Fra barndommen husker jeg mange vitsetegninger hvor “en gal mann” ble illustrert som “en som tror at han er Napoleon” (og derfor holdes i forvaring ved mentalhospitalet). Napoleon hadde jo en idiosynkratisk fremtoning, med den trekantede hatten og den ene hånden stukket inn i jakka, så det var enkelt å tegne en grei nok representasjon av “en gal mann” på denne måten. Det var ihvertfall hva jeg tenkte den gangen, siden jeg følte tvil om det virkelig fantes mennesker som “tror de er Napoleon”, eventuelt kunne jeg gå med på at vrangforestillinger om at man “var Napoleon i sitt forrige liv” og at dette muligens kunne være hva diagnosen handlet om, men senere i livet oppdaget jeg at det finnes noe som kalles napoleonskompleks – også kjent som “mindreverdighetskompleks” – hvor det antas at pasienten kompenserer for en opplevd mangel ved selvet ved å gå ekstra sterkt inn for å hevde seg, dominere i sosiale sammenhenger, være best i konkurranser, alt det der. Vanlige psykologiske mekanismer som i enkelte tilfeller medfører et patologisk atferdsmønster.
Den historiske personen Napoleon Bonaparte var jo en “mann av folket” og derfor en liten person i den forstand, det er en myte at han var kortvokst. Historikere antar at han var omtrent 1,70 høy, som var i den øvre enden av gjennomsnittet for franske menn på den tiden. Han ble imidlertid som regel sett sammen med sin personlige garde og livvakt, som alle var utvalgt fordi de var 1,80 eller høyere, så av den grunn så han kanskje kortvokst ut når han beveget seg i offentligheten. Imidlertid ligger Napoleons virkelige størrelse i hans historiske rolle, som dels må forklares med den nærmest ubegripelige lojaliteten blant ikke bare de som direkte fulgte ham, men også blant opposisjonen. Folk tildels forgudet Napoleon og bonapartisme var en sterk politisk kraft lenge etter at selve mannen var død og begravet. Hvilket bringer oss til den andre patologien som bærer navnet hans: napoleonistsyndromet. Altså det å binde seg emosjonelt til en sterk lederfigur “av folket” (altså i opposisjon til “eliten”) som enten allerede eksisterer, eller som “skal komme” (for å bringe frelse og frihet, og så videre).
Det virker sannsynlig at man må ha et humanistisk historiesyn – altså tro på at historien drives fremover av ting mennesker gjør – for å kunne utvikle napoleonistsyndrom. Historisk materialisme, som er den andre store tankeretningen innnefor historiefaget, påstår jo at økonomiske forhold er hva som driver utviklingen og at menneskers gjøren og laden må anses som en del av “tilfeldighetenes spill” som har lite å si for selve de historiske bevegelsene. “Store personer” er bare individer som på grunn av flaks og/eller opportunisme befant seg på riktig sted til riktig tid slik at de var posisjonert godt når noen slags ny trend tok av. Bill Gates ble rik fordi alle plutselig skulle ha hjemmecomputere. Nelson Rockefeller fordi olje plutselig ble en ting. Rotschild-familien er en institusjon i bankverdenen fordi gamle Nathan startet bank på en tid nesten ingen drev med dette, men snart var tjenesten noe “alle” etterspurte. Napoleon ville ikke hatt noen realistisk vei til å bli keiseren av Frankrike hvis det ikke like i forveien hadde vært en revolusjon som røsket løs hele samfunnsfundamentet slik det var. Personkulten rundt Napoleon handlet like mye som noe annet om at det var usikre tider og mye angst. Noen slags form for “sterk leder” var etterspurt. Han var bare den som befant seg gunstig posisjonert for å gripe denne jobben da muligheten åpnet seg opp.
Som en direkte konsekvens av alt trøbbelet med Napoleon fikk Norge sin grunnlov i 1814 og siden levde alle lykkelig alle sine dager. Mer eller mindre avbrutt av alskens annet ståk som fulgte senere, men det er en annen historie. Her og nå merker vi oss at “usikre tider og mye angst” er et stadig tilbakevendende tema i menneskenes samfunn. Imidlertid har vi også merket oss at karismatiske lederskikkelser aldri er noe godt svar, uansett hva spørsmålet måtte være. Ting blir ikke bedre fordi “en leder stiger opp fra folkedypet”. Det var en integrert del av det store tankekomplekset vi kaller modernismen at vi var “på vei”, altså at menneskeheten beveget seg i retning av noe, det fantes en større skjebne, noe hinsides horisonten, men for å komme til “det lovede land” måtte vi ha kloke ledere, fulle av alvor og fasthet. Postmodernismen sier derimot at vi står til knes i mannskit og det finnes ingen steder å gå. Vi kommer alltid bare til å bo på denne jorda og vi kommer alltid bare til å være dumme aper. At vi er i stand til å fantasere om noe betyr ikke at vi kan gjøre det, eller bør gjøre det selv om vi teknisk sett kan. Og det mest geniale som er oppkalt etter Napoleon er verken et kompleks eller et syndrom, ikke engang noen stor politisk bevegelse, det er en kake.
