Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Man føler kanskje at de bør snakke “nynorsk” – eller i praksis en sær dialekt – på et sted det er usannsynlig at folk skal bo. Du vet. Når det involverer klatring å komme seg til og fra hjemstedet, eventuelt helikopter hvis det overhodet finnes noen trygg nok landingsplass der. Noen sånne gamle plasser har forlengst blitt forlatt av praktiske hensyn, men man kan jo fantasere om hvordan den vanskelige adkomsten til stedet gjorde det enkelt å forsvare i militær forstand; altså stå imot og tilbakevise en fiendtlig angrepsstyrke, dersom sånt skulle komme din vei. Gamle “festninger” som utnytter lokale naturforhold satser ofte på flaskehalser som det er umulig å passere med mer enn èn mann i bredden. Der kan man stille opp forsvarsposisjon og noen få bevæpnede mann kan enkelt holde en stor angrepsstyrke stangen. Sånt har vært vanlig over hele verden, til alle tider. Man finner dem der man forventer å finne dem: Typisk posisjoner som det er enkelt å trekke seg tilbake til og enkelt å forsvare når man først har kommet seg dit. Man stanser ikke plyndringen av ressursene på denne måten, men man berger kanskje livet mens fienden er på stedet og romsterer rundt. De går fort nok lei og beveger seg videre.

De som tror at arkeologer er med i en konspirasjon som holder ting hemmelig for publikum bør kanskje sette seg inn i hvordan penger virker. Det er vesentlig mye enklere å få finansiering for et utgravningsprosjekt hvis det er stor offentlig interesse og mye folkesnakk om saken. Tror noen virkelig at vitenskapsfolk holder seg tor gode til å bedrive “påvirkningsarbeid” på måter som alle vet bidrar til å gi dem bedre budsjetter? Herregud. Det måtte jo i så fall være noe som ligner det politiet kaller tjenestefeil. Grov forsømmelse i forhold til å følge opp en ledetråd som peker i retning av en “forbedring” — i henhold til de målbare kriteriene som gjelder for hvordan man skal gjøre jobben sin. Alle trenger penger og alle vet at alle trenger penger. For all individuell varians som enn måtte finnes innenfor arten menneske er vi biologisk sett ganske like i forhold til behov og virkemåter. Med litt justering for allergier, intoleranse og denslags vil den samme rasjonen med proviant kunne drifte et hvilket som helst menneske, for eksempel i en nødssituasjon, når hovedprioriteten er å sikre liv, helse og næringsopptak hos et antall rammede. Siden kan vi ekstrapolere det biologiske behovsprinsippet inn i en verden av psykologi, hvor “det folk gjør” er variable manifestasjoner av fantasiene deres. Alle trenger penger, men noen trenger mer enn andre. Hvilket til sist bringer oss til spørsmålet om hvem som fortjener pengene. Eller bør vi kanskje definere hva penger er før vi begynner å fordele dem?

Det gidder jeg ikke. Jeg antar at leseren kjenner pengenes natur, fra tempelkapitalisme i bronsealderens Mesopotamia, via “gjelden til Juno” i gamle Roma, og frem til dagens system med flytende valuta basert i fraksjonsreserver og sentralregulert rentefot. Uansett ender vi med en ting i hånden som “representerer kjøpekraft” fordi alle er enige om at sånn skal det være. Eller for å være pedantisk så er det vel bare unntaksvis at penger er noe man “har i hånden” i dagens verden, men prinsippet blir det samme enten vi jobber med metall, papir eller elektroniske signaler: Så lenge alle er enige om at det er dette som er pengene så er det dette som er pengene. Verdien av en enhet med valuta er regulert dels gjennom sentralbankens manipulasjon av “flyten”, dels gjennom markedets tillit til at valutaen er solid. Men nok om det. Nettet er fullt av informasjon om dette temaet. Til og med Norges Bank har en egen avdeling for forklaringer, hvor de tålmodig legger ut hvordan systemet virker for alle som er interessert. De skjuler ingenting. De er ikke en sånn type organisasjon. Poenget er uansett at alle kan enkelt lete seg frem til full forståelse av hva pengesystemet er og hvordan det virker — vi skal nøye oss med å stadfeste at den mest grunnleggende idèen er den samme nå som den alltid har vært: Alle etterspør penger. Nesten hva som helst lar seg bytte mot en passende sum penger (som i praksis er mer et spørsmål om forhandlinger enn prinsipper). Penger er – hvis man bruker dem klokt – en universalnøkkel som åpner alle dører. Og den ukloke måten? Vel, jeg ber deg vurdere hva som sannsynligvis kommer til å skje hvis man gir en gratis kilo heroin til en “tung gatemisbruker” av det synlig miserable slaget. Jeg tror han vil være død i løpet av få dager. Du vet. Pendelen svinger med dødelig kraft noen ganger. Det finnes mer enn èn lottovinner som senere har sagt at dette “ødela livet deres”. Det er neppe sunt å plutselig bli droppet ned i en situasjon av sanseløs overflod når den livsstilen man er vant til er konstant knapphet og underdekning på kontoen.

