De forente staters høyesterett (Supreme Court of the United States) er den øverste føderale domstolen i USA; den har endelig myndighet til å tolke og avgjøre spørsmål om føderale lover, inkludert USAs grunnlov. Som USAs føderale høyesterett, står domstolen i spissen for USAs føderale rettsvesen. Domstolen har sete i landets hovedstad, Washington D.C.
(Wikipedia)
De som elsker konspirasjonsfantasier burde ta en titt på amerikansk høyesterett i perioden etter Watergate. I går ga de en uttalelse hvor de påstår at en amerikansk president ikke kan straffeforfølges for noe vedkommende kan komme til å gjøre “i tjenesten” men at de selvsagt er som alle andre “på privaten”. Spørsmålet er bare når de er i tjeneste. Sånne jobber kommer så vidt jeg kan skjønne ikke med noen tariffregulert arbeidstidsavtale. Om så presidenten ligger i sin dypeste nattesøvn så må de vekkes når “noe skjer” som er av et sånt kaliber at de bør være tilstede mens saken diskuteres. Det virker jo fette opplagt. “Det private” blir jo ellers noe temmelig kunstig når man er omgitt av livvakter og alskens personlige assistenter til enhver tid. Enden på visa blir at det er opp til presidenten å si hva som er privat og hva som er offentlig, så da er vi akkurat like langt i forhold til eventuelle “kriminelle hensikter”. En president kan heretter gjøre hvor drøye ting som helst uten at de senere kan tiltales og dømmes for brudd på amerikansk lov. Alt som kreves er et plausibelt påskudd for at dette er noe som skjer “i embeds medfør”. Behøver det å være sant? Tja. Hvor mye vet du om politikk?
Dette er selvsagt en Lex Donald; en lov som er utformet spesielt for å ivareta Trumps politiske interesser, på kort og lang sikt. Blant annet har de satt tre røde streker under ordet “immunitet” når det gjelder politiske saker diskutert med funksjonærer i justisdepartementet, ikke minst i forhold til valgtekniske spørsmål. Eller sagt på rent norsk: De går så langt som de overhodet kan gå – det kan til og med hende at de har gått litt for langt – i forhold til å beskytte Donald Trump mot påtalemyndighetene. Spesialetterforskeren Jack Smith – et navn som er så anonymt som det kan få blitt, ergo en perfekt statstjenestemann – hadde bedt om at dette spørsmålet skulle bli behandlet særskilt – på grunn av sin sensitive natur – allerede i november i fjor, men da nektet høyesterett å ta i saken. “Presidentens immunitet” har aldri vært noen sak siden Nixons dager, men det er høyaktuelt nå som Trump er satt under all mulig slags tiltale fra alle kanter. Ikke uventet, kan man si, men det som kanskje er litt uventet er hvor “lydige” resten av det republikanske komplekset er mot sin “fører”. Som jeg sa forrige gang jeg berørte dette temaet: Det er omtrent like deler mystisk, komisk og skremmende. I og for seg selv er han jo bare en patetisk figur, men av uforståelige årsaker appellerer han til det internettbaserte “alternativhøyre” — som starter et sted omtrent midt i det politiske territoriet til Fremskrittspartiet og deretter fortsetter det enda mye lengre til høyre enn noen skulle tro det var mulig å gå. Seriøst. Dette er ikke trygge folk. De får Per Willy Amundsen til å fremstå som en moderat snusfornuftig og saklig argumenterende fyr. Jeg er på ingen måte enig med han Per Willy i sak – dårlige stilkarakterer vil jeg også si han fortjener – men jeg skjønner hvordan han havnet med pikken i postkassen. Han klarer bare ikke å holde kjeft selv om han vet at han bør. Jeg kjenner den der. Men så stiller jeg ikke til valg heller.
