Lenge etter alle andre har jeg tatt meg tid til å se gjennom serien Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen, som i selskap med visse andre har utgjort gravitasjonssenteret innenfor norsk humor de siste tredve årene, føles det som. Jeg er ikke så interessert i fiskehistoriene hans, selv om jeg var en relativt ivrig sportsfisker – som lagde sine egne fluer, sluker og greier – i ungdommen, men et sted skal interessen for natur begynne. Mye av greia til sportsfiskere ligger i “naturopplevelsen”. Man oppsøker jo ikke typisk steder hvor folk står i stim når man skal på fisketur, ihvertfall syntes aldri jeg at sånt var noe trivelig. Det var alltid verd bryet å gå noen ekstra mil for å komme til steder med “bedre ro” enn de mest populære plassene. Hvilket bringer oss til “folketetthet” på fjellet og den typen ting. Hyttelandsbyer betraktes vel som ganske vanlig i våre dager, og standarden skal ofte være som i en heltidsbebodd familievilla.
Publikumstrykk er en ikke ubetydelig problemstilling for visse populære steder. Jeg så for eksempel et foto fra Besseggen her om dagen. Du kan si at “folk sto i kø” omtrent sånn som de noen ganger beskriver ordningen på Mount Everest – uten sammenligning forøvrig – og andre steder med intens fokus fra en endeløs rekke av individer som opplever det som nødvendig å gjøre disse tingene, erfare disse stedene, og så videre. Turisme i naturen er som all annen turisme: Man planlegger og iverksetter en tur basert i visse forventninger til opplegget. Man “skal noe” liksom – i prinsippet det samme som hvis man ønsker å “oppleve pyramidene” – man er ikke “bare på tur” på måfå. Prosjektet har både et definert mål og et avgrenset budsjett. Dessuten har folk nå for tiden som regel også med seg telefonen, slik at de kan dokumentere begivenhetene i livet sitt på sosiale media. Var det ikke forresten en fyr som gikk over kanten av Prekestolen ganske nylig? Dette stedet har også blitt rutinemessig mer “folksomt” enn da jeg selv var der for første og eneste gang i året 1982. Da var det ingen andre der — og jeg husker at kanten var ganske skremmende. Det er jo langt ned.
Han Bård snakket litt om hytter i første episode. I en telefonsamtale med Johan Golden sier han at han er i ferd med å skifte legning. Der han tidligere så først og fremst “hytter” ser han nå mer på det som ligger mellom og rundt hyttene, det vil si landskapet og den naturen som bygges ned samtidig som hyttefeltene – og andre menneskeskapte strukturer, ikke minst vindmølleparker og denslags – bygges opp. Det er litt vanskelig å ta tings skala inn over seg. En fotballbane i timen? Det er så hurtig som norsk natur bygges ned av alle slags geskjeftige mennesker. Som Bård sier mange ganger, dette er vanskelig å begripe. Riktignok er naturen “ganske robust” og har gode evner til å “kurere seg selv” — men det krever selvsagt at vi lar den være i fred mens den restituerer seg. Der jeg bor – i Østerdalen – går det an å si at det finnes “mye skog”. Men det går også an å si at det meste i praksis er furuplantasjer, som hugges flate med såpass lange mellomrom at de fleste bare opplever det èn gang, toppen to, på ett og samme felt i ett og samme liv. Imidlertid pågår det kontinuerlig “skogsarbeid” i regionen. Det er jo store områder. Selv om et hugstfelt kan se stort ut fra bakken, når man er på stedet, så utgjør det forholdsvis lite i det store bildet. For eksempel kommer ingen sagbruk til å kjøpe opp tømmer i større kvanta enn de tror de kan rå med å kappe opp og selge. Mye byggevirksomhet medfører selvsagt mye hogst. “Gode tider” er et relativt fenomen.
Forsåvidt forstår jeg godt at hvis man – for eksempelets skyld – bor i blokkleilighet i byen til vanlig, så er det trivelig å henlegge ferietiden sin til et “villastrøk” av hytter, hvor man kan holde på å pusle med diverse ting utendørs, sosialisere med naboene og det ene med det andre. Du vet. For avvekslingens skyld. Borte fra dagliglivets mas. Selv har jeg utført diverse håndverksjobber på hytter med den typen beliggenhet, og opplevd det som en fordel at det er kjørevei helt frem, med ordnede opplegg for strøm og vann, men jeg synes ikke hyttelandsbyer virker mer trivelige enn noen andre strøk som befolkes av etter måten rike mennesker. For ordens skyld: I dagens økonomiske landskap er “millionærer” bare vanlige middelklasseborgere, men ikke desto mindre rike. Hvis man i teorien kan selge alt man eier og sitte igjen med en netto sum tilstrekkelig til å finansiere et komfortabelt liv i mange år så er man rik. Ferdig diskutert. I den andre enden definerer man fattigdom ulikt, men hvis man hver dag må streve for å opprettholde selv en ganske lav standard så er man ihvertfall ikke rik. Noen – blant annet jeg – foretrekker imidlertid å definere folks relative rikdomstilstand ut ifra hvor godt de er i stand til å absorbere et økonomisk sjokk, la oss si en brå og uventet utgift på tyve tusen kroner. For de godt stilte vil dette være “irriterende” men ikke verre enn at man bare omrokerer litt på noen ting her og der i husholdningen. Man trenger ikke å ta opp lån eller noe. Det ordner seg. Andre vil oppleve en slik hendelse annerledes. For noen vil det være katastrofalt. Det vil ha betydelige ringvirkninger innenfor økonomien deres i mange måneder fremover.
