Jeg oppfatter ikke meg selv som noen spesielt interessant person. Imidlertid liker jeg å skrive om ymse “temaer” på den samme måte som andre kanskje liker å male akvareller eller strikke. Det jeg skriver er ikke personlig noe mer enn en strikket genser er noe personlig. Det er bare noe jeg gjør fordi det er artig. Kall det en lek med ord og begreper. Språket er mitt garnnøste. Pekefingrene er mine strikkepinner. De går noen ganger som hakkespetter på amfetamin. Riktignok lærte jeg “toutch-metoden” på skrivemaskin for drøyt førti år siden, men av årsaker jeg ikke bryr meg om å analysere opplever jeg det som mer tilfredsstillende å bruke tofingerteknikk.
Om seks måneder – hvis jeg lever så lenge – fyller jeg seksti år. Det er litt wow. Jeg har ikke akkurat vært forsiktig på veien dit. Ikke mange av de jeg vanket sammen med på 80-tallet ville veddet penger på at jeg kom til å bli så gammel. Ikke engang jeg selv. Men her er jeg altså, en gammel sullik som mumler senilt om hvordan alt var før. Sånn blir det når man har mer fortid enn fremtid. Slapp av, bestefar, alt er under kontroll sier de unge jyplingene. Jeg tror ikke helt på dem men samme kan det være. Det har aldri vært min livsoppgave å korrigere, eller engang mene noe om, andres atferd. Livet er for kort for denslags. Og tro meg: Livet er kort. Plutselig har det gått tyve år. Så enda tyve. Vi vet hvordan slike historier ender. Vi har sett det mange ganger før. Ingen veier leder noe sted, men man må allikevel gå dem.
Blogging er noe jeg har drevet med siden internettet var et spedbarn, hovedsaklig på engelsk. Det funker fint for meg. Jeg slipper å ende med en bunke ark som jeg innimellom er nødt til å brenne. I den grad jeg har noen selvstendig “stil” så var denne etablert lenge før det ble vanlig å ha datamaskin i de norske hjem. Inspirasjonskilden min er litteraturen. Sånn har det alltid vært. Tilbake i skoledagene fikk jeg som regel klassens beste karakter i norsk eller engelsk stil. Alle vet hvordan lærere er. De blir fascinert av elever som trekker frem og behandler temaer de selv ikke engang har hørt om før. Ingen vet hvorfor man er som man er, men sånn er man, så får man bare gjøre det man kan med det man har, og jevnt over drite i alle planer som andre har lagt på dine vegne. Det rette øyeblikk for å gjøre akkurat det man vil er akkurat her og nå. “Senere” er et tidspunkt som aldri kommer. Alt som skjer hvis man venter er at man blir eldre.
Men fra det ene til det andre, jeg har ikke vært på blogg.no lenge. Jeg har ennå ikke forstått hvordan alt det tekniske virker. Datamaskinen min banket ræva av meg i sjakk et par ganger, men jeg ble ikke sur for senere beseiret jeg den i kickboksing. Jeg var på miniblogg.no en stund før den jævla maskinen tok kvelden for godt. Den hadde hatt mange “nykker” lenge før den endelig kollapset helt. Reparatøren bare ristet på hodet og sa den beste pengebruk i min situasjon ville være å kjøpe en helt ny maskin, selv om den jeg hadde fungerte helt fint i mer enn ti år. Jeg hadde til og med gitt den et navn: Einar Beinhard. Fordi den stilte så mange instrumentelle krav på kodenivå. Den nye heter foreløpig No sè Josè og er av merket Acer. Det virker som om mange ikke liker Acer. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er ikke flink med computere. Hvir Acer virkelig er så ødeleggende for det norske samfunnet, hvorfor får de da lov til å selge dem på Elkjøp? Det ble uansett til at jeg måtte bytte maskin men det var ikke Google begeistret for, eller ihvertfall “mistet” jeg adgangsdokumentene mine til den første minibloggen, som hadde 70-80 poster, jeg vet ikke nøyaktig og det spiller heller ingen rolle. Jeg bare startet en ny.
Det har gått et par dager hvor jeg prøvde å berge det som var noe å samle på før gud-vet-hva som skjer med miniblogg.no når de legger ned hele sulamitten om bare et par dager, men jeg mistet tålmodigheten med prosjektet. Det samme skjedde som alltd skjer når jeg leser det jeg selv har skrevet et par måneder senere: Noen ganger tenker jeg haha det der var ganske morsomt mens andre ganger tenker jeg herregud det der er helt på trynet dumt. Sånn blir det når man etterforsker sitt tidligere liv. Kritisk sans begynner med selvkritikk. Imidlertid skal man ikke ta for mye Møllers tran på den måten. Det beste er alltid det godes fiende. Blir man alt fror kritisk får man aldri gjort noe som helst og som alle vet er det bedre å angre på det man har gjort enn det man ikke har gjort. At man vet bedre dagen etter betyr at det har skjedd en utvikling og dette er bra. Man lever så lenge man lærer.
Hvorom allting er, jeg har et spørsmål. Så håper jeg noen vise vil forbarme seg over en uvitende pilegrim på livets vei. Jeg legger merke til at poster støtt og stadig forsvinner … så forblir de borte i kanskje noen timer, eller et døgn, jeg vet ikke helt, før de plutselig kommer tilbake igjen. Det har skjedd mange ganger. Kanskje ti, kanskje mer. Det finnes ingen forklaring, men jeg jobber foreløpig ut fra den antagelse at det ikke er den nye datamaskinens feil, Det virker mer sannsynlig at det er noen slags “bug” med nettestedet, eventuelt noe teknisk som jeg gjør eller ikke gjør, men heller ikke dette kan jeg vite før jeg vet om andre opplever det samme. Foreløpig vet jeg ingenting.
Til sist en betraktning om musikk.
Jeg henger nesten alltid en sang på slutten av en bloggpost. Dette er noe jeg begynte med for ganske lenge siden. Mens jeg skrev på engelsk hadde jeg oppimot tyve tusen lesere om dagen på det meste og jeg fikk stadig skamros for å ha god musikksmak, hvilket får meg til å tenke at mange liker musikk fra 70-tallet, som var den tiden da jeg utviklet musikksmaken min. Det er helt greit for meg hvis jeg aldri får høre noe nyere (eller eldre) enn dette, for det ble laget mye musikk på 70-tallet. Nok til å fylle mange menneskeliv. Men når det er sagt må det også sies at det fortsatt lages mye som er jævlig bra innimellom alt tekno-drøvet. For eksempel dette:
