Spør du meg så vil jeg si at når østasiatene kaller det ekstra hot så mener de sannsynligvis alvor. Jeg har en ernæringemessig fæl uvane med å spise instantnudler av den typen man kjøper i porsjonspakker og som tar bare noen minutter å lage til. Det er jo ikke akkurat helsekost med all den byggkjemien de putter oppi de små posene med buljongpulver som ligger ved, men jeg liker instantnudler og jeg bestemmer over mine egne penger, så da blir det slik. Det er uansett nærmest for “godteri” å regne. Sukker spiser jeg nesten aldri. Søtsaker er noe heslig jævelskap som sannsynligvis representerer det største “skjulte” helseproblemet i vår sivilisasjon. Men nudler skal jeg ha. Det er ikke til å begripe, all denne dobbeltmoralen min, men det virker både fornuftig og sammenhengende fra min egen synsvinkel.
Hvorom allting er, da jeg sto i butikken og skulle kjøpe en fempakke med slike porsjonsposer av det koreanske merket Sang Yang Buldak hadde jeg valget mellom spicy og 2x-spicy, hvorav jeg valgte det siste alternativet — som imidlertid viste seg å være bortimot så hot som noe kan få blitt uten å samtidig være uspiselig. Herregud, det var som å spise lava med skje og etterpå hadde jeg en “sandblåst” følelse i munnen. Genialt. Dette funker for meg. Det er ganske lett å lage mat som er “for hot”, det er jo bare å køle på med mere chili, men det er en kunst å lage retter som ligger akkurat på grensen, uten å trå feil. For å få til det er man nødt til å kunne litt om “munnens erogene soner” så å si, fordi forskjellige typer chili går på forskjellige deler av munnen, svelget og magen, slik at alt handler om den rette blandingen.
Men nok om det. Jeg traff en tidligere arbeidskollega på kjøpesenteret. Han sto og ventet på at Vinmonopolet skulle åpne, Det ble noe snakk om alkoholen som kulturfenomen og vi skiltes med enighet om at hvis alkohol nylig hadde vært oppfunnet, så ville det blitt griseforbudt over hele verden på grunn av hvor mye galt det får folk til å gjøre. De blir jo spilitter pine sinnssyke av stoffet. Dessuten er det mye å si om barns traumer etter en oppvekst i “alkoholiserte hjem” og alle langtidsskadevirkinger dette har både for barnet selv – som etterhvert vokser opp til å bli en dårlig intregrert voksenperson, preget av dyp (og velfortjent) mistillit til andre mennesker – og resten av det samfunnet som er nødt til å leve med alle de individer som alkoholen har ødelagt, både direkte og indirekte. Senere har jeg tenkt mer på dette. Konklusjonen må bli at hvis alkohol, slik det faktisk blir laget, med gjæringsprosesser og det ene med det andre – som jo ikke er “enkelt” å gjøre skikkelig, men enkelt nok til at alle får til “noe” som inneholder alkohol – hvis alkohol hadde blitt oppfunnet i dag så ville kunnskapen om hvordan det tilvirkes etter bare noen uker ha spredt seg til hele verden via YouTube, Facebook og andre sosiale media, slik at livet ville blitt en verdensomspennende fyllefest resten av året. De som forsker på rus, rusmidler og avhengighet sier jo også at alkohol er et “perfekt multidop” som slår inn på mange nivåer samtidig og som det er nesten demonisk enkelt å danne avhengighet i forhold til. Bakrus etter fyll kan noen ganger være en fæl opplevelse, men hvis man heller i seg et par kalde øl og sover mer så blir alt mye bedre. Så snart man oppdager kunsten å “justere” på denne måten har vi det gående.
Næringsmidler og nytelsesmidler er nært beslektet med hverandre. Vi kan jo forsåvidt si at man “medisinerer” kroppen når man spiser noe fordi man er sulten. Man føler et sug, eller savn, eller hva vi skal kalle det, kanskje vi bare skal si at man føler sult, siden gjør man noe med saken og etterpå føler man seg bedre. Samtidig må vi stadfeste at sult er noe relativt. En normalt velfødd gjennomsnittsborger i Norge har sannsynligvis aldri erfart sult. Det de kjenner på er det godt vante fordøyelsessystemet som varsler om at det nå finnes noe ledig kapasitet. “Hunger” slik ordet brukes i sammensetningen “hungersnød” er noe helt annet. Det kan for eksempel føles ubekvemt å ikke spise på en hel dag, men hvis man ellers er ved normalt godt helbered vil det ta flere uker før den sulten man kjenner på utvikler seg til å bli noe som faktisk truer helsa di. Alt i denne verden handler om vaner. Norske mennesker har typisk rike menneskers vaner. Vi er svært godt vant. I en global målestokk og sett utenfra er nordmenn latterlig rike, selv om vi her hjemme naturligvis erfarer stor relativ varians i forhold til hvem som får hva innenfor spekteret av tilgjengelige privilegier. Nordmenn er jo på ingen måte bedre enn noen andre folkeslag, bare rikere. Hvis vi var bra mennesker ville vi bygd et godt samfunn. Vi har råd til det. Men fordi vi er onde blir det som det blir. Verden blir styrt av narkomane individer og dopet deres heter “makt”. Penger, politisk innflytelse, sosial dominans, whatever. Så lenge det er makt vil de ha det. Ikke fordi de behøver det, eller engang fordi det er sunt for dem, men fordi de føler “sult” som imidlertid ikke er organismens sult, det er noe i sjelen. Et hull. Noe som mangler, men som man søker å rekompensere for gjennom å “spise”. Økonomisk oksehunger. It’s a beautiful thing.
