Jeg havnet i diskusjon med noen som mente at “tro, håp og kjærlighet” er essensielle menneskelige verdier. Mitt tilsvar var at dette er et barns fantasier om det idèelle. Selvsagt er det fine verdier, men i den voksne verden kreves mer planmessige og resultatorienterte ting. Vi kan ikke bare håpe, tro og elske; vi må ha mere kjøtt på beinet, så å si. Hva eksakt har du tenkt å gjøre? Den typen ting. Jeg har levd lenge nok til å ha oppdaget at nesten alt mennesker prater om forblir med praten. De gode intensjonene må vike for realitetenes ubønnhørlige krav til handling. Plutselig blir det nødvendig å “gjøre noe” — men man ender ofte opp med noe slags halvhjertet makkverk som overhodet ikke ligner på idealene folk preker om i selskapslivet. Det bare ble slik. Og sånn går dagene.
Om jeg vrenger hukommelsen aldri så mye klarer jeg ikke å huske at jeg noensinne har møtt noen som ikke føler at det er noe alvorlig galt med hele opplegget til den postmoderne menneskeheten. Det er stor divergens i detaljene folk legger merke til og fremholder som viktige elementer i bildet, men alle er enige i selve prinsippet: Vi er ute og seiler uten ror. Stø kurs er et meningsløst begrep når du ikke vet hvor du er på vei hen. Det er jo slik man havner på steder man ikke ønsker å være. Det er her vi møter hva jeg rent personlig synes er det mest komiske Franz Kafka noensinne sa (jeg tror det var i romanen “Slottet”): Mitt mål er å komme bort herfra. Dette er strengt tatt ikke noe “mål” men snarere en kjemisk reaksjon i den delen av hjernen vi kaller paleocortex: Skal jeg flykte eller slåss? Hvis man ikke vet hva man vil eller skal så vil dette medføre en kaskade av stresshormoner og man blir gående der; opphisset men retningsvill.
På nettet leser jeg at omtrent en fjerdedel av alle nordmenn er “klimaskeptikere” — noe jeg tolker som at de ikke har noen slags fette peiling på noe som helst, men de ønsker at alt skal være bare bra. Man behøver jo ikke å grave særlig lenge i materialet før man oppdager at herregud, tiden er snart ute for alvor. Vi burde ha sluttet med å brenne fossile materialer for tyve år siden, men det er så mange som tjener så store penger på jævelskapen at det ikke var – og fortsatt ikke er – praktisk gjennomførbart. Her må vi selvsagt legge til alle de som føler at de er “avhengige av bilen” og som derfor vil ha seg frabedt at noen slags feministisk venstrevridde klimahensyn skal komme her og føkke opp for dem i deres travle hverdag. Det kan ikke være ondt hvis noen tjener penger på det. Rikdom er den standarden vi bruker for å måle folks fortjenestefulle respektabilitet. Vi spytter på uteliggere, mens vi smisker og vrinsker så godt vi kan for å vinne de rikes gunst, selv om uteliggeren er harmløs mens de rike – uten unntak – er ondartede parasitter. Sånn har det blitt i vår verden.
De skal visstnok åpne at antall nye oljefelt på norsk kontinentalsokkel. Dette er forbrytelser mot menneskeheten ved dette tidspunkt. Det går ikke lenger an å late som om man ikke vet at hver eneste fjert av karbondioksyd som sendes ut i atmosfæren er en ny spiker i likkista for oss alle. Situasjonen er svært kritisk og den blir verre for hver dag som går. Høyrehønsen snakker fagert om “Europas energiforsyning” som om dette i seg selv er noe slags argument. Selv føler jeg ingen trang til å diskutere med dem; jeg vil heller klaske til dem i ansiktet med et brekkjern. (Jeg har opplevd dette selv og det er ikke så fælt som folk tror, selv om det naturligvis er vondt, pluss at man brekker bein, mister tenner og det ene med det andre. Det er bare å reise seg opp, spytte ut blodet og tennene, før man deretter spør om denne urimelig myke massasjen er alt de har å komme med.) Vi befinner oss i en kategori av alvor som ikke tillater de dustete frivolitetene til folk som prøver å late som om de er respektable, selv om alle vet at de er ynkelige snyltere som ikke ville vært i stand til å gjøre skikkelig arbeid selv om de ønsket det. Æsj. Borgere er noe jævla bæsj. Bare tanken på å berøre dem fyller meg med intens avsky.
Hva tenker du? Selv mener jeg at det sannsynligvis ikke er noe håp for menneskeheten. Vi er alt for grådige og uintelligente. Instinktivt holder jeg avstand til de feite og misformede vrakene jeg observerer. Hva er det som skjer? Vel, det er ikke mystisk. Vi er hekta på sukker, bensin og smertestillende tabletter. Dette er alt som er igjen av menneskeheten. Konsumenter som skriker lik fugleunger etter mere kos, mere glede, flere og lengre orgasmer mens kjøttet råtner på beingrinda vår. Hva slags fremtidsutsikter er det vi overlater til våre barn? Selv er jeg jo en gammel mann som bare kan avskrives som irrelevant på dette grunnlag alene. Mine velmaktsdager var i forrige århundre. Da jeg var liten – altså på 60- og 70-tallet – syntes jeg det var spennende med folk som var født på 1800-tallet. Ingen av dem lever lenger. Verden har forandret seg til det ugjenkjennelige siden den gangen. Det globale folketallet har mer enn doblet seg, mens antallet innbyggere i Norge har økt med omtrent 25%. Alle disse menneskene har lyst til å drite, men ingen av dem har lyst til å grave latrinene.
