Det finnes en serie kalt The Criterion Collection som kort fortalt er et eklektisk utvalg av filmklassikere. Opplegget er ellers det samme som når for eksempel et forlag bestemmer seg for å gi ut “en verdenslitteratur i hundre bind” eller noe sånt. Leserne vil langt på vei være enige i mesteparten av det de finner i serien, men de vil også typisk både savne noen ting og synes at andre ting ikke fortjener denne typen “ære”. Sånt er normalt. Smak egner seg dårlig som diskusjonstema. Enten liker man ting eller så liker man dem ikke, liksom. Hva mer er det å si? Vi snakker jo tross alt bare om underholdningsprodukter. Bare psykiatriske pasienter – eller folk som har tenkt å bli det – bygger opp sine liv rundt fritidsaktiviteter og fjas. Normale folk klarer å finne i det minste noe de synes er viktig i livet, selv om valgene deres ikke blir forstått av alle andre, og så siden fokusere på dette “livsprosjektet” som personlig hovedprioritet. Det kan være hva som helst, men vanlige ting er sånt som jobben, familien eller “saken”. Du vet. Ting som har høyere prioritet enn “kunstopplevelser” og annet fritidstøys.
Hvordan måler man “størrelsen” til en film? Si for eksempel en anerkjent klassiker som Gudfaren eller noe? Nesten alle beskriver den som en stor film. Den “ruver i filmhistorien” og andre slike uttrykk er fullstendig normalt blant filmkritikere. Jeg tror den mest fornuftige standarden å jobbe med er hva slags stilling filmen har blant andre regissører og “filmarbeidere” forøvrig. De vet jo hva ting handler om på en helt annen måte enn “publikum” i generell forstand, som ikke blir avkrevd noen ytterigere forklaring når de sier at de liker en film — eller hvis de gjør det, så forlanges normalt ikke noen “teknisk” forklaring for hvorfor, det er nok å si at “den falt i smak” og ellers trekke på skuldrene. Vanlige folk nerder jo normalt ikke ut i forhold til kameravinkler, lyssetting og denslags, selv om underbevisstheten deres naturligvis oppfatter alt. Siden jeg er såpass gammel kan jeg huske en tid da mange var dypt imponerte over “effekter” og denslags. Du vet. Fimtriks. Alt dette ble jo gjort på en helt annen måte før de digitale effektene innenfor “computergrafikk” sprengte alle rammer for hva som er fysisk mulig. (Min personlige favoritt blant alle slike “håndlagde” effekter er den beryktede helikopterscenen fra Un flic (“en snut”) av Jean-Pierre Melville, 1972. Mange sier at den ødelegger hele filmen for dem, men selv er jeg dypt imponert over hvor frekk Melville var her.)
Det virker rimelig å anta at når kunstig intelligens kan skape troverdig computergrafikk har “effektmakeriet” egentlig nådd sin veis ende. Nå vil alt falle tilbake på det ting begynte med i utgangspunktet: Skuespillerarbeid — eller rettere sagt, et bra manus. Hvis manuset er bare ræva er det jo lite selv den mest talentfulle karakterskuespiller kan gjøre med saken. Men altså, gitt at manuset i det minste er “helt ålreit”; jobben handler om å presentere historien på en måte som fenger. Her møter vi den samme veggen som alle opplever når de forsøker å fortelle om noe som har skjedd i livet deres. Det er vanskelig å få ting frem på en måte som yter historien rettferdighet. Man beskriver jo en “opplevelse” som er noe annet enn “tingenes objektive fakta”. Alle strever med dette. Hvordan illustrerer man en følelse? Det virker som om den korteste veien går gjennom å “etablere en stemning” med de midlene man har for hånden, innenfor det formatet tillater. For eksempel har man flere “grader av frihet” når man forteller en historie i en roman enn når man forteller den i en spillefilm. Av denne grunn vil folk typisk tenke at “boka var bedre”, mest fordi filmregissøren ikke riktig traff med bildene sine. Det var ikke sånn man hadde sett det for seg. Man fikk ikke den samme “følelsen” av filmen som man fikk da man først leste boka. Mye er kuttet ut — og av det som er tilbake har de forandret på selve fortellingens skjelett til en sånn grad at det er vanskelig å oppfatte det som “den samme skapningen”.
