Hånden som beveger vuggen er hånden som beveger verden. Alle kjenner diktet av William Ross Wallace, eller i det minste den ene velformulerte linjen som understreker betydningen av å være den som et spedbarn først knytter seg til som “et menneske i sitt liv”, lenge før de utvikler en selvstendig personlighet. Det er naturligvis et etisk minefelt å forske på hvordan spedbarn utvikler tilknytningsfølelse til menneskene rundt seg og hvordan dette siden spiller seg ut. Vi kan filosofere rundt hva som hendte i våre egne liv, til og med intervjue våre foreldre og andre for å danne et bilde av “hvordan jeg var før jeg ble meg selv”, men saken er at ingen kan huske stort fra sine aller første leveår til tross for at vi vet at dette er den psykologisk sett viktigste fasen av et individs personlighetsutvikling.
Genotype og fenotype er arv og miljø definert på sitt mest tekniske og biologiske. Det er hva naturen programmerte deg til å bli og det et hva omgivelsene senere har formet. Ser vi sosiologisk på saken virker det imidlertid fornuftig å regne som “arv” også de påvirkningene man mottar mens man ennå er fullstendig forsvarsløst overlatt til de som håndterer deg før du lærer å snakke og gå, vanligvis de biologiske foreldrene eller andre “slektninger av blodet”. Det antas som det normale at barn blir som sine foreldre, eller i det minste at de på noe slags statistisk nivå ligner på resten av slekta. Ser vi på det enda større bildet – på befolkningsnivå i et helt land – ser vi imidlertid at barn arver i gjennomsnitt 11 mutasjoner fra sin mor og 45 fra sin far. Litt avhengig av hvor på den genetiske koden disse havner betyr det at noen barn kan bli tildels svært forskjellige fra sine foreldre.
Som et sidenotat kan det nevnes at interessant forskning foregår rundt til hvilken grad “kvante-tunnell-effekt” tilknyttet signaloverføringer i selve DNA-molekylet er den fysiske årsaken til at mutasjoner forekommer, men på det praktiske plan er det nok å forstå at det å “bli som” og det å “ta etter” sine foreldre er to tildels svært forekjellige ting. Uansett detaljene rundt hva som påvirker folk på hvilken måte i løpet av barndomstiden ender man uansett med tid og stunder som et (mer eller mindre) voksent individ med selvstendig ansvar for sitt eget liv. Det er stort sett for sent å “lære dem noe” etter at barna dine har kommet i puberteten. Alle oppdager dette. Imidlertid er sannheten at det har allerede vært for sent ganske lenge. All psykologisk forskning viser at barna påvirkes mer av hverandre enn av sine foreldre, hvilket utlagt betyr at skolemiljøet er viktigere for barnets sosiale utvikling enn til hvilken grad foreldrene evner å være “pedagogisk korrekte” i sin foreldregjerning. Barna har en naturlig tendens til å tro mer på sine aldersfeller enn på det foreldrene sier, hvilket må sies å være “biologisk fornuftig” siden det er sine jevnaldrende man kommer til å tilbringe resten av livet sammen med, mens foreldrene og deres generasjon er noe man etterhvert legger bak seg som dominant psykologisk påvirkningskraft.
Flokkinstinkt er et ord vi kan bruke, men hva slags “flokk” snakker vi egentlig om? Både ulver og sauer danner flokk, men av helt forskjellige årsaker. Det typiske mønsteret i naturen er at planteeterne er byttedyr for kjøtteterne. Flokkdannelse for selvforsvarsformål er så å si den motsatte strategi av flokkdannelse med det formål å drive effektiv jakt. Mennesket er imidlertid en kannibalistisk skapning så vi gjør begge deler, gjerne samtidig. Fordi rovdyr jobber langs utkantene av flokken med byttedyr er selvforsvarsstrategien deres å “søke inn mot midten” slik at man ikke blir isolert og tatt ut. For mennesket består dette i å søke popularitet og være omgitt av andre i en tilstrekkelig grad til å ikke føle seg eksponert for “faren ute langs kantene”. Rovdyrinstinktet påbyr imidlertid å se etter de svake og forsvarsløse slik at man får jobben gjort uten å utsette seg selv for fare i større grad enn nødvendig. Også her følger menneskelig atferd det samme mønster. De som ser etter et offer søker ikke konflikt, de søker et rimelig enkelt drap uten unødige komplikasjoner. Ulveflokkers atferd er orientert i retning av å søke ut et individ som de siden kan samarbeide om å drive inn i en killbox (jeg vet ikke hvordan eller engang om dette skal oversettes til norsk) uten noe håp om å unnslippe sin skjebne. Den menneskelige ekvivalenten kan for eksempel være å manipulere noen inn i et hjørne slik at de ikke har noen enkel mulighet til å “søke inn mot midten” og det rituelle karakterdrapet som følger blir en uunngåelighet.
