Autoritet (fra latin autoritas) kjennetegnes ved at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede og er et bredere begrep enn makt. Autoritet kan dermed defineres som legitim makt. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje.
(Jusleksikon.no)
Vitenskap kan defineres som en spesialavdeling av filosofi med sætlig strenge formelle krav til etterprøvbarhet og bevisførsel. Autoriteten til vitenskapen ligger i at ethvert faktapunkt er sandblåst av nådeløs kritikk fra enhver tenkelig vinkel inntil det man sitter igjen med er det som ikke lar seg fornekte. De nakne fakta om du vil, hinsides menneskers synsing. Man kan godt si noe slikt som at “jeg føler ikke at jeg er nødt til å respektere tyngdekraftens autoritet” men det har liten gyldighet for hvordan folk typisk opplever verden. Det lønner seg som regel dårlig å ignorere autoriteten til de tingene som utgjør virkelighetens fundament. “Formuleringer” kan eventuelt diskuteres men ikke fenomener.
De facto autoritet er noe annet enn de jure. Faktisk autoritet utgår fra naturen. Juridisk autoritet fremkommer gjennom lovgivning. Naturens autoritet kommer med selvstraffende mekanismer. Det er for eksempel ikke vanskelig å se for seg hvor galt det kan gå med han som nekter å godta tyngdekraftens autoritet. Når det gjelder autoritas de jure har vi et litt annet forhold. Legitimitetsspørmålet både kan og bør stilles mye og ofte. I straffesaker med noe alvorlighetsgrad (generelt sett når tiltalen har en strafferamme på et års fengsel eller mer) vil det typisk være en forsvarsadvokat. Man kan si at forsvarsadvokatens rolle jobber “til klientens fordel” men han jobber ikke for klienten. Han er faktisk i høyere grad enn noen annen – kanskje bortsett fra dommeren – “rettens mann” og hans funksjon er å kritisere og finne feil ved både tiltale, etterforskning og alt annet som inngår i den aktuelle rettsprosessen, for å kvalitetssikre den sub specie eterniatis (“under evighetens åsyn”) slik at ingen senere kan stille spørsmål ved sakens legitime og lovmessige karakter. Slik vokter retten sin egen autoritet.
Det er ikke valgfritt om man skal respektere lovens autoritet. Man kan riktignok – med visse unntak – si hva man vil, men Norges Lover gjelder for alle som oppholder seg i riket, i visse tilfelle også for norske statsborgere som begår lovbrudd i utlandet, selv om det aktuelle lovbruddet er tillatt der man oppholder seg i gjerningsøyeblikket. Man kan si at dette er prisen for det norske passet. Man kan ikke gjøre hva man vil. Som norsk borger har man mange rettigheter men også plikt til å respektere lovens autoritet. I henhold til norsk lov er det Stortinget som vedtar nye lover og/eller endrer allerede eksisterende lover. Kongen, regjeringen og rettsvesenet har alle sine roller i den politiske prosessen, men det er Stortinget som er rikets høyeste autoritet. Derfor er det ikke uviktig hvem som velges til å gjøre denne jobben. Vi ønsker kompetente, velinformerte og på alle måter mentalt stabile individer som forstår rekkevidden av det ansvaret de har påtatt seg. Det ser noen ganger ut som om begrepet autoritet kommer med noen slags aura av mystikk for noen. Imidlertid er alt som angår samfunnets autoriteter svært veldokumentert og etterrettelig. Det eneste som man med rimelighet kan si er “mystisk” er at vi har hemmelige valg, slik at vi strengt tatt ikke vet hvem som “står bak” det aktuelle stortingsflertallet. Alt vi kan si er at det er “den representative folkeviljen”.
Dette bringer oss til det forhold at mennesker til en stor grad velger sine autoriteter. I den grad det finnes “autoritetsmystikk” handler dette om motiver og årsaker til at man fatter slike valg. Ikke alle er like rasjonelle på det viset. Ofte observerer man folk trekke autoriteter inn i livet sitt som er direkte skadelige for dem. De kan bli utnyttet og mishandlet på det groveste uten at det virker som om dette i seg selv er nok til å forkaste slike autoritetsfigurer. Dette er unektelig litt mystisk. Men vi ser og hører om slikt hver dag. Særlig i forbindelse med karismatiske lederskikkelser og deres mer eller mindre kultiske assortement av følgere som tror at lederen på noe vis skal bringe dem “frelse”. Det er også ganske vanlig å tilkjenne noen autoritet fordi man frykter dem og denne angsten påvirker valgene man tar og atferdsmønstrene man etablerer. Mye politisk grums beveger seg i denne dimensjonen av frykt og karismatikk. Av ideologiske eller opportunistiske årsaker velger noen politikere å henvende seg menneskets mørke sider for å samle det antall stemmer de behøver for å etablere seg i en maktposisjon, for eksempel på Stortinget. Derfra kan de jobbe videre med å endre lovverket i retning av det irrasjonelle og bygge opp maktstrukturer som er antidemokratiske i sitt vesen, basert i et autoritetssyn som strengt tatt bare respekteres av et fåtall i befolkningen. Dermed undergraver de selve lovverkets legitime fundament, som essensielt sett skal være rasjonelt og etterrettelig i sin natur.
