Over hele distriktet der jeg bor anlegger man typisk et dekke av hardpakket snø på veiene gjennom vinteren. Det fungerer bra så lenge det holder seg stabilt kaldt, men det blir “interessant” å både styre og bremse til visse tider og på visse steder når smeltetiden kommer. Den begynner jo som kjent med mildvær på dagtid og frost om nettene — og jeg er en av de der tidlige personlighetstypene. Det er mer sannsynlig at jeg skal stå opp rundt midnatt dagen i forveien enn at jeg skal sove helt til klokken åtte om morgenen og det som verre er. Det de fleste tenker er en passende tid for å stå opp er hva jeg kaller “lunsjtider”. Til gjengjeld blir jeg umedgjørlig utover kvelden. Sånn har jeg vært i alle år. Dette med å “forsove seg” er et ubegripelig konsept for meg. Hvor sløv går det egentlig an å bli?
Uansett, om morgenen er det is der det kvelden i forveien var sørpete og fælt. Det er da det generelt sett lønner seg å være skeptisk til “svart asfalt” og heller styre seg mot der man ser det ligger snø og is, selv om det er humpete. Det er ekkelt når man mister veigrepet, selv om det bare er for korte øyeblikk om gangen, men det er bent frem uunngåelig på slikt føre. Kunsten er å ikke miste hodet også. Det er en kunst å kjøre på glatta, men det er noe man helst bør lære seg hvis man har tenkt seg ut i trafikken i snøsmeltingssesongen. Men sånn er det, jeg må ha ingredienser — fordi jeg har tenkt å lage mat. Pasta. Sausen lages på tomatbase, med kjøttdeig, bacon, hvitløk, jalapeños og oliven. Den har ikke noe navn, men det er den favoritten jeg selv har utviklet over lang tid og som er tilpasset min smak.
Hvor ofte spiser jeg sukker? Åpenbart ikke særlig ofte, men det skal være en strøken spiseskje sukker i tomatbasert pastasaus, sammen med to spiseskjeer god eddik. Men den ti år gamle kilosposen med sukker som jeg har – eller altså hadde – i kjøkkenskapet måtte jo bli tom en gang. Herregud. Må jeg virkelig kjøpe mer sukker allerede? En kilo burde jo vare livet ut. Jeg bruker faktisk mer salt enn sukker, målt i nettovekt, og ingen kan si at jeg bruker mye salt. Jeg har ikke sukkersyke eller noe sånt, det er bare at jeg er veldig skeptisk til sukker og lever under den vrangforestilling at det er en av de farligste “kulturgiftene” vi har, blant sånt som er ganske vanlig å ha i seg. Man får uansett i seg masse sukker gjennom et vanlig kosthold — så det kan ikke skade å holde forbruket nede der man kan, som altså ikke er tomatbasert pastasaus. Der behøver man en strøken spiseskje for å løfte frem visse dimensjoner av tomatbasen. Banna bein.
Mange klør seg i hodet over hva som er greia med alle de forskjellige “formene” av pasta. Smaken er jo lik, de bare ser forskjellige ut. Men poenget er at ulike former fanger opp sausen på ulikt vis, slik at for eksempel carbonara og arrabiata (som jeg lager en variant av, det er i prinsippet bare en vanlig tomatsaus, som bolognese, bare at den skal være “hot”) funker best med forskjellige slag pasta. (Jeg foretrekker farfalle til carbonara og penne til arrabiata.) Sausens viskositet (altså hvor “tykk” den er) og gjennomsnittlig partikkelstørrelse på det man har oppi er hva som avgjør dette spørsmålet. Poenget er i ethvert tilfelle å optimere rettens mekaniske spisevennlighet — som selvsagt toppes med en generøs klype nyhøvlet parmesanost når den ligger på tallerkenen. Kanskje også et par tvist med pepperkverna. Vi får se.
Og så noe helt annet, kunne ikke dy meg siden dere står side by side på siden her til Blogg.no. Du om mat den andre om hatprat.
Vedkommende viser til en analyse av 10 millioner meldinger i sosiale medier. Der han skriver at bare 04% er hatprat. Det mener han er lite. 0,4% av 10 millioner er vel 40 000. Altså 40 000 hatmeldinger, Så mye som 1/3 en tredjedel av hatprat er rettet mot muslimer. Hvor mange vedkommende står for, fører jeg ikke regnskap på.
Vedkommende bloggkollega trekker fram et eksempel, en såkalt hatmelding som han skriver, den meldingen har gått gjennom sensuren til Vårt Land tenker jeg.
Der er en del andre eksempler som er rimelig horrible, hos Nrk.no som skriver om dette, kan ikke gjengi her på bloggen din, ville blitt garantert sensurert av Blogg.no.
Du og en annen blodrød venstrevridd blogger som han skriver, er så klart beæret med omtale.
Han nevner også dette med å “vanne” ut blogginnlegg, ser ikke for seg at f.eks Per Willy Amundsen gjør dette skriver han. Ene dagen om blomster, søte kattepuser/hunder og kaniner, for så å smelle til med Stokastisk Terrorisme på det verste den neste. Det må jeg innrømme bloggeren er flink eller kynisk til. Det som forundrer meg er at ikke alle hans tilsynelatende flotte og kjekke bloggveninner som sender slengkyss og hjerter i i kommentarfeltet har avslørt Doctor Jekyll and Mr. Hyde. Det er et ordtak som sier “Vis meg hvem du omgår og jeg skal fortelle deg hvem du er”
Jeg gidder ikke å lese det Bunny skriver. Det er som regel bare dumt, stygt og verdiløst som informasjon, så hvorfor? Jeg leste riktignok den om utrenskninger av alt i samfunnet som ikke behager nazikrapylet — og det virker ikke som han selv skjønner hva det er han jobber for. Jeg tror han er “de facto” psykisk utviklingshemmet fordi han ble ødelagt som barn, hvilket selvsagt er tragisk, buhu, men sånn er verden. Folk blir utsatt for fæle ting, som de senere ønsker å ta ut på andre.