Når skapningens herre uler mot månen

Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men det ser ut for meg som om de fleste utvikler sin selvstendige personlighet rundt omkring overgangen fra en- til tosifret alder. Det finnes naturligvis ingen brå overgang – vi snakker i så fall om traumatiske ting – fra barn til voksen, men om vi sier at sånn cirka rundt ti års alder er når de fleste begynner å føle seg mer som en “person” enn som et levende spørsmålstegn, så er dette ikke alt for langt borte fra sannheten. Man begynner å forstå hvor stor verden egentlig er og hvor lite makt de tidligere så tilsynelatende allmektige foreldrene sine egentlig har. Man har allerede noen år bak seg på barneskolen. Nesten umerkelig gikk man fra å være en av de små til å bli en av de store, ihvertfall før man havner på ungdomsskolen.

Hva slags atferd man kan observere blant de voksne man er eksponert for har mye å si for hva man antar er normalt ved denne alderen. Dette kan ha endret seg med det mye større medietrykket barn vokser opp med i dag enn da jeg selv var en nybegynner i livet på 1970-tallet. Jeg kan huske at jeg ble oppfordret til å “se i leksikon” hver gang jeg hadde noen faktaspørsmål i forbindelse med for eksempel hjemmelekser og hvis dette er det vanlige sier de formodentlig “søk på nettet” i disse tider. Imidlertid er ikke nettet det samme som et leksikon når man søker etter “skolebokfakta” som grunnlag for ymse slags oppgaveløsninger man har blitt pålagt å finne. Mange, kanskje alle, hadde hva man kan kalle “sære foreldre” men det forelå ingen debatt rundt hva selve virkeligheten var. På den tiden var Norge “ett land, ett folk, èn fjernsynskanal”. Jeg vet ikke om dette var bedre men det var definitivt noe annet enn hva barn vokser opp med nå for tiden. De kulturelle referanserammene har mildt sagt endret seg.

Jeg gikk ut av ungdomsskolen i 1978 med en distinkt følelse av at styringen av vår verden lå i hendene på gale mennesker, en følelse som egentlig aldri siden har gitt seg, selv om jeg har blitt mer tolerant og forstående i forhold til hvor vanskelig det er å drive med politikk i praksis. Men bare noen få år tidligere var jeg overbevist om at “de som bestemmer” var kompetente mennesker, klokt utvalgt blant de flinkeste vi har her i landet, motivert av ambisjoner om å gjøre det beste de får til med de resurssene de har til rådighet. Kort sagt, jeg var fra barnsben av oppdratt til å tro på fornuften og hadde ikke noe annet verktøy å bruke når jeg skulle “forstå det som foregår”. Familien min var akademisk orientert slik at “tro” var aldri noe aktuelt alternativ. Se i leksikon. Det er ikke nok å bare komme med en påstand, man må ha all mulig slags dekning for det man sier. Det må stilles i en kontekst og det må utsettes for rigorøs bevisførsel. Hva man enn føler er som regel helt uten saklig interesse og har ingen verdi som element i noen slags debatt. Snarere tvert imot. Den såkalte intuisjonen tar nesten alltid feil, men dette kan man ikke vite før man har satt seg inn i faktagrunnlaget for en sak. Imidlertid er intuisjonen nyttig i den forstand at når man føler at man har rett så befinner man seg svært nær et alvorlig feilgrep. Følelser er ikke informasjon.

Det er ganske vanlig å snakke om empati og emosjonell intelligens men alt dette er bare noe forbanna vrøvl som late mennesker har funnet opp som unnskyldning for å føre et liv som udisiplinert troll. Det går ikke an å forstå hva andre mennesker føler og det er galskap å forsøke. Imidlertid kan man respektere at de føler som de gjør og forholde seg til at det er slik uten å forstå hvorfor det er slik. Deres årsaker er deres egne og ikke noe som angår verken meg eller deg eller Titten Tei. Folks privatliv kan aldri bli en del av “det vi eier sammen” og ethvert forsøk på å gjøre følelser til et element innenfor politikken kan bare ende på èn måte: Fullstendig nihilisme. Bare dyr og barn lever i et kontinuum av følelser og instinkt. Voksne mennesker må ta ansvar for at de besitter rasjonelle egenskaper og forholde seg saklig og upersonlig til det rommet for eksistens som vi kaller “fellesskapet”. Voksne mennesker må ta ansvar for at “det nødvendige” ofte er noe annet enn “det ønskelige”. Utdanning er en del av dette bildet men kanskje enda viktigere er alt som ligger i ordet dannelse. Et synonym til ordet etikk. La meg si det slik: Voksenpersonligheten dannes gjennom tilegnelse av etiske standarder, som er avlesbare ut fra vedkommendes atferdsmønster. De følsomme har ingen slike standarder. De er som et stykke kork i opprørt sjø. Gjennom å tilegne seg etiske standarder danner man imidlertid en kjøl, som stikker dypt i vannet og sikrer stabilitet under ferden gjennom livet. Hvilket fyrtårn man siden seiler i retning av er en annen type spørsmål som vi må ta en annen gang.