Hans vil ha høns og Petter følger etter

Vrangforestillinger er feilaktige (urealistiske eller idiosynkratiske) forestillinger om andres motiver og handlinger som forsvares med stor energi og affekt og som ikke lar seg rokke. Vrangforestillinger kan variere fra å være vage og lite utkrystalliserte og ikke bli fastholdt særlig iherdig, til alvorlige former hvor forestillingene er stabile og systematiserte og klart påvirker tenkning og sosiale relasjoner, samtidig som pasienten holder urokkelig fast ved dem. Hvis vrangforestillinger er det eneste eller mest fremtredende kliniske trekket uten at det foreligger påvisbare andre sykdommer eller kjemiske påvirkninger som kan forklare tilstanden, kalles tilstanden vrangforestillingslidelse eller paranoid psykose. Indusert vrangforestillingslidelse (dobbeltgalskap) er en tilstand hvor to eller flere personer som er nært knyttet til hverandre deler en vrangforestilling.

(Store medisinske leksikon)

Dette med å “ha rett” er et interessant psykologisk fenomen. Vi kan splitte det i to komponenter, hvor den ene er aktiv – “ha rett til” – og den andre er passiv, “ha rett i”. Man har rett til å gjøre alt man vil og man har rett i alt man sier. Sånn er det med den saken. Den er biff, ravioli og mors hjemmelagde kjøttkaker. Retten er satt, dommen har falt og alt er ferdig diskutert. Har du noen gang møtt en sånn type? Man sier gjerne at de er “vrange”. Et klassisk anslag til forviklingskomedie er når man for eksempel møter dem i plan- og bygningsetaten. Det er ikke alltid sant at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, ihvertfall er det ikke billigere. Hva sier boka? Vi må sjekke boka. Reglene må følges enten man forstår dem eller ikke. Ikke forskriftsmessig utførte bygningsarbeider kan bli et problem senere, for eksempel i forbindelse med et skadeoppgjør med forsikringsselskapet etter en husbrann. Hver tusenlapp selskapet kan spare på utbetaling av forsikringsoppgjør er en tusenlapp de kan bruke på bonusutbetalinger til direktørklassen.

Visse ting er sant. Det er for eksempel ingen vrangforestilling å tenke at samfunnets økonomiske system er rigget til fordel for de rike og mektige. Sånn er det jo. Imidlertid er man på bærtur hvis man begynner å lete etter “de som har skylda” for at verden er urettferdig og de rike føkker de fattige, både globalt og lokalt, i fortid, nåtid og fremtid. Det finnes ingen subjektiv skyld hos noen av aktørene for at systemet er som det er, de bare utnytter muligheter de kan se. Hvis noe er profitabelt og gjennomførbart uten å være ulovlig eller på andre måter noen slags kilde til trøbbel, så kjører man som regel bare på. Folk er grådige og de har dårlig moral. Javel. Og så? Alle vet allerede alt det der. Det går an å kritisere individer for hårreisende ting som de selv gjør, motivert av profitt, men man kan ikke klandre dem for at systemet er laget sånn at det går an å tjene penger på måter som er forkastelige på alle vis, bortsett fra at de ikke er direkte ulovlige. Et politisk problem krever en politisk løsning, som i praksis betyr markedsregulering. Det viser seg at Marx hadde rett. Et fritt marked vil bare medføre at det gamle systemet – altså føydalismen – vil etablere seg i en annen form og fremprovosere kapitalbaserte maktstrukturer. Det eneste middelet vi har til forsvar mot dette – altså fascismen – er en møysommelig og gjenstridig demokratisk prosess.

Jeg har hørt, sett eller lest mange historier om folk som “kom seg ut” av for eksempel spillavhengighet, narkomani eller diverse religiøse kultbevegelser som opererer langt uti tåkeheimen, men jeg tror ikke jeg noen ganger har hørt om noen som ble kurert av pengeavhengighet, det vil si denne patologiske tilstanden som noen ganger inntreffer hos noen individer. De vil bare ha mer og mer. Jo mer de spiser jo større blir de, og jo større de blir jo sultnere blir de. Det virker ikke som om det finnes noen grenser. Folk som allerede har nok penger til å finansiere opptil flere hundre normale livsløp (med rikelig lommepenger til å gjøre hva de ville) går fortsatt til ytterligheter for å grafse til seg enda mer. Hva er det som driver dem? Fra min synsvinkel virker de minst like hypnotiserte som disse som sitter og stirrer på hjulene som spinner inni “den enarmede banditten” (hvor man ikke engang behøver å stå på beina og dra i en lang spak lenger, man kan sitte i en stol og trykke på en knapp). Ved nærmere ettertanke kan jeg forresten godt se for meg at noen har et hypnotisk forhold til å sitte å stirre på tallene fra det eller det “markedet” ettersom de flimrer over skjermen. Greit nok, de er penere kledd, har finere bil, bor bedre og spiser sunnere mat, og det er jo noe, men hele opplegget har en “narkoman” form for tomhet i kjernen sin. Det er ingenting der som han Patrick Bateman sa om sitt eget speilbilde i filmen “American Psycho” (som man godt kan tolke som en allegori over “den sene kapitalismen” og dens ofre, som vimser rundt og snakker om penger og forretninger på samme måte som sprøytenarkomane snakker om dop og det neste skuddet).

