ikke så mye om å “finne svar” som om å formulere bedre spørsmål. Hva kan vi vite om denne tingen i henhold til hva slags kriterier? “Materiell snusfornuft” – som i prinsippet er en svært dekadent holdning – påstår at tingenes nytteverdi bør være hva vi vurderer deres “verdi” etter. Jo mer nytting noe er, jo høyere verdi har det for oss. Det virker som litt borderline galskap å fornekte nytteverdi som et betydningsfullt aspekt av livsverdiene, men det er også banaliserende, eller fordummende om du vil, i forhold til hvordan mennesker fungerer, når man opphøyer tingenes nytteverdi til deres ultimate målestokk For eksempel virker det jo ikke som noen mentalt helsebringende situasjon å stå i en jobb som man hater “fordi man trenger pengene” men folk aksepterer dette som ganske normalt. Mange jobber i vårt samfunn ville rett og slett ikke ha blitt gjort – ihvertfall ikke til den prisen – hvis folk følte at det å ikke gjøre dem var et aktuelt alternativ. Hvis de bare kunne gå sin vei uten å stå overfor nokså umiddelbar økonomisk ruin som en konsekvens av dette så ville de uten tvil ha gjort det. Mange såkalte “arbeidsgivere” – altså, hva fanden er det de gir, de er jo bare kjøpere av arbeidskraft – utnytter dette forholdet, og de gjør det i så grov grad som det lokale rettssystemet tillater. Det er ikke forbudt. Det å holde seg med høyere etiske standarder enn straffelovens rammer er egentlig en luksus som ikke i seg selv styrker markedsposisjonen til et kommersielt foretak. Det handler i så fall om fetisjverdi. For eksempel hvordan mange har blitt trent opp til å se på seg selv som “bedre mennesker” hvis de velger varemerke så og så, la oss si på grunn av miljøprofilen til vedkommende firma. Problemet er imidlertid ikke om man er involvert i “etisk forsvarlig varehandel”. Problemet er varehandel. Eller rettere sagt, pengesystemet.

Narkomani handler i mine øyne mer om maniske tvangshandlinger enn om “stoffavhengighet” (som i seg selv er et symptom, ikke en årsak til situasjonen, selv om det naturligvis ikke hjelper). Folk blir hekta, som man sier, på atferdsmønstre vel så mye som på dop. De havner i en rekursiv loop, litt som hva man ser når man holder et speil både foran og bak seg, det blir en uendelig kjede av speilbilder inni speilbilder som har en viss fjetrende kvalitet. Man føler kanskje på noen slags eksistensiell dobbelthet, som om man både er seg selv og “noen annen” og som om livet er noe som skjer på litt avstand, noe man ikke riktig deltar i, ihvertfall ikke slik man ønsker. Jeg prøver å skrive men det kommer bare skum som Cesar Vallejo sa i et av sine dikt (som jeg imidlertid ikke husker navnet på). Pengenarkomani er en tilstand folk kan havne i når de forteller seg selv at tingenes pris er identisk med tingenes verdi, som er hva den tidligere nevnte Nietzsche betegnet som nihilisme. Eller de kan bli tvunget inn i en pengenarkoman tilstand på grunn av økonomisk knapphet – altså “fattigdom” som vi kaller det – slik at det å jage etter penger blir tilværelsens dominante innhold. En sosialist vil typisk karakterisere fattigdom som et samfunnsproblem, mens en borger vil typisk oppleve det som “etterspørsel etter arbeid” — det vil si en økonomisk mulighet for noen med forretningsteft. Hvordan blir man en taper? Vel, man må først og fremst ha noe å tape. Man må ha “noe” som man siden velger å “satse” i en spillsituasjon. Opplegget i det moderne Norge er at alle trenger penger. Hver dag. Hvordan skal de få tak i dem? Det normale svaret er å skaffe seg en jobb, det vil si å lokalisere en oppkjøper av arbeidskraft som kan bruke deg til noe. Gjerne noe man har lyst til å gjøre, men dette er ikke det viktigste elementet i bildet hvis man ikke har noe annet å satse i spillet enn livet, det vil si arbeidskraften. Når vi snakker om “arbeidsplasser” så er dette enda mere politisk tryllespråk, så å si, fordi vi snakker jo egentlig om inntektskilder. Man får betalt lønn slik og slik for å være på et sted og utføre oppgaver sånn og sånn. Hvorfor gjør man dette? Typisk fordi man behøver bolig, mat, klær og så videre, men bare i mindre grad fordi man opplever det som meningsfullt. Og her er problemets kjerne. Fremmedgjøring. Man har ingen “Gud” i sitt liv, intet “høyere formål” enn å bare være et ledd i den økonomiske næringskjeden. Hva er selve poenget med å leve? Hvis man ikke ganske umiddelbart kan besvare dette har man etter min mening et alvorlig problem, som i videre forstand betyr at samfunnet har et problem. Fattigdom er når man ikke har noen andre verdier enn de som kan måles i penger.

Nietzsche betraktet musikken som religionens arvtager i menneskenes liv. Man oppsøker ikke lenger gotiske katedraler for å få et kick, man går på konsert. I begge tilfelle handler det om å oppleve noe vakkert, hvordan man nå enn måler denslags. Forsåvidt mente Nietzsche kunsten i en videre forstand, men blant skjønnkunstene er jo musikken den mest umiddelbare, det vil si den som på det mest direkte vis henvender seg til vår emosjonelle tilstand, uten å først ta veien om vår “dømmekraft” eller kritiske sans. Om man rent konkret liker musikken man erfarer er egentlig ikke viktig, man føler uansett dens påvirkningskraft på en måte som appellerer direkte til vår opplevelse av identitet og “tilhørighet” — på godt og vondt. Det finnes ikke noe mer borgerlig enn “lysten til å eie sin egen bolig” men heller ikke noe mer bohemsk enn det å hengi seg til en musikalsk lytteropplevelse. Mye annen kunst fremkaller alskens forsvarsmekanismer i folk, men musikken – gitt at man liker den – snakker direkte til “noe høyere” i oss. Jeg er i prinsippet ikke særlig kritisk til andre menneskers smak i denne sammenhengen, så lenge de ikke prøver å påtvinge meg noe, det som er viktig er at de har evnen til å elske noe på en uhemmet måte. Og da mener jeg ikke noen føkkings hund (eller engang andre mennesker), jeg mener noe kunstnerisk. Noe som har en helt annen form for verdi enn alt det man innskriver i husholdningsbudsjettet. Og der setter vi strek for denne gangen, med et stykke musikk som man fritt kan velge å like eller mislike, eller hva det nå skal være.

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1030

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top