En patron i det gamle Roma var en beskytter, en sterk person, og den som ble beskyttet var hans klient. Til gjengjeld for beskyttelsen gjorde klienten tjenester for sin patron. De samme begrepene har også vært brukt om det romerske rikets relasjoner med svake stater i Romas nærhet. En klientstat er et land som er avhengig av, og får beskyttelse fra, et annet, sterkere land (en «patron»). Som regel handler avhengigheten om klientstatens militære sikkerhet, men den kan også gjelde økonomiske saker.
(Store norske leksikon)
Det er vanskelig å finne noe opplegg i den norske samfunnsmodellen som sammenfaller mer eksakt med definisjonen av et klientforhold enn relasjonen mellom institusjonen NAV og det de insisterer på å kalle “brukere”. Jeg vet ikke hvorfor NAV gjør dette, men jeg antar det handler om hvordan organisasjonen og de ansatte ønsker å identifisere seg, altså mer som en tjenesteytende virksomhet enn som en maktinstitusjon. De som henvender seg til NAV blir dermed å betrakte som “frie aktører i et marked av tjenesteytende virksomhet” som velger å bruke samfunnets offentlige lavterskeltilbud for diverse konsultasjon og bistand heller enn tilsvarende privat virksomhet — som regel av økonomiske årsaker. Hvis man har midler kan man jo få kjøpt mer skreddersydde og behovstilpassede løsninger hos for eksempel en advokat, eller et konsulentbyrå av annen beskaffenhet, det kommer helt an på hva problemets natur består i.
Visse artister i underholdningsindustrien – alt fra konsertpianister til fotballspillere – bruker noen ganger agenter for å få flere og/eller bedre jobber. Hvordan dette fungerer i praksis er variabelt, men hovedtanken er at artisten skal frigjøres fra den forretningsmessige siden av saken – kontraktsrett, lønnsforhandlinger og det ene med det andre – og heller fokusere på utvikling av sine performative spesialiteter. Du vet. Bli en bedre utøver av “det de driver med” i samarbeid med noen som fortløpende tar hånd om påkommende “papirarbeid” og andre kjedsommeligheter. Tjenesteøkonomien baserer seg i dette behovet for spesialisering av tidsforbruk. Jeg ser for eksempel ikke for meg at noen som driver med noe som helst av organisert og seriøs art ikke kjøper tjenester fra regnskapsbyrå, reklame, profilerings og PR-konsulenter, advokater, sikkerhetsspesialister, arkitekter og andre designeksperter, og så videre. Sånn er det bare. En saklig bedrift er en som fokuserer på sin kjernevirksomhet og overlater alt “det andre” til diverse spesialister som leies inn etterhvert som behovet oppstår. Det er i denne sammenhengen NAV later til å definere seg som “tjenesteytende virksomhet” som yter bistand i henhold til behov, bare med den pekuliære forskjell at de er statens tilbud til alle som av ulike økonomiske årsaker faller utenfor den normale tjenesteøkonomien, altså privatmarkedet. De som tjener penger.
Det er diskutabelt hva eksakt som er samfunnsnytting, men noe mindre diskutabelt i hvilken sektor man finner mest og størst skadeverk. Det såkalte privatmarkedet er jo underlagt visse strukturelle nødvendigheter på grunn av virksomhetens natur og formål. De kan ikke bare gjøre hva som helst, akkurat som det passer dem, når og hvordan de vil. Da varer de ikke lenge. Det er vanskelig å etablere en økonomisk lønnsom bedrift, uansett hva slags fantastisk idè man eventuelt har. Som alle vet er nøkkelkonseptet likviditet. “Penger på papiret” er bare kråker på taket når regninger skal betales. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Jeg vet ikke hvor mange tragiske historier jeg har hørt om folk som prøvde å starte sin egen bedrift, men så endte det med at de først brukte opp all kapitalen de hadde, deretter alt de klarte å få lånt, før de til slutt – i beste fall – klarte å selge seg ut godt nok til å betale kreditorene. Saken er at det kan ta mange år før man “slår gjennom” uten at man noensinne har noen garanti for at dette engang kommer til å skje. Hvis man ikke har råd til å “drive gratis” minst dobbelt så lenge som man på forhånd tror er nødvendig, så kommer prosjektet neppe til å ende bra. Hva jeg prøver å si er at virksomheten må tjene penger, helst fra første øyeblikk av. Dette er et noe mindre problem for håndverkere og andre som etterspurt i et allerede eksisterende marked, men sånt er vanskelig for de som har en oppfinnelse, et produkt eller et konsept, som man må “jobbe inn” mot et skurebrett av skepsis. Man er nødt til å enten allerede ha eller skaffe seg et sett med sosiopatiske personegenskaper for å bli en seriøs operatør i et fritt marked, i ordets rette forstand, fordi alle mulige slags råskinn vil komme med èn gang, drible deg ut og nikke deg ned. Derfor må vi ha alle mulige slags reguleringer, som i praksis betyr byråkrati og treghet. Det er her den tjenesteytende virksomheten kommer inn i bildet. Hvorfor mase med jævelskapen selv når man kan hyre en advokat til å gjøre jobben?
