De snåleste (og farligste) skapninger noen av oss møter her på jorda er “andre mennesker”. Alle andre dyr, selv de som oppfører seg på en truende og ubehagelig måte, er forholdsvis enkle å forstå — i forhold til hva som motiverer dem til å oppføre seg som de gjør. Imidlertid har vi no such luck med arten menneske. Derfor bør man etter min mening slå det fra seg. Det går ikke an å forstå andre mennesker. Faktisk er det min observasjon (det kan hende jeg tar feil, men jeg tror ikke det) at folk typisk har problemer med å forstå engang seg selv, og dette kan vare livet ut noen ganger. Mest fordi de aldri setter i gang med den ubehagelige gravejobben det er å komme til bunns i sin egen sjel, de har ikke nerver til det, det passer aldri, de har ikke tid, det ene med det andre, poenget er at jobben blir aldri gjort.
Flink pike syndrom er en særskrevet sammenstilling av ord, hvorav ett av dem er kjønnsbestemmende, men tro meg, det lyder finere enn det jeg vanligvis pleier å si, som er good nigger for massa syndrome, etter romanen “Onkel Toms hytte” av Harriet Beecher Stowe, hvor hovedpersonens generelle livsstrategi var å tilpasse seg den dypt urettferdige posisjonen og gjøre det beste ut av ting gjennom å være til nytte innenfor husholdningsøkonomien, etter beste evne og uten å forpeste livet med bitterhet og revolusjonære fantasier. Det vil si mer eller mindre det enhver form for politisk styringssystem håper (og i varierende grad, med forskjellige metoder, jobber for) å finne innenfor sin egen befolkning, men også hva en såkalt arbeidsgiver forlanger (som regel i kontrakts form) fra sine ansatte.
Det er imidlertid ikke sunt å prøve å være noe man ikke er, særlig når det handler om å være “positiv” i forhold til ting man er misfornøyd med. Over langen vil dette fremkalle nevroser. Derfor er det viktig at man utvikler noe slags språk som man kan bruke til å uttrykke seg med, på en måte som ikke blir misforstått eller avvist som “ikke relevant”. Hos visse menn vil de maskuline hormonene slå saltomortale og følsa vil gå helt i stå dersom man sier at de lider av “flink pike syndromet”. Jeg er for faen ingen pike. Neivisst, og på samme måte er du (eller blir du) heller ingen stockholmer bare fordi du lider av Stockholmssyndrom (slå det opp), poenget her er noe abstrakt, i den forstand at vi snakker om vanemessige tankemønstre som påvirker det man vurderer som “korrekt atferd” både i seg selv og andre. Folk strever fælt med all denne identiteten sin — og de går ofte rett i forsvarsposisjon med alle giftpigger de har struttende i alle retninger. Krenkelser er lavt hengende frukt i internettets jungel. Folk føler seg angrepet på en måte som ligner litt på det å erklære seg påkjørt hvis man snubler over en parkert bil, men sånn er mennesker. Det er ikke til å forstå, man må bare ta dem som de er.
Hvorom allting er, jeg skrev i går en sak om “noe” – kanskje diplomati – som inspirerte Gry (berømt for bloggen Gryende her på blogg.no) til å skrive en kommentar som ikke er særlig lang målt i antall ord, men den har høy informasjonsdensitet i all sin kortfattethet, så det er mye å pakke ut for å komme frem til en nominell forståelse av hva det er Gry prøver å si. Følgelig velger jeg å svare på denne måten heller enn gjennom å skrive en lang returkommentar i gårsdagens bloggpost (interesserte lesere får grave den frem selv, det er ikke vanskelig). Her er kommentaren som Gry skrev, kopiert og limt opp i sin helhet (bortsett fra et “emoticon” helt til sist):
Interessant emne du tar opp her!
Hva dette med meninger som ensidig subjektive oppfatninger angår, må vel imidlertid sies å være en sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til slikt som ren skjær smak, som f.eks hva som er best av Kvick-lunsh og Crispo, er jo svaret selvsagt fullstendig underlagt den enkeltes smak. Men meningsutvekslinger blant voksne mennesker pleier jo unektelig å dreie seg om samfunnsrelaterte spørsmål, hvorpå korrektheten i det respektive standpunktet står og faller på korrektheten/realiteten i de faktorer som er lagt til grunn for dette synet. Altså; Om jeg (satt på spissen) skulle vært innvandrerkritisk på bakgrunn av at nordmenn var andre etnisiteter intelligent overlegne, så ville jeg jo vitterlig tatt feil! Ikke i hht konklusjonen, da det samme utkommet ville kunne underbygges av slikt som f.eks en vektlegging av at de kulturelle forskjeller ansees for så omfattende at det vanskeliggjør en vellykket integrering. Men er argumentet som benyttes for å underbygge oppfatningen feil, så tar jo vedkommende feil i hht utkommet også..
– Videre er jeg nok betydelig mer lunken i hht statlig maktmonopol og styring enn deg. Om vi tar utgangspunkt i nettopp dette med voldsmonopolet, så er jo problemet det at ‘staten’ faktisk består av de tilhørende menneskene på godt og vondt. Følgelig, vil det maktmonopol som måtte følge de respektive statlige tjenester kunne misbrukes. – Og dess mer omfattende denne maktbruken er hjemlet i loven, dess grovere vil også det respektive maktmisbruket bli.
