Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system.
(Wikipedia)
Saken er at en gjennomsnittlig kapitalist må jobbe mye, hardt og lenge for å fortjene en så generøs hederstittel som “unyttig”. Saken er at de er skadedyr. Alt de gjør er destruktivt. Det inneholder ingen verdi overhodet. Selv om vi øyeblikkelig stanser all “kapitalvirksomhet” akkurat her og nå vil det være et etterslep på hundre år eller deromkring før vi får kontroll over all skade de har gjort. Og selv da vil det bare være en “nominell” form for akutt situasjonskontroll mens resten av jævelskapen sakte manifesterer seg som den må. Saken er at verdens tilstand er vesentlig mye verre enn folk tror — men jeg snakker ikke om krig, folkemord og denslags. Jeg snakker om insektenes død. Mer enn nitti prosent av alle arter er insekter, mens de ikke engang utgjør èn prosent av rødlista. Det finnes flere forskjellige arter av slekten marihøne enn hele antallet ulike pattedyr på jorda. Problemet er at insekter er ikke søte dyr, de er i beste fall “interessante”, men mange reagerer med nærmest hysterisk frykt overfor selv helt ufarlige småkryp innenfor denne artskategorien. Derfor får de ikke den samme beskyttelsen som pandaer og denslags, som er PR-messig mye mer presentable agenter for bevaringssaken.
Nylig så jeg en tyskprodusert dokumentar om kjemisk industri og “stoffer på avveie”. En representant for et av de store selskapene hevdet at “verden vil kollapse” uten dem. Folk vil jo ha bekvemmelighetene sine. Jeg tror ikke at de fatter problemet. Verden vil helt garantert sikkert kollapse med dem, mens det er usikkert hva som vil skje uten. Det er overhodet ingen tvil om saken: Vi må slutte med plast og stoffer som ikke brytes ned i miljøet. Jo før jo heller, men det er kanskje allerede alt for sent. Kanskje har disse idiotene allerede drept oss alle, vi har bare ikke innsett det ennå. Hvor mange penger skal du ha for å tømme et shotglass med blåsyre, liksom. Fortjenesten står ikke i noe rimelig forhold til det som ikke engang er risiko, det er helt sikkert at dette er skadeverk i stor skala. Her er noe å tenke på: Min barndom foregikk på 60-tallet. Jeg kan huske hvordan enhver noe lengre biltur involverte et helt usannsynlig antall insekter på frontruta — men nå? Det kommer en og annen slenger som splætter så man nesten skvetter, men for det meste ingenting. Det er ihvertfall ikke nødvendig å vaske frontruta hver gang man stanser, langt mindre at man må stanse bare på grunn av dette. Hva betyr det at insektene forsvinner? Det korte svaret er at det vet vi ikke, men neppe noe bra. Det er ikke urealistisk å si at insekter utgjør “skjelettet” til alle næringskjeder på jorda. Dessuten er de fleste planter avhengig av insektsassistert bestøving for å kunne formere seg. Ikke minst de vi har tenkt å leve av.
Av årsaker befant jeg meg i USA den 15. september 2008, da storbanken Lehmann Brothers annonserte sin insolvens — og dermed sparket igang den dominoeffekten som senere ble kalt “den store finanskrisen”. Samtidig pågikk Obamas presidentkampanje. Det var “interessante tider” men alle vet jo i etterkant at de største synderne slapp unna. Som vanlig tok de bare noen få av de små og kalte det jobb ferdig gjort. Selve problemet var det jo aldri aktuelt å ta tak i. Derfor har alt fått utvikle seg til å bli “ti ganger verre” nå enn det var den gangen. Dette med private kapitaleiere er bare ideologisk vås. Det er ikke sant at de “vet best”. Sannheten er snarere at de vet faen ingenting. De er idioter. Alt som står i hodet på dem er “lønnsomhet” for enhver pris. Du vet. Større formue. Flere biler, båter, fly og gud-vet-hva. Større hus, dessuten enda større hytte. Og ferieleilighet i Dubai eller Marbella, der de interessante menneskene vanker. Det ene med det andre, alle vet hva rike mennesker vil. Spørsmålet er hva alle andre vil, eller rettere sagt ikke vil. Vi vil ikke kverke planeten bare for at Røkke skal få enda større pengebinge, for å si det slik. Så langt så vel. Men hva med oss selv? Er vi for eksempel villige til å betale mer for maten? Det virker ikke som noe bra politisk salgsargument. Politikere som lover dyrere mat vil neppe vinne frem i konkurransen om stemmesedler. På radioen sa de nettopp at det observeres rekordsalg av restbilletter til syden, nå som været er så deprimerende her hjemme. Det er omtrent hvor langt man kan forvente at det såkalte folket tenker om noe som helst: Vi har penger. Nå vil vi ha gleder. Hva koster opplevelsen dere tilbyr?
For å finne en høvelig definisjon av begrepet “kapitalisme” gikk jeg til Wikipedia denne gangen. Jeg vil jo ikke ha det definert av økonomer, men av filosofer. Økonomer vil kalle det et økonomisk system mens filosofer vil kalle det en økonomisk mentalitet. Dette betyr at filosofene tilbyr den største grad av frihet. En “mentalitet” har man jo bedre forutsetninger for å styre enn et “system”. Eller hva? Poenget er at det er et valg. Vi kan diskutere mentalitet og hvor tankene kommer fra, men vi kan ikke diskutere prinsippet om at folk velger sin egen livsstil basert i de gradene av frihet som man føler at man har. Jeg ser egentlig bare to muligheter. Enten er “kapitalisme” en degenerativ mental sykdom eller så er det idioti. Jeg mener, hvor fanden kommer sånne fantasier fra? Hva eksakt er det som tilsier at privatpersoner skal ta beslutninger på vegne av tusenvis, kanskje flere millioner andre? Det gir ingen mening. Vi – altså menneskeheten, Norges befolkning, eller hva du vil – kommer uansett til å havne i den situasjon at minst halvparten av oss må “holde på med noe slags jordbruk” innenfor en horisont av to-tre generasjoner fra nå. Hvis ikke blir det ingen mat å få. Du kan imidlertid få hvor mange aksjer og dollarsedler du vil. Men mat får du ikke. Så hva tenker du om dette? Verdier er relativt, bortsett fra det vi kaller “primærbehovene”. Folk som ikke har fått mat på en stund danner helt andre prioriteter i livet sitt. Andre definisjoner av begrepet kapitalisme er selvsagt avhengig av hva slags fordeler man selv suger ut av opplegget. For eksempel sier en gruppe som kaller seg “liberalistene” at det er “et sosialt system hvor individer inngår frivillige kontrakter, handler og samarbeider med hverandre i et samfunn som ikke er statlig regulert” — eller sagt på en annen måte: De rosemaler den svette kjønnssykdommen sin og kaller det en iskrem. God appetitt og slit det med helsa.
innsektene står for en tredjedel av verdens matvareproduksjon.. har jeg lest. I Kina må de håndpollinere risikåkrene. Anbefalt litteratur, Maja Lundes bok, “Bienes historie”.
Inntil videre støtter jeg meg i “frontrutestatistikken”.