Åpenbart er jeg lite begeistret for nyliberalisme. Også kjent som thatcherisme, “reaganomics” eller frimarked. Prinsippet er at verden er et marked og menneskene er aktører. På fritt og selvstendig grunnlag markedsfører de seg selv mot et fritt og åpent arbeidsmarked, hvor oppkjøpere av arbeidskraft – vi foretrekker å kalle dem “arbeidsgivere” – betaler folk penger mot et kvantum utført gagnlig arbeid, enten som et isolert, kontraktsmessig avrundet og tidsavgrenset oppdrag der og da, eller som et mer langsiktig arbeidsforhold. For offentlig sektor gjelder særlige regler, men på privatmarkedet er det aktørene – individer, bedrifter eller andre “juridiske personer” – som selv må besørge inntjeningen. Grunnleggende sett snakkes det om tilbud og etterspørsel. Det man tilbyr må være “korrekt priset” i forhold til den etterspørsel som faktisk finnes i det aktuelle markedet. Eller sagt på en annen måte: Hva har du å selge og hva forlanger du for det? Dette er i henhold til nyliberalistisk ideologi det mest fundamentale element i ethvert menneskeliv. Man må finne det rette markedet for det man har å tilby slik at man kan forhandle frem en akseptabel pris. Så langt så vel. Problemet er bare at dette er noen jævlig abstrakte greier som ikke tar hensyn til menneskenaturen, eventuelt så ser de den som et “hinder” man må overvinne slik at man kan bli en rasjonell aktør. Blant de som glorifiserer hardt arbeid – uten at man umiddelbart ser dem praktisere dette selv – finner man jo ofte aseksuelle tendenser. Fremtoningen deres er “kjønnsløs” i den forstand at det er vanskelig – eller ubehagelig – å se dem som seksuelle skapninger. De har ikke noe game, som de sier i USA. De skjønner ikke når eller hvordan de skal flørte, og enda verre, når de ikke skal. Det blir enten veldig keitete og kleint, eller så blir det rett og slett et overgrep av typen “metoo-sak”. Er dette et problem? Det kommer an på hva man synes er viktig i dette livet. Er mennesker en ressurs eller er alle individer hver med sine egne særheter og vansker med tilpasningen? Hvis man tenker at mennesker er en ressurs blir det naturlig å følge opp med kvalitativ tabulering. Hvordan kan denne ressursen utnyttes på best mulig vis? Dermed oppstår tabellene. Hvis man derimot tenker at alle mennesker er individer med sin egen ukrenkelige integritet må man innta helt andre holdninger t relasjonen.
Jeg har aldri møtt noen – selv ikke de største spøkefugler – som ikke helst vil bli tatt seriøst. Hvis de kan velge selv vil de helst bli tatt på alvor. Problemet er bare at slik valgfrihet ikke oppleves som realistisk blant et aldeles alarmerende stort antall mennesker der ute, hvis vi skal dømme etter hvordan de fremfører seg på nettet. Selvsagt finnes det nettsteder som er seriøse nok, men fra min subjektive synsvinkel ser det ut som om nettet domineres av fjas og tøys. Det virker også som om mange påpeker det samme. Underholdning, mer enn saksorientert informasjonsinnhenting, er hva den største delen av alt nettunderstøttende elektrisitetsforbruk går med til, for å bringe det helt ned på bakkenivå. Nettet drives jo med strøm. Det er ikke noe som bare “henger i løse lufta” — det kreves et stort nettverk av kraftforbrukende maskineri å holde greia gående. Sånt er ikke gratis. Hvor mange kilowatt kreves for å drifte hele Google? Jeg har ingen jordisk idè annet enn at jeg ser for meg ordet “mye”. Kunstig intelligens – i den grad “intelligens” er det operative konsept i denne sammenhengen, vi snakker vel heller om “sekvensiell arrangering av logiske symboler” gjennom automasjon – kommer heller ikke til å bringe ned kostnadene med å drifte internettet. Hvor får de alle pengene fra? Den velkjente internettprofeten Mark Zuckerberg – innehaver av tiltaket Meta – ble stilt dette spørsmålet i en offentlig høring i USA. Han svarte Senator, vi selger annonseplass. Litt sånn som man snakker til et barn. Du vet. Det er jo ofte vanskelig å uttrykke det åpenbare. Hvordan forklarer man det alle kan se? Du kan ikke beskrive farger for en blind. Uansett, poenget er at folk kjøper ikke annonser på nettet hvis de ikke tror dette hjelper i forhold til virksomheten deres. Reklame virker. Såpass mye er klinkende klart. Det finnes all mulig slags forskning på dette, siden lenge før nettets dager.