Alle mennesker har egoistiske tendenser, men for å bli en fullblods narcissist må det foreligge et selvnytende element. Man må digge seg selv, som det heter. Like det man ser i speilet. Sånne ting. Ofte vil man også ha urealistiske forventninger til tjenestevillighet hos andre, men dette er ikke noe formelt krav. Mange av de vi kaller “store teaterpersonligheter” – skuespillere, dansere – har alltid vært fette narcissistiske, fra ryggmargen til fingerspissene. Begrepet “diva” finnes med god grunn. Det er dette som gjør dem magiske på scenen eller foran kamera, men det er også dette som – ikke uofte – gjør dem tragiske som menneskeskjebner. Så langt de som skjønner hva de skal gjøre med tendensene sine, verre er det med dem som er “skuespillere i livet” og som dikter opp sin egen historie etterhvert som de går. Si han der brasiliansk-amerikanske spøkefuglen som for tiden vanker i de amerikanske regjeringskorridorene, George Santos, alias Anthony Devolder, pluss sikkert flere andre navn som han har brukt etterhvert som det har vært behøvelig. Det ville vært bedre for alle hvis han hadde blitt skuespiller istedet. Da ville han jo fått brukt denne trangen til å “være tusen fjes” på en mer nyttig måte enn et klassisk liv som svindler og lystløgner. (Man er lystløgner når man fortsetter å dikte opp ting selv om man ikke behøver å lyve akkurat der og da, eventuelt kan man være en tvangsløgner – det vil si psykotisk – men dette er mer sjeldent; de er som regel klar over at de lyver, de bare greier ikke å la være.) Hvordan akkurat denne affæren vil utvikle seg er uklart. I mellomtiden kan vi som slipper å ha noe med dette å gjøre more oss på bekostning av de som må. Hatt en fin dag på jobben kjære? Det ender vel med at han blir arrestert en eller annen gang om ikke veldig lenge.

For de fleste praktiske formål kan vi slå fra oss tanken om at vi har rett. Vi har aldri rett. Det er ikke sånn verden fungerer. Kanskje vi har noe som ligner på den rette idèen om ting, men det er det beste vi kan få til. Det som virkelig teller er hva vi gjør. Det er der man opplever den typen “forskjell på folk” som er meningsfull utenfor våre egne fantasier om hva som er hva. Alle vet at det kan være så som så med det folk sier og hvis det virker som om det de sier stemmer dårlig med det de gjør, så bør man som en hovedregel følge med på hva de gjør og vie mindre oppmerksomhet til ordene deres. Kanskje de bare prater for å tåkelegge ting. Man hører jo om sånt. Folk blir jo helt tulleruske når en dyktig forfører masserer den skjøre lille egoblomsten deres med vakre ord og vènt mål. Senere sitter de gråtende igjen med gjeldsbrevene, skammen, kjønnssykdommen og det ene med det andre, alt sånt som onde riddere etterlater seg på sin vei. Skjer hver dag. Folk ønsker å tro på ting og da går det som det går. Man bør gjøre det man kan for å tilegne seg kritisk sans og sunne informasjonsvaner. Spesielt må man være skeptisk når man “liker det man hører”. Det er da sjansen er størst for å bli lurt. “Vandrehistorier” er noe som passer seg dårlig å drive med hvis man er målbart mye eldre enn i tenårene. Voksne mennesker sjekker om de har rett før de påstår noe. Dette har aldri vært enklere enn det er nå, så man har ingen unnskyldning for å fare med løgn og bløff. Enten er man lat eller så har man onde hensikter. Som regel er folk bare late og slurvete, de legger mer vekt på om historien er morsom enn om den er sann, men det er i dette landskapet folk som har onde hensikter kamuflerer seg. Det er her de opererer. I Bermudatriangelet mellom løgn, ønsketenkning og engasjerende fortellinger.