Psykoseksuell utvikling er de sidene av den personlige utviklingen som styres av seksuelle lyster, drifter og impulser. Ifølge noen teorier (særlig de psykoanalytiske) dominerer de instinktene som styrer den psykoseksuelle utviklingen også utviklingen av hele personligheten.
(Store norske leksikon)
I London har man noe som kalles ULEZ. Ultra low emission zones. Tanken er å forbedre den lokale luftkvaliteten for de som bor i området ved å begrense bruken av kjøretøy med høye utslippstall der. Som man kan forvente er dette et omstridt tema hvor frontene går langs det normale skillet mellom høyre og venstre. De konservative snakker om woke krefter som prøver å ødelegge livet for “motorister”, noe som er en så åpenbart usann påstand at Tory-partiet i realiteten støter fra seg moderate velgere; en prosess som har pågått en stund nå – ikke bare tilknyttet ULEZ – og som nesten helt sikkert vil medføre katastrofale tall for de konservative ved neste valg. Britenes politiske tilstand følger det generelle mønsteret i resten av “vesten” (særlig USA) som ganske lenge nå – omtrent tyve år – har hatt en prosess hvor “konservative høyrepartier” lyver stadig mer hemningsløst om alt de tror kan bidra til å skaffe dem flere velgere, men det blir etterhvert så grovt at de støter fra seg alle som synes det er viktig å forholde seg sannferdig til livets realiteter. I mellomtiden jobber Labour-partiet hardt for å tiltrekke seg vinglevelgere av den typen som er mest “konservative” av natur, men de er også seriøse mennesker som synes det er ubehagelig med løgn og grove overdrivelser. Deres nye leder Kier Starmer er like lite “en typisk Arbeiderpartimann” som Jonas Gahr Støre er her hjemme. Begge ville vært utenkelige som ledere for noen slags “arbeiderbevegelse” på 70-tallet; som sier noe om borgerliggjøringen av den politiske venstresiden både der og her. Starmers personlighet fremstår som en mer keitete utgave av det karismatiske sjarmtrollet Tony Blair, som introduserte fenomenet “New Labour” i sin tid, men som senere begikk politisk selvmord over den mildt sagt upopulære krigen i Irak. Men akkurat som Blair i sin tid er Starmer veldig nøye med å “følge amerikanerne” — så gjenstår det å se hvor han til slutt havner.
Den nyeste stormen i vannglasset handler om Lee Anderson – også kjent som the leeanderthal – som skiftet side fra Labour til Tory og som etter dette har vært noen slags politisk kanon som de konservative ruller frem for å fyre av politiske bredsider mot “venstrekreftene” og da særlig det berømte fenomenet woke, som i prinsippet burde være politisk uinteressant men som som likevel har endt som en paraplyfrase som folk bruker hver gang noen prioriterer “menneskelige hensyn” over de økonomiske, som for eksempel – for ikke å si særlig – i saker som omfatter miljøspørsmål. ULEZ er jo hjertebarnet til den svært liberale ordføreren i London, Sadiq Khan, som Lee Anderson – på åpenbart rasistisk grunnlag – nylig beskrev som en “islamist” — nærmere bestemt at både Keir Starmer og hele byen London er styrt av “islamister”, som selvsagt etterspør en bedre definisjon av hva fanden Anderson – og resten av de såkalt konservative – egentlig tror at islamister er, siden det liberale London vrimler av steder som på rutinemessig basis overskjenker folk på alkohol, det røykes hasj åpenlyst på annenhvert gatehjørne, og boligprisene har blitt så perverse at tilstandene begynner å ligne på New York, fordi “alle” briter som ønsker å leve i en stor by med liberale forhold både for forretningsførsel og livsstil søker mot London. Kommer folk til å rømme fra London på grunn av ULEZ? Neppe. Jeg vil heller tro at det motsatte skjer, fordi strategien virker jo. Tallene for forurensende elementer i luftmålingene for London har forbedret seg dramatisk etter at Sadiq Khan etablerte utslippskontrollen. Kan man argumentere med tall? Nei, ikke egentlig. Det er jo grenser for hvor dumme selv de mest evneveike blant oss klarer å bli. Derfor argumenteres det rundt “intensjoner” istedet, som for ULEZs vedkommende betyr at greia beskrives som et tyrannisk maktovergrep rettet mot frihetselskende motorister av en ordfører som styres av “islamister” (som forøvrig også gjelder resten av Arbeiderpartiet). Dette ble imidlertid for drøyt for Rishi Sunak, som ettersom jeg forstår har reagert på disse utspillene med å gi Lee Anderson sparken. Det kinky elementet i saken er at et klart politisk flertall blant Labour-velgere ønsker at det skal fremsettes noen slags offisiell protest mot det som foregår i Gaza. Ord som krigsforbrytelser og folkemord fremsettes stadig oftere og stadig mer høyrøstet blant befolkningen, og etterhvert også i media. Det er visstnok dette som styres av en konspirasjon av “islamister”.
Hvem er det som synes det ikke er et problem når fremstående politikere farer med løgn, grove beskyldninger og all annen slags falskhet? Tradisjonelt har jo det konservative Tory-partiet i Storbritannia vært det samme som partiet Høyre her hjemme; det vil si hovedsaklig de som representerer “kjøpmenn og militære”, men så har vi altså fått denne nyfascistiske bølgen som jeg vil si begynte på 80-tallet – med Thatcher, Reagan og alt det der (vi glemmer jo ikke Chile) – men som ikke ble virkelig ondartet før etter årtusenskiftet. Som forrige gang kan vi se en tydelig perversjon av Nietzsche som filosofisk grunnlag for greia: Nyliberalisme tar jo utgangspunkt i konkurranse på et fritt marked, mellom produkter og individer som “profilerer seg” i forhold til etterspørselen. Vi observerer her hvordan Nietzsches “vilje til makt” blir misforstått enten med ond vilje eller på grunn av evneveik sløvhet, slik at det ender som “vilje til profitt” innenfor en matrise hvor metermålet til enhver menneskelig virksomhet er om det “lønner seg”. Les en hvilken som helst bok som er skrevet av Friedrich Nietzsche og spør deg selv så omtrent hvor mye du tror denne forfatteren brydde seg om begrepet lønnsomhet. Nietzsche ga en lang tung beng i alt sånt. Vilje til makt må forstås i lys av hans idèer om hvordan “nymennesket” – eller overmennesket – er en moralsk kategori av “individualisme” som ligner ikke så rent lite på de klassisk greske idealer om arete, altså ære, dyd eller moral, bare i en tidsalder hvor “guder” ikke lenger er relevante som forklaringsmodeller blant seriøse mennesker. Selvsagt finnes det fortsatt både religioner og religiøsitet, men det går ikke an å si at denne delen av den menneskelige tilstand har den samme autoritet i noe samfunn som fenomenet hadde før den industrielle revolusjon, kanskje bortsett fra visse eksplisitt teokratiske stater som ikke engang deres egne innbyggere liker. Den postmoderne gudløsheten er et mindre problem for de som allerede i utgangspunktet hadde mest ateistiske tendenser, det vil si den politiske venstresiden. men det har vært bent frem katastrofalt for de konservative at kirken har mistet så mye makt. Hvor skal de nå henvende seg for å utvinne den typen argumenter som kan forklares med at “det bare er sånn”?