Men dette er i hovedsak et spørsmål mom hva en setter høyest av frihet og trygghet. Jeg er blant de som er villig til å ofre tryggheten for friheten, mens det for andre er motsatt, så det spm avgjøres jo i vesentlig grad av hvilken side som kommer best ut i de respektive valgår.
Ordet “innvandrerkritikk” er en pussig neologisme sammensatt av et begrep fra demografisk statistikk og ordet for en intellektuell metode. Jeg tolker det som årets mote innenfor keiserlige nyklær, det man egentlig prøver å si er “jeg er nazi”. Ihvertfall klarer ikke jeg å se den store forskjellen mellom for eksempel islamkritikk og jødeforfølgelser. Alt er samme ulla for meg. Jøder, muslimer, whatever. Jeg liker ingen av dem. Ikke de kristne heller, for den saks skyld. Religion er noe forbanna jævelskap uansett hva slags flagg de kommer seilende under. Jeg er kategorisk intolerant i forhold til hele konseptet om at man kan eller bør tro på noe som verken kan bevises eller motbevises, fordi dette er en stygg intellektuell uvane. Jeg vet ikke – på et hvilket som helst språk – er de mest underbenyttede ordene hos menneskearten, gitt at man ser noe poeng i å være ærlig. Mine holdninger til religion er imidlertid en digresjon. De medfører i praksis bare at jeg holder avstand til de religiøse. Hva skulle eventuelt poenget være i å engasjere dem til “debatt”? Det raker ikke meg hva de tror og ikke tror, selv om jeg har visse tanker om hvor intelligent opplegget deres er. Det er rett og slett ikke mitt problem før de eventuelt står på døra mi og forlanger min oppmerksomhet. Da finner jeg ganske enkelt frem et økseskaft og jager dem herfra. Nema problema.
Ved dette tidspunkt er det på tide å finne opp et nytt ord. Herfra og ut skal jeg ikke lenger kalle dem nazier — de er nå muskebrødre og når de snakker dundrer det i musken deres. Ordet er forresten kjønnsnøytralt. Man kan jo ikke si muskeludder og jeg kom ikke på noe finere ord for en kvinnelig muskebror. Kanskje jeg har et tvilsomt kvinnesyn. (Jeg må huske på å spørre dama mi hva hun mener om dette.) Ihvertfall tror jeg ikke kvinner generelt sett er “bedre mennesker” enn menn, selv om de har en tendens til å være smartere. De har kanskje ikke den samme voldelige omgangsformen, men kvinner er kjipe på sine egne måter. Uansett, ordet innvandrerkritikk er like meningsløst som andre eksotiske ordsammensetninger vi kan konstruere, som pølsekost eller campingkonvolutt. Det inneholder ikke noe aksjonabelt element, så det er ikke et nyttig begrep innenfor politisk debatt, og intellektuelt sett er det en non-starter. Kan de ikke bare si at de ikke liker svartinger? Det virker mye ryddigere enn å drive med språklige turnøvelser for å bortforklare hva saken egentlig handler om. Dette er uansett hva alle faktisk hører når noen i all sin muskebroderlige blyghet erklærer at de er “innvandringskritiske”. For ordens skyld: Jeg har hittil i livet brukt ordet nazi om alle som strengt tatt tilhører arbeiderklassen men som har “konservative følelser” og tendenser til å moralisere på et ganske sviktende filosofisk grunnlag — og man tilhører arbeiderklassen dersom man for det meste finansierer livet sitt gjennom lønnsarbeid.
Men fra det ene til det andre: Når (og hvorfor) ble frihet og trygghet til et motsetningspar? Dette er enten dypt intellektuelt uærlig eller så er det basert i uvitenhet om hvordan språket fungerer. Livet er ingen trygg prosess. Man dør jo av det. Og frihet er et ord som ikke har noen mening før man opplever ufrihet — men selv da blir det som regel brukt på en overdreven og svulstig måte. Det er flagget som vaier i vind. I enhver rimelig tolkning av “selve virkeligheten” står frihet i motsetning til tvang, trusler og nedlatende eller ufin forskjellsbehandling, slik at i praksis betyr både rettferdighet, frihet og trygghet det samme for de fleste. Det er den normale samfunnstilstanden som vi alle jobber for å etablere og vedlikeholde etter beste evne, fordi dette er den “plikt” som gir oss friheten som “rett”. Muskebrødrene representerer en motkultur slik sett — og faktisk et større samfunnsproblem enn de jøder, muslimer, innvandrere eller hva det nå skal være som de har fokusert sin sosiale angst på. Det er ikke forbudt å være dust. Tvert imot er det faktisk en rettighet man har (og som mange benytter seg av) innenfor de frie samfunnstypene. Selv om man ville krepert i løpet av få dager, ihvertfall ikke mer enn noen uker, hvis man måtte klare seg på egen hånd i “vill tilstand” ute i skogen eller på fjellet, tar alle vi andre vare på deg og beskytter deg selv om du er dust. Takk er ikke bare unødvendig, det er nærmest litt kleint, fordi det er jo dette man gjør. Man tar vare på hverandre.