Her er noe å tenke på: Hvis din beste – mest realistisk effektive – plan for å skaffe penger er “å ta en jobb” som betaler en lønn – uansett hva denne jobben handler om, dens lønnsnivå, sosiale status og det ene med det andre – så tilhører du arbeiderklassen. Hvordan føles det? Snuskete og skittent? Folks følelser er ikke viktig. Det som definerer klassetilhørigheten deres er at de selger sin arbeidskraft i bytte mot penger. Dette er en “topologisk” klasse av manifestasjon. Prinsippet blir det samme uansett hvor billig eller dyrt de selger seg. Samfunnets andre klasse er eierne. De som til syvende og sist kjøper opp folks arbeidskraft og organiserer den i diverse former for “virksomhet”, hvorav det meste er både stygt, dumt og skadelig. Mikroplast? Karbonbalanse? Nitratforgiftning av vassdrag? Artsutslettelse? Det er mye å ta tak i. Det meste er galt, både i sin fundamentale idèstruktur og sine praktiske applikasjoner. Det blir for enkelt å si at det er pengene som alltid har skylden for alt – selv om “jakt på penger” utvilsomt står bak mye av verdens elendighet – fordi noe slags merkantilt byttemiddel må vi uansett ha for praktisk avvikling av alle dagliglivets affærer. Ikke siter meg på dette, men jeg tror at i Fristaden Christiania i København så har de en “butikk” som bare er et sted som holder åpent – på dugnadsbasis – slik at beboerne, som de kaller seg selv (man må for guds skyld ikke bruke ordet borgere), har et sted hvor de kan bytte diverse ting uten at det involverer verken penger eller andre transaksjonsmidler. De bare leverer inn ting de føler de ikke behøver og tar ut andre ting som virker nyttige for dem. Enkelt og greit? Det fungerer sannsynligvis bare fordi Christiania i praksis er “et inngjerdet samfunn” hvor det generelle publikum bare delvis føler at de kan bevege seg fritt. Jeg vet ikke. De har sikkert et litt negativt forhold til “turister” som bare kommer for å måpe og glo. Hvem liker sånt? På den annen side er det jo bra hvis folk kommer dit og bruker penger der. Der har vi jo litt av et dilemma, synes du ikke?