Her er et spørsmål: Føler folk seg utnyttet, lurt og snytt mye av tiden? Det finnes kanskje gode grunner til det. Vi er jo ikke fullt så rasjonelle aktører i et fritt marked som ideologene vil ha det til. Nødvendigheter er et mer prominent ord blant de operative konsepter der ute enn “valgfrihet”. Det blir kunstig og dumt å snakke om at man er fri til å si opp jobben og begynne med noe annet akkurat som man selv vil. Det er jo ikke sånn verden fungerer. Mange har ansvar for andre i livet sitt enn bare seg selv, og om de så er helt alene må de likevel ta hensyn til “budsjettbalansen”. Det er ikke gratis å leve, ihvertfall ikke i Norge. På den ene eller andre måten må man skaffe penger. Selv de som ikke “er i jobb” – enten fordi de improviserer, tar småjobber og oppdrag, tusker og snusker, eller fordi de går på NAV – må skaffe penger. Hva er det aller laveste man kan leve for i Norge? Det finnes noe vi kaller minstepensjon som jeg tror er omtrent tyve tusen i måneden etter skatt, gi og ta litt, tallene varierer sikkert noe, men de er ihvertfall ikke noe særlig mye mer enn dette. Gitt at man ikke egentlig kan velge om man skal ha en bolig med det norske klimaet betyr det i praksis at mesteparten av pengene går med i dragsuget. Sparing virker kanskje ikke så realistisk hvis man har et netto budsjett på tyve tusen å jobbe med, men noen klarer sikkert å tyne ut litt gjennom å disiplinere seg i “luksusbehov” som for eksempel fornøyelser. Hvilket bringer oss tilbake til nettet som kommunikasjonsmiddel. Det er mange ytringer på nettet som både i stil og innhold ligner på den typen “leserbrev til avisen” som man kunne finne i den gamle verden, men som nå har utviklet seg til å bli sosiale medier, blogger, kommentarfelt, forum og annet. Er dette ytringsmediet etterspurt? Det kan du vedde rumpa di på. Så hva slags transaksjon snakker vi om her? Nesten ingen som fremstiller “innhold” på nettet tjener penger på det, ihvertfall ikke i noen grad som står i rimelig forhold til tidsforbruket, og mange betaler til og med for privilegiet. Hvordan detaljene i opplegget enn er sydd sammen, det er nå et faktum at mange av de største selskapene i verden – målt etter børsverdi, altså tryllepenger – driver med noe som angår internett og elektroniske hjelpemidler.
Det er vanskelig å se realismen i nettet som økonomisk fenomen. Dette opplegget skulle aldri vært “privat eiendom” og økonomisk melkeku sånn som det etterhvert har utviklet seg til å bli. Tragisk nok har nettet etablert seg samtidig med at vi har gått inn i den tidsalderen som kalles senkapitalismen, eller i praksis det som skjer når man skreller bort alle andre hensyn enn det å tjene penger. Du vet. Når ingen engang later som om det foregår noe annet eller “mer” enn å bare tyne mest mulig penger ut av flest mulig. Kryptovaluta er et perfekt symbol på denne galskapen. Alt er bare bløff og fantasi men så lenge folk tror det går an å tjene penger på opplegget så går det an å tjene penger på opplegget. Pyramidespill pleide dette å hete, eller rettere sagt det heter fortsatt pyramidespill når opplegget er oversiktelig. Vi kaller det et marked i vekst når ingen aner hva som foregår, det virker bare som om det er penger i saken for de som kommer først til mølla. Nevnte jeg at det er vanskelig å definere hva som er samfunnsnyttig? Fordi alle i praksis er fanget i det samme nettet av behov og nødvendigheter opplever alle det som mest formålsrasjonelt å gå for det som “tjener penger”, eller som i det minste ikke koster noe. Økonomisk optimalisering består så langt alle kan se i “lønnsomhet”. Det er lenge siden noen seriøst spurte om det de driver med er nødvendig – eller engang nyttig i noen større forstand – fordi alt handler om det lønnsomme i den nyliberalistiske ideologien. Bare regulering stanser folk fra å gå så langt det er teknisk mulig å gå, uavhengig av hva som er “samfunnsnyttig” i den forstand — men om noen virkelig er i tvil om det er etterspørsel eller regulering som er kongen på markedshaugen anbefaler jeg at de tar en kikk på narkoøkonomien. Direkte livsfarlige forhold har så langt ikke stanset de rette – eller gale – typene fra å gå for de eventyrlige profittmarginene man kan oppnå i denne bransjen, som i tillegg kommer med den fordel at dette er likvide penger. Hard valuta og cash. Uansett hva slags regler samfunnet stiller opp for å begrense den svarte pengestrømmen så vil det aldri være vanskelig å finne noen som tar på seg jobben med å “vaske” et par bæreposer med tusenlapper, mot et passende honorar. Det er hva det er. Vi lever i nihilistiske tider. Det er ikke rimelig å forlange “samfunnsansvar” i befolkningen når dette er vanskelig å påvise i den politiske ledelsen. Tilretteleggelse for utvikling av næringslivet er ikke samfunnsansvar, det er korrupsjon, bare med fine ord og fjasete fakter samtidig. Det tjener ikke folket, bare de som utnytter dem.
Vi avslutter med en ren selvfølgelighet:
