Musikk, politikk og andre bloggmysterier

Som internettbasert skribent er jeg vant til harde miljøer, både i kritisk forstand og hva angår “moderasjonspolitikken” hos plattformen (som ikke alltid er forståelig, men den er alltid “det som gjelder”). Alle som leser denne spalten vet at jeg ikke blir verken overrasket eller støtt over at folk synes ting jeg sier er “kontroversielle”. De er jo per definisjon designet for å plassere fottøyet midt i smørøyet hva angår “sånt som man diskuterer”. Ikke alltid, men ofte nok til at dette kan anføres som et kjennetegn ved bloggen min. Og jeg “tar redaksjon” for å si det slik. Kan man ikke snakke om det ene temaet så finner man alltids noe annet. Hvem vet hvorfor en moderator eller en eier av et nettsted har spesifikke tabuer som det ikke er lov å berøre — eller hvem faen bryr seg, egentlig. “Husordensregler” er jo et konsept jeg selv praktiserer, så hvorfor skal ikke alle andre? Man behøver ikke å forstå en regel, bare innrette seg etter den. Ellers kan man jo bare forlate stedet. Du vet. Der ute ligger friheten. Gå og grip den. Her inne er det bare regler og andre begrensninger for den frie livsutfoldelse som gjelder.

Hvorom allting er, her på blogg.no er det slik at alle har ansvaret for seg selv, hvilket i praksis betyr at ingen har ansvaret for noe — før det eventuelt skjer et lovbrudd og noen slags høyere myndighet er nødt til å komme inn som lyn fra klar himmel. I mellomtiden går det som det pleier å gå når barna er alene hjemme. Noen ganger får jeg inntrykk av at det finnes visse algoritmiske “portvoktere” som reagerer på ord eller bilder, jeg vet ikke. Jeg vet bare at noen ganger vises ikke posten min på forsiden – som for eksempel det forrige jeg skrev i dag, den kommer man bare til ved å klikke på selve bloggnavnet Apecalypso – mens andre ganger forsvinner den bare. Ingen av delene er noe stort problem, men jeg opplever at jeg må legge hodet på skakke og si hæ? — fordi så å si alt jeg skriver er bare “mer av det samme” etter min egen – kanskje ikke helt objektive – mening. I den grad en leser opplever noe som mer spesielt enn noe annet så skyldes dette forhold hos leseren, ikke hos meg. Som jeg stadig gjentar: Jeg har ikke egentlig noen “agenda” med det jeg skriver, det er en øvelse i form og formuleringer for meg. Et teknikk som handler om å organisere egne tanker. Gjete dem, kan man nærmest si. Alle som prøver vil jo erfare at det er ganske vanskelig å bare produsere tekst på stående fot, men jeg skriver faktisk aldri så mye om ting som jeg “skriver ting”. Tekstene er kunstprodukter om du vil. De er ikke verken instrumentelle eller kommersielle.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

En annen ting jeg stadig gjentar er at jeg driter i om folk er “enig” med meg, eller om de “mener noe annet” og alt det der. Det er ikke min sak hva folk tenker, tror og mener — annet enn at på generelt grunnlag er det alminnelig kjent at det finnes bra og mindre bra måter å forholde seg til informasjon. Det kan ikke gjentas ofte nok at kritisk sans er det man behøver her i verden. Så hva om noen har et annet livssyn enn meg? Hva så om de har andre livserfaringer? Sånt må man jo bare regne med. Herregud. Ikke faen om jeg kommer til å sette meg ned og prøve å “forstå” folk. De er som de er, ferdig snakket. La folk ha særhetene sine i fred. Så lenge de ikke prøver å trenge seg innpå meg og mitt har jeg ikke det minste problem med et slikt arrangement, uansett hvor snåle de eventuelt måtte være, relativt sett. (Som alle andre betrakter jeg jo meg selv som standarden for hva som er normalt.) Men nok om det. Strukturelt sett består en typisk post i denne bloggen av fire distinkte komponenter, som ofte – men ikke alltid – har noen slags indre sammenheng. Det er tittelen, bildet, teksten og musikken. Jeg legger en viss grad av tenkning bak alle fire, uten at jeg vil påstå at noen av dem er viktigere enn de andre. Teksten er det man leser, men musikken – det man hører – er ofte vel så viktig. Tittelen er verken her eller der. “Et dikt med få ord” er vanligvis hva jeg tenker om den. Og hva bildet angår så pleier jeg å gå for “maleri” i stilen heller enn “fotografi” (eller rene morsomheter). For denne gangen følger et unntak på musikksiden – som pleier å være enkeltsanger – i form av et album fra Mexico. Uansett vil folk neppe høre om mye av det jeg legger ut som musikk hvis de ikke er jævlig “spesielt interesserte” i musikk fra 70-tallet og så videre. Fachada de Piedra betyr i direkte oversettelse “fasade av stein” men det poetisk korrekte ordet å oversette det med vil være steinansikt. Musikken handler jo ikke om detaljer innenfor arkitekturen, men psykologien. Uansett, her er det.