Saken er at alle får til å være rasshøl. Det er ikke noe vanskelig. Det som er vanskelig er å holde seg høflig, saklig og “verdig” (selv om dette siste er vanskelig å definere) når ting blir hårete rundt deg. Eller når du er konfrontert med “idioter” (etter egen definisjon). Kunsten er å ikke la seg vippe av pinnen av “troll”. Eller kanskje vi heller bør si “bråkmakere”. Da vinner de jo. Ser du den? Hvis hensikten er å hisse deg opp, bringe deg ut av likevekt og skape en “situasjon” så vil de si hva som helst som de tror vil egne seg til dette formålet. Dette har ikke noe å gjøre med deres “ærlige mening”. Sannsynligvis har de ikke engang noe slikt. De er bare ute etter å “dunke” folk på nettet. Sånt har ikke særlig mye å si i den praktiske verden – selv om det er plagsomt for de som rammes av dunkingen – fordi folks småkrangling er en slags konstant bakgrunnsstøy i samfunnet, men det er for det meste ikke farlig. Imidlertid får alt man sier og gjør mye større rekkevidde når man befinner seg i en posisjon som det hefter seg mye oppmerksomhet rundt, la oss si som rikspolitiker. Du vet. Sånn som han Per Willy. Da er man jo ikke bare en bartender, taxisjåfør eller kjøpmann på hjørnet. Å være stortingspolitiker er en viktig jobb. Det er ikke et passende sted å være “ironisk”. Er det for mye forlangt at en folkevalgt politiker skal være stillingsbevisst? Det betyr i klartekst at uansett om man selv er en slusk med lave standarder så skal man ikke bringe skam over “firmaet”. På den annen side må man vel regne med at slike slusker har blitt valgt av folk som vet hvordan de er, men de vil ha dem likevel. Så da så. Er det så nøye? Det kommer an på hvem man spør. Fra min synsvinkel virker det litt urimelig at folk som ikke klarer å styre kjeften sin skal gis makt til å styre landet, eller ihvertfall være med på å utforme de lovene vi alle er nødt til å innrette oss etter. Jeg er jo elitist av natur. Jeg liker best når det er kompetente folk som styrer butikken. Helst litt grå og kjedelige typer, men som er noen jævler med regnskap og sånt.
Uansett, den amerikanske høyesteretten har som alle vet blitt “kuppet” av republikanerne, så nå benytter de anledningen til å “brenne ned hele huset”. Overhodet ikke uventet falt den såkalte Roe, det vil si den føderale loven som beskyttet kvinners rett til selvbestemt abort. Og nå altså dette. De vil gi presidenten kongsmakt. Interessant, ikke sant? De går på en måte motsatt vei av alle andre. Alle land som fortsatt har monarker – ihvertfall alle vestlige land – har jo redusert monarkens formelle makt ganske betraktelig siden på 1600-tallet. Hva gjør for eksempel kong Harald? Han er jo mest en slags ambassadør, som i tillegg leder noen møter av typen “Statsakt” og så videre. Noen ganger “hinter” han litt om hva han “synes” i nyttårstalen, men ellers er det ikke mye politikk å høre fra den kanten. Og ting fungerer bra sånn. Greia har funnet en rutine som virker. Hva som vil skje i USA fremover er imidlertid uvisst. Det verste den nye høyesteretten har gjort så langt har likevel flydd under radaren for de fleste, fordi det er så “teknisk”. Det dreier seg om den loven som ble kalt Chevron og som de har fjernet nå. Den påbød i korthet at alle dommere på alle nivåer skal henvende seg til den faglige ekspertisen og følge deres råd når de dømmer i saker med vanskelig innhold, men nå skal alt istedet være opp til den enkelte dommerens “sunne fornuft”, uanvhengig av hva fagfolk sier. Dette er aktuelt i forhold til saker som angår helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, bare for å ta noe — men egentlig vedkommer det alle typer “tekniske” reguleringer av den typen vi er vant til at byråkrater tar seg av, gjerne etter at et “utvalg” eller to har levert noen “innstillinger” som siden legges frem for de som har ansvaret for å bevilge penger. Ting tar tid, og selv om dette kan være til irritasjon noen ganger – på et personlig grunnlag – er det likevel i det store og hele bra at systemet legger en demper på entusiasmen hos folk. “Det frie initiativ” er èn type problem når vi snakker om påbygg på hytta og sånt, men en helt annen type problem når vi snakker om reguleringssaker for boligfelt og – som er litt i vinden – utbygging av “næringsparker”.