Fra mitt personlige liv er det å si at jeg sliter med visse byråkratiske ordninger som åpenbart tar hvor lang tid som helst å utrede, men det ender uansett med at jeg blir formelt erklært pensjonist, ikke bare “sykemeldt på ubestemt tid”, med NAVs “arbeidsavklaringsprosess” som en høyst funksjonell katolsk skjærsild, hvis man har sansen for denslags humor. Alle er forsåvidt enige om at jeg i min nåværende tilstand er fysisk “ikke forsvarlig” å bruke i min tidligere jobb, noe som på ingen måte er urimelig i tunge fysiske fag når man kommer i sekstiårene, men som vanlig er det som folk sier, at “djevelen ligger i detaljene”. Kan jeg ikke bare jobbe med noe annet? Sannheten er at hvis jeg hadde kunnet jobbe med noe annet så ville jeg gjort dette for lenge siden. I tredve år har jeg levd av “kunstmuring”. Det vil for det meste si ganske dyre installasjoner i rike folks hager; av typen lysthus, utepeis, arrangementer med hevede blomsterbed i et landskap av stier og den typen ting. Forsåvidt bare unødvendig dill, men ikke desto mindre pent dill, og folk liker sånt — til en slik grad at hvis de har råd så vil de ofte betale for å “få noe spesielt” som tilfører hagen deres en aura av mystikk og forundring. Noe som gjør det ekstra kult å tilbringe tid der. Sånn sett en bra måte å bruke penger man likevel har. Du vet. Trivsels- og miljøtiltak av den typen til og med norske kommuner også ville iverksatt hvis de hadde hatt penger til det. Selv har jeg imidlertid bare hatt jobber for det offentlige som handlet om “dekorering” av store betongflater med en tilsynelatende juksemur – et såkalt blendverk, innenfor en fagkrets hvor man skiller mellom fagverk og blendverk, altså “hva det gjør” sett opp mot “hvordan det ser ut” – av naturstein — hvor man bokstavelig talt får betalt for produksjon i henhold til enheter og fremdriftsplan. Sånn sett er det enklere å jobbe for privatkunder. “Lokal tilpasning” er aldri et problem som krever særlig melding på avviksskjema med tre kopier, man bare tar det på sparket. Du vet. Peke, forklare, diskutere, beslutte, iverksette, fullføre. En logisk kjede som alle forstår.

Som pensjonist ser jeg for meg en spansk tilværelse, noe som er så alminnelig at jeg er definitivt på bølgelengde med “folk flest” i dette spørsmålet. Imidlertid er det mange som vurderer det uten å noensinne gjøre det — og av de som gjør det havner de fleste enten langs middelhavskysten eller på “Granca”. Man kan for eksempel få leid noe anstendig i Las Palmas for 500 euro i måneden. Kjøpe er litt verre. Det er jo tilbud og etterspørsel som gjelder. Saken er uansett at hvis man lever med en norsk pensjon vil man ha et vesentlig mye bedre budsjett i Spania – som i tillegg kan by på visse klimafordeler dersom man er sensitiv for slikt – slik at dette argumentet veier svært tungt. Skal man på det norske leiemarkedet uten noe slags hensyn til “hvor” vil man likevel oppleve det som vanskelig å finne noe seriøst for 5000 i måneden, eller hvis man skal kjøpe så starter alt som ikke krever byggteknisk førstehjelp på en million eller deromkring, og da snakker vi om utkantstrøk. Jeg aner ikke engang hva man betaler i Oslo for tiden, men det er sannsynligvis perverst på samme måte som i visse andre storbyer verden over, inkludert for eksempel Madrid, Barcelona og Bilbao i Spania. Imidlertid ser jeg på den spanske regionen Aragon, som tilbyr et ganske imponerende antall “realistiske eiendomsobjekter” (vurdert av meg selv) innenfor rammen av 25.000 euro. Med avgifter og stort og småttt ellers betyr det sannsynligvis noe i landet rundt 350.000 norske, som er “passende ambisiøst” i forhold til mine økonomiske evner. Du kan tilbringe tusen år på finn.no uten å finne noe fristende innenfor den prisrammen, mens i Spania er det åpenbart et helt eget marked for boliger i den moderate prisklassen. Det er jo ikke noen vits i å forlange mer enn man kan få for en typisk “byvilla” som ligger i fraflyttingsstrøkene rundt Soria og Teruel. Men jeg kødder ikke. Man får en murbygning i bra bruksstand for 25.000 euro. Baksiden av denne medaljen er at dette er avsides strøk. Det “skjer” aldri noe der. Man ser omtrent ikke folk engang. Man må regne med å reise en mil eller to for å gå i butikken og denslags. Dette er livet på landet i andre potens, halvt westernfilm og halvt feltstudium i økonomisk depresjon.