La oss snakke om nordisk bronsealder; grovt regnet fra 4000 til 2500 år siden, når jernalderen begynner. Bronsen fungerte i praksis som en form for valuta som kan byttes mot nær sagt hva som helst annet i henhold til en nærmere avtalt pris. Alle ville ha bronse, omtrent som hvordan i dag det er slik at alle vil ha penger. Bronse var tidens kapital. Epokens svar på bitcoin om du vil. Bronsealderen oppfattes vel typisk som “veldig fjern” ute blant folk flest, som pleier å begrense seg til vikingtiden når det skal snakkes om “Norges forhistorie”, men det store spørsmålet er om bronsealderen skal betraktes som “slutten av steinalderen” eller om vi skal kalle det “begynnelsen av de metallbaserte økonomienes tidsalder”. Jeg mener, jernalderen er veldig annerledes enn bronsealderen, som ligner mer på den delen av steinalderen vi kaller neolittisk, altså etter at det var blitt vanlig å bo på en fast adresse og drive med jordbruk. Bronsen hadde jo aldri så stor praktisk betydning som jernredskapene skulle komme til å få. Opplegget var mye mer magisk og fetisjistisk. Visst kan man lage til og utruste en soldat med et staselig utseende sverd av bronse, men man får strengt tatt gjort den samme jobben med en skarp pinne, så det blir liksom aldri særlig mye mer utav det enn “pynt”. Om jernet sier vi derimot at det var – og er den dag i dag – et “demokratisk” metall. Det er litt fikkel med å utvinne jern, men så snart man har lært knepet kan hvem som helst utvinne et kvantum jern fra myra eller noe, og siden bruke det til å fremstille slitesterke bruksgjenstander. Jern er et tilgjengelig metall med mange praktiske applikasjoner, i forhold til hvordan bronse er noe magisk og mytisk som befinner seg i en verden få har adgang til.
Det vi skal frem til her er selvsagt den norske “allemannsretten” og dens jernalderlige begynnelse. De fleste nordmenn føler ingen type tvil om sin selvfølgelige rett til å bevege seg fritt i utmark. Man havner riktignok litt i gråsona når man begynner å klatre over gjerder og sånt, men selv dette regnes som greit nok så lenge planen bare er – på en normal måte – å krysse en beitemark hvor det går husdyr eller noe. Ikke alle liker det men nesten ingen lager noen sak utav det — før folk på vanemssig vis begynner å gå i stim over eiendommen deres. Da må de vurdere en annen og sterkere form for gjerde, som for eksempel å ta betaling fra de som bruker denne snarveien. Riktignok skjer det vel sjelden i praksis at noen tar gebyr fra fotgjengere, men prinsippet om “bomvei” – med elektronisk betaling – er veletablert ved dette tidspunkt. Mange hytteområder ligger sånn til at man må passere gjennom ett eller flere betalingspunkter for å komme frem dit, men det gjør på den annen side Oslo Sentrum – og de fleste bydelene – også. Hva kan man gjøre? De har sikkert egne opplegg for hytteeierne, men for de som for eksempel bare skal inn der for å se på en jobb så nytter lite annet enn å bare flekke opp de pengene som kreves. Vedlikehold av veier er dyrt og noen må betale, så da virker det ikke urimelig at de som har fordel av veien også bærer kostnadene. Imidlertid er det mindre klart hvem – om noen – som skal bære kostnadene for de som opplever at veien er til sjenanse, ikke minst på grunn av at den legger opp til økt trafikk i sårbare naturområder. Det handler jo om hvor langt folk er villige til å gå fra der hvor de kan parkere. “Mange timer” er for drøyt for de fleste, men alle aksepterer uten videre “noen minutter” for å komme frem dit de skal. Sånn sett ligger det en interessekonflikt mellom de som vil “bevare” naturområder og de som vil tilrettelegge for kommersiell turisme til attraktive steder.
Hvilket bringer oss til det samme gamle poenget som alltid: Det er profittjakt som er roten til alt ondt. Selvsagt finnes det en realitetenes verden hvor man er nødt til å etablere seg med et økonomisk opplegg som fungerer i praksis – for de fleste betyr dette å ta en jobb – slik at vi skal aldri undervurdere hva slags press som ligger på kommunepolitikere i forhold til “arbeidsplasser”. Hvordan kan de si nei til en plan som betyr kanskje hundre nye arbeidsplasser i en kommune som selv nesten står på rødlista over utrydningstruede arter? Generelt sett så kan de rett og slett ikke det. Sånn sett foreligger det et politisk avhengighetsforhold mellom norske kommuner og “hvem som helst som har penger og er villige til å investere” — som folk normalt ikke gjør i våre dager med mindre prosjektet innebærer enten raske penger nå med en gang eller store penger på litt lengre sikt. Gjerne begge deler. Menneskeheten ligger under for allmenningens tragedie – “tragedy of the commons” – i forhold til miljøproblematikken. Alle vet dette. Det fremkommer også i fjernsynsserien “Oppsynsmannen”, som ikke egentlig slutter med noen konklusjon. Det vi har vært vitne til er vel helst en slags personlig reise mot oppvåkning, utført av en kis som til vanlig lever av å være morsom, bare at denne gangen er ikke temaet særlig morsomt på noe vis.