På bildet ovenfor ser vi det svenske bandet Meshuggah når de smiler for kamera. Ingen kan si at de ikke jobbet litt for å finne navnet sitt, som ser ganske metal ut selv når man ikke vet hva det betyr. Det låter bra på engelsk. Når det er sagt så er de ikke først og fremst kjent for det litt urbant smarte valget av navn, men for å ha “revolusjonert hele sjangeren” med — ja gudene vet hva man skal kalle det. Polyrytmikk? Man blir liksom sittende og telle, for det virker som de er overalt – som navnet sier, “en idiot som er ute av kontroll” – i alt som heter rytmer og skalaer, men etter en stund tenker man at det er jo dæven døtte meg bare vanlig “base fire” som har blitt “psykedelisert” på måter man må telle og gjøre matematikk for å forstå. Men så stemmer kanskje ikke det heller. Hvem vet, saken er uansett at Meshuggah har gått sine egne veier så lenge nå at de har blitt en institusjon og et referanspunkt i faget. Du kan se det på hvordan gamle “kongefamilier” som Metallica og Megadeth får helt stjerner i øynene når de snakker om bandet. Mange har etterlignet dem men ingen har landet som en bombe på den samme måten i sjangeren siden Meshuggah var unge og lovende. Når hørte du sist noe som fikk deg til å revurdere alt du trodde du visste om hypomiksolydiske skalaer og den typen ting? Det er sånt som jazzfolk driver med. Man forventer ikke å få noe fra metal som på en tilsvarende måte krever noe – på ubeskjedent vis – fra sitt publikum. Et typisk metalband er mest opptatt av å “levere”. Man skulle kanskje ikke tro det men metalpublikummet er minst like kresne som de er lojale. Dessuten er de – også tilsynelatende paradoksalt – kjent som det mest fredelige av alle typer sjangerpublikum. Til og med hippier på fredsfestivaler slåss mer enn metalfolk.
Det er jo slik at folk sjelden liker metal første gangen de hører det, ihvertfall ikke i voksen alder. Den vanlige legenden er at metalfans visste at dette var deres greie allerede første gangen de hørte Black Sabbath, Judas Priest eller noe. Jeg tar det med en klype salt, men jeg tror i det minste at “veien var kort” for de av oss som beholdt sansen for metalmusikk gjennom hele livet, og som har beholdt den ennå, til tross for det kaotiske villnisset av undersjangere man finner der ute. Selv klarer jeg ikke seriøst å engasjere meg i noen debatt om forskjellen på techdeath, blackprog og deathcore, jeg bare registrerer at hele bølingen nesten alltid er absurd dyktige instrumentalister som ville vakt internasjonal oppsikt på 80-tallet selv om de bare er i et av mange “ganske like sjangerband” nå for tiden. Samtidig er hele uttrykket deres så massivt, fremmedartet og tildels skremmende for folk som ikke er vant til sånt at sjangeren til en viss grad er selveksklusiviserende, akkurat som svartmetall. Det blir for mye for folk vettu. De løper for livet med hendene foran ørene. Hvor mange “svært gode album” slapp de i året 1980 hvis vi ser så vel på hele musikkindustrien som den da helt nye sjangeren metal? I året 2020 ble det sluppet mer enn hundre tusen album som alle var “verd å ta seriøst” som gode produksjoner innenfor metalsjangeren. Året har som alle vet bare 8760 timer, hvorav et antall forsvinner til søvn og annen type “stell av organismen” lenge før vi har noe å bruke på jobblignende aktiviteter, som for eksempel å være musikkritiker som spesialiserer seg på “rock og metal”. Det finnes mange sånne — men ingen av dem har noen jordisk mulighet til å være allvitende om dagens musikkmarked, om så bare en ganske smal sjanger, sånn som journalister kunne være – eller i det minste gi seg ut for å være – på 80-tallet. “Kunnskap om det som skjer” er ikke lenger noen troverdig plattform for autoritet blant de som skal uttale seg om musikk. Man er nødt til å satse på noe annet, som for eksempel “personlighet”, eller altså at man er flink med publikum innenfor det formatet som gjelder per i dag, som uansett er på nett. Ingen kjøper musikkaviser lenger, med mindre de er noen slags rollespillende retrotyper som krever mye på rekvisitt- og kostymesiden. Det finnes mange strømmetjenester akkurat som det finnes mye junkfood. Hvor mye man vil ha av dette er ikke noe jeg kan uttale meg om. Selv foretrekker jeg “hardkopi” på gamlemåten, men det er en smakssak.