Saken er at blant spanske villaer – det vil si “typiske landsbyhus” – finnes et eget segment av “gammel spansk stil” hvor det følger med en “corral” type bakgård som nesten aldri er utviklet i landskapsmessig forstand. Husene befinner seg typisk i området fra 150-250 kvadratmeter i størrelse, over tre og flere etasjer, og – viktigst av alt – de ble bygget av folk som forholdt seg til det spanske været på en praktisk måte. Vintermånedene i Aragon betraktes som hutrende kalde av spanjoler, men de er en vits for folk som er vant til Østerdalen. Snø sier du? Javel og hva så? Herregud. Man fyrer da bare. Hvilket bringer meg til et avgjørende punkt: Villaer i den spanske fjellregionen innenlands bør ha oppvarming hvis man har tenkt å bo der gjennom vinteren. Minimum en godt fungerende vedovn. Dette er bare ett av mange punkter på en sjekkliste man bør være veldig nøye med å følge før man gjør noen bindende avtaler. Den årvisse komplikasjonen med varme somre er for det første ikke like intense i fjell og blant skog som de ellers kan være, for det andre tok folk hensyn til sånt da de bygde de gamle husene. Ta for eksempel de små vinduene. Store vindusflater er jo ikke bra når sola står på. Dessuten gjør de oppimot metertykke adobeveggene ganske mye for å skape en aura av hule inni tradisjonelle spanske hus, som selvsagt henger sammen med at klimaet i en typisk hule er stabilt tyve grader i denne delen av verden både sommer og vinter. Jeg har ikke helt klart å regne ut hva den labyrintiske rominndelingen handler om ennå, men det kan sikkert påvises noen slags sammenheng med luftgjennomstrømming og den typen ting. Ihvertfall kan man si at det vanlige er at man omtrent går seg vill uansett hvor man har tenkt seg de første par dagene i et sånt hus. Planen min er uansett å erverve en slik villa som jeg siden kan utvikle med den formen for typisk hagedill som folk blir helt våte i blikket av — pluss at interiøret både kan, bør og skal dreies tungt i retning av “Gaudi” slik at villaen som helhet – altså inkludert utendørsarealene – fremstår som et ferdig kunstprodukt med sin egen indre logikk. Easy Peasy. Jeg opplever det ikke som spesielt vanskelig å blåse bakoversveis på folk med “wow-faktor” innenfor kategorien vulgær hagekunst og interiørdekorasjon. Hovedpoenget er jo at det er så bruksvennlig som mulig, eller så langt jeg klarer å tenke (som ofte er ganske langt). Hvis ikke “grillavdelingen” til en spansk villa ute på landet gir deg lyst til å ta på forkleet og sette i gang umiddelbart, så har man ikke utnyttet hva som kanskje er det fremste poenget med å bo på den spanske landsbygda i det hele tatt; “grillsesongen” er så lang og dyp at det er nesten bedre å ha hele kjøkkenet utendørs store deler av året.

Generelt er det å si om “landskapsarbeider” at hvis man behøver mer enn tre måneder på å gjøre ferdig en hage – selvsagt forutsatt at man har relevant utstyr for graving og massetransport – så er det noe man gjør galt. Ikke overdriv. Det er bare en hage. Det skal være “bra nok” til at kunden opplever det som en betydelig verdiøkning på eiendommen sin, basert i “bruksvennlighet” (som alltid er det beste salgsargument), men ikke så bra at man vinner premie hos visse kulørte hagemagasiner og den typen ting. Best er aldri bra, for å si det sånn. Best er en form for romantisk svermeri som jeg ikke liker. “Bra nok til sitt formål” er der jeg sier at jeg trekker opp grensene, selv om jeg ofte henfaller til meningsløs dekorasjon av noe som allerede er “bra nok” slik at jeg lyver littegrann sånn sett, men som vanlig liker jeg å gjøre alt som jeg “føler er nødvendig” slik at jeg ikke skal gå rundt og tenke på saken etterpå. Sånt hjelper jo ingen. Faktisk er det jo sånn at det koster ikke mer energi, ressurser eller oppmerksomhet å gjøre ting riktig enn å gjøre dem galt — men så kommer sånne øyeblikk som når det haster med å komme seg hjem, ut på byen, reise på fisketur og det ene med det andre, sånn at man “gjør noe slurv” bare fordi det passer sånn der og da. Ingen kommer til å merke noen forskjell. Fatteru? En hemmelig konspirasjon av taushet. Vel, jeg vet jo om det. Det er nok for meg. Jeg er jo – som jeg stadig påpeker – så psykopatisk at jeg driter i andres meninger om håndverket mitt. Hvis jeg ikke vet med meg selv at dette er det beste jeg klarer å få til med de ressursene og den kompetansen jeg har, så teller det som juks. Jeg liker ikke juks. Og siden jeg alltid er belemret med å “leve med meg selv” må det skje på en måte jeg ikke har noe problem med å forsvare; enten vi mener moralsk, faglig, økonomisk eller på annet vis. Dermed er sirkelen sluttet. Jeg opplever det som nødvendig for min egen sjelefred at jeg alltid leverer “solid vare” — til en sånn grad at hvis de vet om noen som er “bedre” enn meg så anbefaler jeg dem å heller bruke disse. Herregud. Bare fortell meg hvem de er så skal til og med jeg bruke dem. Hvis ikke? Vel, saken er som vanlig at man får det man betaler for. Vi er voksne mennesker. Jeg har ikke tenkt å stå her og diskutere pris som to snørrunger over et monopolspill. Signer her hvis du vil ha jobben gjort slik vi har snakket om. Hvis ikke har jeg andre ting å gjøre enn å “snakke om muligheter” med folk som ikke klarer å bestemme seg.

