En person med lett psykisk utviklingshemming kan i stor grad ta vare på seg selv. Personen kan gjøre mange av dagliglivets oppgaver som personlig hygiene, matlaging og andre praktiske oppgaver i huset. Mange kan delta i vanlige samtaler, men de kan ha problemer med å forstå og uttrykke seg.
(ndla.no)
Problemer med å forstå og uttrykke seg er relativt. Fra naturens side er vi programmert til å bare oppfatte fenomener som faller innenfor visse rammebetingelser av fysikken. For eksempel finnes det lyder vi ikke kan høre, men vi kan måle dem med teknisk utstyr. Det samme gjelder alle andre ting vi kan (eller altså ikke kan) sanse. I den grad de faktisk eksisterer som fysiske fenomener vil de la seg måle med egnet teknisk utstyr. Om et fenomen “bare” er psykologisk snakker vi imidlertid om en helt annen kategori av problemstillinger som vi ikke skal berøre her og nå. Vi snakker kun om objektive forhold, som flere observatører vil oppfatte på lignende vis, uavhengig av hverandre.
Vi regner typisk barn som de facto psykisk underutviklede inntil de er minst 18-20 år gamle, i praksis mye lenger. Når det gjelder de formelle kravene til å bli kategorisert som “lett psykisk utviklingshemmet” så skal pasientens IQ ligge mellom 50 og 70, mens deres “modenhetsalder” skal ligge mellom ni og tolv år, som i praksis betyr at selvforståelsen deres er permanent fanget i en førpubertal loop. De vil selvsagt ha livserfaring som tilsvarer deres faktiske alder, men utviklingehemmingen deres gjør at mye av det “normale” mentale repertoaret rett og slett ikke er tilgjengelig for dem. Det blir som med de lydene øret ikke kan høre. Vi som er godt voksne vil ikke vanligvis se noe poeng i å prøve å “forklare” komplisert emosjonell slitasje som bygger seg opp gjennom lang tid for de som ikke selv har erfart “lang tid”. Hvorfor forsøke? De har uansett ikke noe selvstendig referansesystem de kan bruke som grunnlag for forståelse. Det samme gjelder ved utviklingshemming.
Noen mener at å måle menneskers IQ ligger på samme saklighetsnivå som å måle deres “skjønnhet”, mens fra mitt perspektiv ligner det mer på å måle kroppshøyde (som ikke er foranderlig på samme måte som kroppsvekt, men man kan til en viss grad “jukse” ved å lute seg i kroppsholdningen eller bruke høye hæler). Det å fornekte varians i intelligensnivå og “behandle alle likt” kalles prokrustisme og er ikke til hjelp for noen, kanskje bortsett fra de som ikke liker å “tilpasse farten etter forholdene” fordi de vil ha ting på sine egne premisser. Etter min mening er det psykopatisk å behandle alle som om det ikke finnes noen varians i individenes intelligensnivå, samt andre forhold som er utslagsgivende for tilpasningsevnen — for eksempel traumer som er spesifikke for akkurat denne pasienten. Ikke engang innenfor jussen blir alle i praksis behandlet likt, fordi innslagspunktet for hva “de burde ha forstått” ikke er det samme hos alle. Det er derfor vi har fagdommere. De skal gripe inn og utvise slikt skjønn som situasjonen krever, spesifikt i forhold til begrepsparet subjektiv og objektiv skyld, som forsåvidt ikke vedkommer det “tekniske” skyldsspørsmålet, men det har mye å si for straffeutmålingen.
Eller sagt på en annen måte: Jeg stiller høyere krav til “de smarte” enn til de såkalt normalt intelligente, som jeg egentlig ikke forventer mer fra enn at de skal oppføre seg som dyr, og når det gjelder “de dumme” så forventer jeg ikke engang dette. Jeg forventer udyr i atferden, men samtidig at de har slik mangel på metakognitive evner at de tror dette er sånn ting skal være, og – et mye viktigere poeng – de tror det er slik for alle andre også, noe som i funksjonell forstand gjør dem til solipsister. Ikke fordi de tror at deres egen bevissthet er alt som eksisterer, men fordi de bruker sin egen bevissthet som universell standard for enhver form for mental virksomhet. De “sammenligner med seg selv” som man sier, ut fra det premisset at jeg = normal. Mine vurderinger = eksakt og tilstrekkelig dømmekraft. Som vi har repetert mange ganger tidligere, det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke forstår og vet, men alt de tror de forstår og vet, på et feilaktig grunnlag. De som faktisk er intelligente opererer alltid – uten unntak – ut fra det premisset at de på grunn av informasjonsknapphet alltid tar feil om alle ting (det å “ha rett” er jo ingen menneskelig egenskap), men de jobber ut fra rimelige arbeidshypoteser som de tilpasser etterhvert som de blir bedre informert, etter vanlig bayesiansk mønster — mens idiotene som vanlig tror det finnes “absolutte sannheter” som de ikke bare har evnen til å forstå og assimilere i sin egen tenkning, men også noen slags plikt til å “misjonere” om overfor andre.