Det er litt ulike oppfatninger rundt hvorvidt kunstnere har en “ekte jobb” eller ikke. Hvis de faktisk lever av det virker det som en meningsløs diskusjon, med mindre man mener noe annet enn suksess med salg, penger og sånt. En tungt etablert kunstner kan jo tjene mange millioner hvert år fordi det de produserer er så etterspurt blant samlere, eller fordi de får mange utsmykningsoppdrag for det offentlige, eller noe. Det mest vanlige blant de som holder på med kunst, uansett hvor alvorlig de mener det, er likevel at de er nødt til å tjene penger på andre måter, fordi det finnes ikke egentlig noe “kunstmarked” i den forstand. Det er en uregulert bransje. Riktignok finnes det slikt som Forfatterforeningen og lignende tiltak som i praksis tjener som en mellomting av fagforening og selskapsklubb, men selve jobben er ikke definert og kvantifisert innenfor noe hovedavtaleverk. Derfor kalles kunst et fritt yrke. Man definerer selv hva det betyr. I praksis fungerer det slik at hvis man får til å selge det man lager så kan man – gitt at man ellers produserer tilstrekkelige mengder – leve av det. Hvis ikke, ikke. Imidlertid har jeg gjennom hele livet merket meg en viss grad av hat mot kunstnere uten at dette synes å ha noe saklig grunnlag. Det er jo vanligvis enkelt nok å ikke utsette seg for kunstuttrykk som man ikke liker, og hvordan kunstneren fikser hverdagen sin er deres eget problem. Så hva gjenstår? Hva eksakt er det som andre “har noe med” så lenge kunstneren ikke kommer på døra deres for å tigge? “Skaff deg en skikkelig jobb” er ikke noe bra argument hvis man ikke kan redegjøre for hva konseptet “en skikkelig jobb” består i. Har du en skikkelig jobb? Vi pleier å bruke ordet dydsmonster om sånne som går rundt og dømmer andre på et moralistisk grunnlag. Uansett, her er svaret: Det finnes tre typer jobb som er skikkelige. Disse er henholdsvis landbruk, helseforetak og håndverk. Resten er bare tøys og unyttig fjas. Luksusvarer. Dette er ikke i seg selv noe problem. Jeg forlanger ikke at folk skal være seriøse. Det ville vært vilt urealistisk. Imidlertid forventer jeg at de skal kunne forsvare sine egne posisjoner med bedre argumenter enn bare grynting. Hva er en skikkelig jobb? Hvilke kriterier gjelder?
Nyttetanken er død. Nesten alt mennesker gjør er både stygt, skadelig og fette idiotisk. Konsekvensene av det store sivilisasjonsprosjektet ser ut til å være at vi tar kverken på det fundamentale livsgrunnlaget både for oss selv og alle andre arter. “Det grønne skiftet” hjelper ikke heller. I en vanlig bensinbil finner vi omtrent en kilo med PFAS (slå det opp), mens i en elektrisk bil er mengden tidoblet, pluss at all den fine nye batteriteknologien krever svært aggressiv og landskapsødeleggende gruvedrift i råvareenden av ting. Du kan godt si at det eneste skiftet som er tilgjengelig for mennesker er enten å gå fra vanlig giftig til hypergiftig, eller å sette på bremsene og si at nok er nok. Det er bevist hinsides enhver rimelig tvil at vi ikke vet hva vi driver med. Det finnes ingen “vei fremover” med teknologi, industri og urban utbygging som ikke leder rett i døden. Ved dette tidspunkt er omtrent seksti prosent av alle levende dyr eid av mennesker, det vil si de er husdyr av ymse slag, mens de neste trettiseks prosentene består av menneskeheten selv. Hvilket betyr at bare fire prosent av alle dyr er ville og selveiende skapninger som lever utenfor menneskesonen, eller langs randen av den. Det er i realiteten ikke særlig mye “vill natur” igjen i vår verden. Nesten alt har blitt “utviklet” på noe slags vis — og selv villmarka preges tildels av turisme. Jeg innbiller meg at man må til Sibir, Alaska eller noe, kanskje Sahara, for å finne landskap hvor man kan vandre i dagesvis uten å se noe som helst slags spor etter mennesker. De som vet hva de skal se etter har jo ingen illusjoner om hvor “oppbrukt” hele verden har blitt ved dette tidspunkt. Det finnes ikke særlig mye mer igjen som ikke noen allerede har pisset ned og ødelagt med sine fantasier om å tjene penger.