Kollegaer i landskapsbransjen pleide alltid å si at jeg var en jævel som salgsmann. Jeg skjønner hva de mener, men samtidig skjønner jeg ikke hva de mener, hvis du skjønner hva jeg mener. Grunnen til at jeg ikke er nervøs er ganske enkelt at jeg vet jeg snakker sant. Jeg vet også hva jeg snakker om i rent faglig forstand, mens kunden er uvitende om nesten alt, ofte inkludert hva de egentlig ønsker. Jeg får ikke “dyreskjelven” foran rike og berømte individer heller. Det blir jo alltid noen sånne blant den typen kunder som kjøper “dyre hageprodukter”. Hva kan jeg si? Det er samme faen for meg hvem de er. Ting koster det de koster. Og på byggeplassen er det jeg som bestemmer. Hvis det “dukker opp noe” må vi i så fall ta et eget kontraktsmøte om dette forholdet, eller forholdene. Sånn er tradisjonen. Byggverket “tilhører” jo byggmesteren mens det ennå er under utvikling. Ikke før ved overrekkelsen tilfaller det kunden som deres fulle og hele eiendom, som de selv har ansvaret for å holde i stand (hvis vi ikke skal snakke om en vedlikeholdskontrakt?). Det som imponerer kollegaene mine mest er hvor flink jeg er til å “temme” folk som i kraft av sine jobber, penger, stilling i samfunnet og så videre, kan være ganske ubehagelig direkte, skarpe og aggressive i forhold til å “få det som de vil”. De tar ikke bare imot hva slags mannskit som helst, for å si det sånn. De har jo forholdt seg til folk før. Igjen sier jeg bare at det er ikke noe mystisk. Prinsippet er å aldri lyve. Forklar sakers stilling med så få ord som mulig og hold fokus på fremdrift. Situasjonens aktuelle realisme består i at vi har alle en felles interesse av å bringe prosjektet i havn på en faglig og estetisk tilfredsstillende måte. Alt som hjelper hjelper. Alt som hindrer hindrer. Claro? Sånn fungerer virkeligheten. Noen ganger oppstår det ting som gjør at et prosjekt blir dyrere enn avtalt. For eksempel vet ingen hva man finner når man “bryter jordbåndet”, det vil si starter graving på et sted. Kabel? Rør? Spesialavfall? Arkeologiske artifakter? Man sjekker alt sånt så godt man kan før man begynner, men likevel skjer det nesten alltid “noe”. Hvilket også er årsaken til at det står beskrevet i kontraktens paragraf 4.2.2, jevnfør til “Norsk Standard 3430” som også dekker EN-ISO-9000-serien. Som alle sier: Det er dyrt å grave. Fagfolk koster. Hva vil du ha? Mikke Mus og “the expendables”? Det er riktignok ikke like strengt på privatmarkedet som i det offentlige, men alt skal dokumenteres likevel. Forsikringsselskaper liker alt sånt, bare for å ta noe. Kommunale etater og den typen ting – som i praksis betyr mye av det samme – like så. Ideellt sett bør man ha en ringperm som inneholder “historien om bygningen” stilt opp som en serie fakta i henhold til en tidslinje.

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1299

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top