Vi kan si at menneskeheten i utgangspunktet er en saueflokk, men at vi vil forme lokale ulveflokker for å ta ut individer eller grupper som etter vår mening ikke fortjener fred og velstand. For at dette skal kunne skje må vi introdusere et element vi kan kalle gruppekrystallen, det vil si en idè eller et prinsipp, eventuelt en leder eller fører, som gruppen kan organisere seg rundt. Ordet konspirere er fra latin og betyr “å puste sammen”, noe som henspiller på at man var i samme rom som de andre konspiratørene da gruppekrystallen ble introdusert og gjør man ikke noe for å stanse det som senere skjer så er man en medskyldig del av konspirasjonen. En populær gruppekrystall man observerer mye nå for tiden er såkalt “islamkritikk” som imidlertid må forstås som en poetisk omskrivning av klassisk rasisme. Den er ikke forskjellig i sitt vesen fra “jødekritikken” som var vanlig for hundre år siden, men som imidlertid ble tonet noe ned etter de uhyrlige forbrytelsene under Den andre verdenskrig (uten at “jødekritikken” noensinne forsvant helt, den stikker stadig hodet frem fra obskuriteten for å si hei). Omreisende agitatører av ymse slag gjør så godt de kan for å “disse”, skremme, fornærme og opprøre de som av ulike årsaker definerer seg som medlemmer av kategorien “islam”. Det er på det nåværende tidspunkt uklart hva slags Endlösung denne spesifikke ulveflokken ser for seg men de uler en hel del mot månen mens de streifer rundt der ute. De tørster åpenbart etter blod.
Mens vi venter på at drepingen skal begynne kan vi imidlertid si noe om menneskejaktlagenes struktur. De består typisk av tre kategorier og disse er ideologene, opportunistene og de nyttige idiotene. Den siste gruppen er alltid vesentlig mye større enn de to første og også alltid de samme som senere sier at “de ikke forstod hva de var med på”. Derfor er det disse man bør henvende seg til med forebyggende arbeid. En troende ideolog vil neppe la seg forandre og en opportunist vil alltid gå dit han oppfatter at han har “gode muligheter” så de to kan man se bort ifra, men samtidig holde et øye med. Idioter er mennesker som på irrasjonelt grunnlag tror at de forstår noe. Imidlertid kan de aldri gjøre rede for idèene og “meningene” sine på noe stringent og sammenhengende vis, de ender som regel med å mumle noe om ytringsfrihet. Vi er alle idioter i større eller mindre grad, men vi er også unyttige, vi stiller oss ikke til disposisjon for ideologer. Det typisk menneskelige er å være trassige troll og jævlige jævler, men også utpreget lojale mot de som vi deler en eller flere gruppekrystaller med. Jo mindre vi forstår av omverdenen jo mer har vi å tjene på denne lojaliteten. Gruppen imøtekommer våre fysiske og mentale behov. Det er derfor ideologer og opportunismer søker å rekruttere så mange idioter som mulig. De tjener vekselvis som soldater og som menneskelige skjold. Trikset er å lokke folk til å tro på noe som “virker fornuftig” på overflaten men som er den reneste kokkelimonke når man analyserer materialet i dybden. For eksempel religion. Jeg er ikke mer begeistret for islam enn jeg er for kristendom og jødedom, men jeg anerkjenner at mennesker har rett til å tenke, tro og føle hva pokker de vil. Imidlertid kan de ikke gjøre hva de vil.
Ytringsfrihet er bra i den forstand at det er bra vi kan snakke om ting som opptar oss, men det er mindre bra når folk søker å gjøre ordene til våpen og skape gruppekrystaller basert i fiendtlighet mot kategorier av mennesker som ikke rimeligvis kan forventes å gå langt for å tekkes de som er fiendtlige mot dem på irrasjonelt grunnlag. Homofobi er for eksempel ikke en gruppekrystall vi bør tillate å sveve fritt rundt der ute og “ytre seg som den vil”. Ethvert rimelig mentalt oppegående menneske bør kunne se hvordan homofobi kan være en gruppekrystall som motiverer og opphisser folk i retning av fiendtlige ord og gjerninger mens det er uklart hva kategrien av homofile kan, eller engang bør, gjøre for å tekkes de homofobe. Etter min mening bør man kontant avvise våset. Voksne menneskers seksualitet er deres privatsak. Ingen som man ikke deler sitt seksualliv med har noe rimelig grunnlag for meningsdannelse. Faktisk er det svært utidig å snuse rundt i andres underbukser når man ikke på noe vis har blitt invitert nedi der. De fleste mentalt sunne mennesker opplever dette som støtende, om ikke et direkte overgrep. “Uønsket seksuell oppmerksomhet” er et alvorlig samfunnsproblem som i mange tilfelle utarter i kriminell retning. I det store og hele har Norge et godt lovverk, utarbeidet av kompetente mennesker, som regulerer hvor den enes frihet slutter og den andres privatsfære begynner. Alminnelig rettsoppfatning tenderer mot at “frihet under ansvar” er en menneskerett. Det er ikke greit å provosere grensene på en na-na-na måte. Det bør være skuddpremie på skjemtegauk i denne skogen. Ingen av oss er “spesielle”, vi har de samme plikter og rettigheter alle sammen. Det er kanskje ikke rimelig å forvente sunn fornuft fra folk men det lov å håpe.
