Det første alle tenker når man sier ordet renessansen er selvsagt Leonardo da Vinci, men det andre er mer åpent. Selv vil jeg gå for Marsilio Ficino, filosofen som fornyet nyplatonismen – skal vi si han var en nyplotinist? – (jeg sverger, det er verre å holde rede på alle disse åndssjangerene og tankeretningene enn på antallet sære nisjesjangere innenfor metallmusikk). Uansett, han gjenintroduserte hermetikken, som i dette tilfelle ikke betyr mat på boks men en gammel mysteriereligion som noen hevder er genuint oldegyptisk mens andre sier er reinspikka hellenisme, noe som kanskje bare er akademisk interessant, gamle saker er det uansett. Hermes Trismegistos – den trefoldig store Hermes – som hermetikken er oppkalt etter, var en “forgresket” versjon av egypternes gud for visdom, Thoth. Han ses ofte avbildet som en mann med ibishode i egyptisk gravkammerkunst — og han var hva man trygt kan kalle “en kompleks karakter”.
Ordet “hermetisk” betyr at noe er lukket, avstengt og ikke inviterende. Forseglet er kanskje et passende ord å fremkaste som synonym. Det finnes ingen inngang. Denne betydningen kommer fra hermetikernes konsekvente hemmelighold av alt de drev med. og lite inviterende holdninger til omverdenen generelt. Selv liker jeg å leke met tanken om at “filosofiens far” Pythagoras kanskje var hermetiker. Som type og ut fra alt vi vet passer beskrivelsen bra, men det er kontroversielt å foreslå at hermetikken er eldre enn hellenismen, som jo begynte med Alexander den store, mange hundre år etter Pythagoras. Blant all annen kokkelimonke folk spekulerer i rundt egyptisk historie, med alle sine mysterier, virker det imidlertid ikke urimelig å fremkaste at det kanskje fantes en hemmelig elite av “hermetikere” (selv om de naturligvis ikke brukte et slikt navn) som fokuserte på destillatet av all viten Egypt hadde samlet opp, altså i praksis “ren kunnskap” som var strippet for all ritualisme, bare “tankens kunst” eller filosofi om du vil. Thoth var etter sigende den som brakte menneskene både språket og skrivekunsten, så det vil jo være til Thoths ære å fjerne seg fra det sosiale og symbolske i språket for å danne “rene logiske sekvenser”. Men hva vet jeg?
Marsilio Ficino er ikke akkurat noen rockestjerne blant filosofer, men han var en svært viktig “influenser” i sin samtid og den enkeltperson som mer enn noen annen drev frem de understrømmene av alkymi og “okkultisme” som det var så mye av under den tidlige modernismen (og forsåvidt enda mer av nå i den postmoderne epoken). Svartedauen drepte flest i den første bølgen, men pesten fortsatte å komme tilbake over de neste hundre år, og det var først i renessansen ting begynte å se lysere ut i Europa. Folk ble skremt av covid, men de ville ikke engang hatt tid til å reflektere over saken hvis verden ble rammet av en ny pest som drepte halve befolkningen på et år. Alt ville rast sammen på en ganske total måte, forekommer det meg. Uansett, man kan jo skjønne at det var “en ny tids optimisme” når det virket som om den helvetes pesten endelig hadde tenkt å kutte ut med alle disse ekstranummerne sine. Ficino utga de latinske oversettelsene sine rundt året 1460 og hundre år senere kom Edward DeVere til Italia, hvor han kom til å tilbringe de neste seks måneder. Alle som liker Shakespeare har lagt merke til at han ofte hadde et italiensk tema i skuespillene sine — men det finnes intet rom for at den historiske personen William Shakspear – som er gravlagt i Stratford – engang i teorien kunne ha besøkt Italia. Så hvorfor så mye italiensk? Stratfordianerne svarer som de alltid gjør at “sånn var han bare, han var jo et geni”. Alt kan diktes. Det ser vi jo, bare se på Shakespeare. Han var en fullstendig “nobody” fra landsbygda, helt uten bakgrunn og utdannelse, som tilfeldigvis fikk jobb som skuespiller for “The Queensmen” (som blant annet Edward DeVere var beskytter for) i et par år — før han plutselig ble tatt av en veldig bølge av kreativ kraft som fikk ham til å skrive denne uforlignelige samlingen av ekstraordinær litteratur før han like plutselig ble ferdig, sluttet å skrive, trakk seg tilbake til landsbygda igjen og døde i stillhet der noen år senere. Det var ikke noe oppstuss rundt begravelsen hans i 1616. Ingen skrev at den store Shakespeare er død eller engang noe som helst. Han bare forsvant. Det var først i 1623 da den såkalte folioutgaven av Shakespeares samlede verker ble utgitt at balubaen begynte, og siden har vi hatt det gående. Hvem var William Shakespeare? Hint: Studer hva han skrev om.