Jeg er i utgangspunktet aristokrat og elitist. Jeg har ingen sympati eller medlidenhet overfor “de elendige” og min egen æreskodeks forbyr meg å “late som”. Imidlertid har jeg ikke noe mot dem heller. Jeg anerkjenner selvsagt alle levende skapningers rett til å eksistere på sine egne premisser og uttrykke seg slik de synes de bør. Det har bare ikke noe med “meg” å gjøre. Deres skjebne angår meg ikke — og jeg ser ikke hvorfor jeg eventuelt skulle presentere noen “fake” interesse. Eller for å si det slik: Hvis jeg ser noen som åpenbart er i ferd med å drukne så kommer jeg til å trekke dem på land og fike liv i dem med slik førstehjelp som er nødvendig, men så snart det blir etablert at de selv har kontroll over situasjonen vil jeg forlate stedet. Det blir ikke aktuelt med noen dybdepsykologiske terapisamtaler om hva de erfarte i sitt indre, det driter jeg rett og slett i. Fortsatt ikke min business. Klarer du deg selv? Fint. Iverksett. Lykke til videre. Over og ut. Vennligst ikke fortell meg livshistorien din fordi dette vil bli betraktet som overlagt drapsforsøk med kjedsomhet som våpen. Det finnes folk som jobber med sånt. Henvend deg til dem istedet. Forskjellen mellom “reddende engel” og “dødsengel” er mindre enn du tror. En lang samtale med meg vil ikke typisk medføre at folk “føler seg bedre med seg selv”. Snarere tvert imot. Jeg vet dette. Du vet ingenting.
Autoritære mennesker har en tendens til å like tvang. De fantaserer mye om dette, som om det finnes noen slags “korrekt” måte å leve et menneskeliv, ut over hva lovverk og normal anstendighet tilsier. Målet helliger middelet sier de til seg selv. Hvordan blir man slik? Nesten i ethvert tilfelle barndomstraumer. De får det – bokstavelig talt – banket inn i seg. Dette etablerer kontekst for senere i livet. Den tvang man selv erfarte blir oppfattet som den eneste “seriøse” metode innenfor alt det moralske politiarbeid livet krever. Vil du ikke så skal du. Dette er det dynamiske elementet av fascisme: Arvesynden. Overgrep og mishandling som spenner seg over generasjoner. Den emosjonelle dynamikken er den samme hos både offer og ovegriper (som senere i livet ofte bytter roller). Tvang, trusler og vold blir alltid betraktet som et aktuelt alternativ. Innenfor deres virkelighetshorisont betraktes ikke argumenter som den siste politiske ankeinstans. De er trent opp til å forvente vold og tvang, derfor ser de verden gjennom dette prismet. Fra deres synsvinkel er det nærmest kriminelt naivt å ikke alltid regne med det voldelige alternativet. Siden de selv har et veldig “nevrotisk engasjement” rundt fenomenet vold blir det ubegripelig for dem at noen har et “avslappet” forhold til det, i den forstand at det ikke er emosjonelt for dem. Dette betyr ikke at de liker vold – som jo er engasjement – men at de ikke oppfatter tvangsmetoder som relevant metodikk i sine egne liv. Vil du ikke så finner jeg en annen. Det er ikke “personlig” og det finnes ingenting som er så viktig at det er nødvendig å bruke tvang, med mindre ting går på livet løs, på en akutt “her og nå” måte. Det er kriminelt å planlegge bruk av vold og tvangsmidler, enten man akter å gjøre ting selv eller bruke stedfortreder, for eksempel politiet.
Nazibloggere er hva de er fordi de fantaserer om å “rydde opp i ting” ved hjelp av tvangsmetoder. De er de facto fascister, uansett hva de ellers måtte kalle seg. Dette er naturligvis bare ord og begreper som kan – og ofte bør – spilles over i en semantisk debatt hvor man ser på realismen i situasjonen. Er “nazi” et skjellsord eller er det et aktuelt analytisk begrep man kan bruke om en spesiell form for mentalitet? For meg er det sistnevnte som gjelder. Herregud. Jeg har ikke så dårlig fantasi at jeg ville beskrive noen som nazi hvis jeg ønsket å fornærme dem. Det ville i så fall være noe mye dypere og mer personlig sårende. Imidlertid må man jobbe bra jævlig hardt gjennom lang tid for å klare å irritere meg til en slik grad. Jeg sier ikke at det er umulig – til og med en mygg kan få det til på en varm sommernatt – men det er ikke typisk noe som noensinne skjer i normale sosiale sammenhenger. Dessuten er jeg oppvakt nok til å “se det komme” med romslig margin til å treffe mine egne strategiske disposisjoner. Men dette handler ikke om “meg”. Det er objektivt sant at jeg skriver fæle ting og at jeg ofte beskriver mennesker på sjokkerende måter, men jeg er ingen naziblogger. Jeg fantaserer ikke om å påtvinge andre min vilje, eller omarrangere samfunnet etter min egen smak. Jeg formulerer tanker om den menneskelige tilstand på et filosofisk grunnlag, basert i observasjoner og analysert i forhold til slike konsepter som jeg finner relevante. Kort sagt, jeg kaller det ikke spade når folk bruker gravemaskin. Fascisme er en degenerativ tilstand som inntreffer hos borgerskapet når de henfaller til nevrotiske fantasier om å bli fratatt privilegiene sine. Det er mye av sånt nå for tiden. Naziene fantaserer mer eller mindre åpenbart om etniske utrenskninger, konsentrasjonsleire og hvordan man bør “samle sammen og sende folk til steder” — tilsynelatende under en mangelfull forståelse av hva de egentlig ber om. Men sånn var det forrige gang også – altså for hundre år siden – og sånn er det jo med mennesker. De er ikke typisk særlig intelligente dyr.
