Så jeg er altså den naive i dette bildet?

På bildet ovenfor ser vi Edward Louis Bernays (1891-1995). også kjent som propagandaens far. Litt interessant i så måte er at Sigmund Freud var hans onkel på to forskjellige måter. For det første var søsteren til Edwards far gift med Sigmund. For det andre var Edwards far gift med Sigmunds søster. Familiene hadde utvekslet søstre, kan du si. Mange har prøvd å gjøre et stort nummer ut av den “psykoanalytiske” bakgrunnen til Bernays, men han tok faktisk en universitetsgrad som agronom (Cornell, 1912), som virker vesentlig mer skjebnesvangert i forhold til hans idèer om befolkningen i en nasjon som “husdyr” som må “gjetes” – ved hjelp av omhyggelig strømlinjeformet informasjon – av en ikke nærmere definert elite av de mentalt overlegne. (I prinsippet bare det samme som Platon argumenterte for i boka “Republikken”.) Bernays utga boka Crystallizing Public Opinion i 1923 og Propaganda i 1928. Begge var visstnok minst like populære som noe Hamsun skrev hos den kjente lesehesten Joseph Goebbels, propagandasjef under naziperioden av Tysklands historie.

Folk forteller meg noen ganger at jeg er naiv fordi jeg bare ler av konspirasjonsfantasiene deres. Jeg tviler ikke et sekund på at for eksempel CIA noen ganger skulle ønske de var så flinke og mektige som folk tror – det er sånn sett i deres taktiske interesse at folk har overdrevne forestillinger om oversikten og kapasiteten deres – men resultatlisten deres tyder på at de er bare mennesker og vel så det. Det smarteste er sannsynligvis å tro at de militærstrategiske prinsippene som har eksistert siden hvor lenge som helst eksisterer på den samme måte den dag i dag, selv om våpenteknologien og kommunikasjonskanalene – ikke minst “informasjonshastighet” – selvsagt er helt forskjellige. Dette korrelerer med vår biologiske tilstand, som i det store og hele er identisk med hvordan den har vært de siste to millioner år. Eller sagt på en annen måte; vi er de samme idiotene som vi alltid har vært, bare at nå har vi atomvåpen og smarttelefon.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Albert Camus avslutter sin avhandling om Sisyfosmyten – slå det opp – med å si at vi må anta Sisyfos trives i sin stilling. Jobben hans er fullstendig fette håpløs, men han gjør den likevel. Livet er jo fullt av slit og bryderi. Ting kollapser like snart som man rekker å skru dem sammen. Men hva skal man liksom gjøre? Gi opp? Trukke det gitt. Vi bare kjører på. Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige: Det er ikke det vi kaller samfunnet som er problemet. Det er naturlig for vår art å danne sosiale strukturer. Sivilisasjonen er imidlertid et konsept som man bør forholde seg til som om det var radioaktivt og dødelig farlig, som det jo også er når det spinner ut av kontroll. Da mener jeg helt konkret den “ordningen” – eller sosiale kontrakten – som vi oppretter og vedlikeholder “av hensyn til fellesskapets beste”. Eller systemet om du vil. Det eksisterer ikke for sin egen skyld, men for å ivareta våre felles interesser av liv, helse, fred, velferd, og så videre. Staten er ment å være et redskap i folkets tjeneste under en demokratisk styringsform — ikke et våpen som èn gruppe kan bruke til å kontrollere en annen. Men selvsagt er det mange som fantaserer om sånt. Både de som “føler seg kontrollert” og de som ønsker å kontrollere andre. Hvem som er nyttige for hvem – og på hvilken måte – får siden bli et komisk studium. De fleste menneskelige individer er jo ukontrollerbare. Det beste man klarer å få til er å lure dem, til en viss grad og for en viss tid, men sånt kommer vanligvis frem før eller siden — og da blir de sinte. Hensikten med propaganda bør derfor først og fremst handle om kortsiktige formål. “Valget til høsten” og den typen tidshorisont. Hvis man ønsker å svindle noen – det spiller ingen rolle hvor mange det er – skal man bare lete opp noe de ønsker seg veldig sterkt, og la det virke som om man har makt til å “levere varene”, men litt etter litt, mer som en forfører enn som en fører. Gi dem aldri “nok”. Bare nok til at de alltid vil ha mer. Imidlertid handler ikke dette om å gi noen noe som helst, men om å bruke andre mennesker for sine egne formål.

Leksikondefinisjonen av naiv er godtroende, troskyldig, barnslig og noen flere slike ord. Beskriver det meg særlig godt? Jeg har ærlig talt ikke den fjerneste idè om hvordan andre oppfatter meg. Jeg spør dem jo aldri. Det er ikke interessant. Imidlertid er det kanskje et element i bildet at jeg pleier å oppfordre folk til å følge den såkalte Kardemommeloven. Altså at man skal være grei og snill. Dette lyder sikkert naivt, men samtidig er det jo også et personlig valg hvordan man skal oppføre seg. De som frivillig beveger seg over til den mer generøse siden vil vanligvis oppleve at dette “hjelper” i forhold til deres opplevelse av det sosiale. Det er mye nerver der ute. Folk er “på vakt” overfor ymse ting de – med rette eller urette – tolker som trusler mot sin egen likevektstilstand. Særlig dette med at noen skal ta noe fra dem, sånn at de blir skuffet, føler seg snytt og så videre. Folk venter seg ikke typisk noe bra fra fremmede, men de slapper av etterhvert, når de oppdager at det var ikke noe farlig likevel. Vi bør aldri glemme at de aller fleste mennesker er “normalt hederlige” men også normalt svake. Ikke utsett dem for fristelser, så går ting som regel bra. Folk går som regel ikke til noen slags aksjon som helst før de tror at de har mer å tjene enn å tape på det de planlegger. Du vet. Ikke la penger ligge synlig fremme og den typen ting. Sånt betyr invariabelt “dårlig karma”. Verdisaker som folk bare kan raske med seg og løpe har jo en tendens til å forsvinne. Det handler ikke så mye om at “de andre er uærlige” som at du presenterte dem for et moralsk dilemma som slo ut på den svake siden. Hva tror du typisk kommer til å skje hvis en blakk person får den tanken at de bare kan ta et par tusenlapper uten at noen vil merke det? Eller rettere sagt, de vil jo oppdage at pengene har blitt borte men de vet ikke hvem som tok dem. Etter min mening er det typisk naivt å tro at den moralske fiberstyrken hos folk vil stå seg mot fristelser som forekommer dem som “nokså konsekvensfrie”. Det er selvsagt bra hvis den gjør det, men det er naivt å regne med at den skal gjøre det. Å konsekvent være grei mot andre av “politiske årsaker” er vel ellers bedre beskrevet med ordet sleip enn naiv. Saken er at folk liker å bli bra behandlet, eller i det minste ikke noe verre enn alle andre. De liker det selv om du forteller dem at det er ikke noe personlig, du er sånn mot alle. Enten de fortjener dette eller ikke. Kall det gjerne service om du vil, poenget er jo det samme. Det vil si å så tidlig som mulig etablere seg på godsiden hos folk. Over tid vil en slik vane virke til å bevege marginene til din fordel. Motsatt kan man tenke seg at en politikk som handler om å være hard og kjip mot alle, knipe i pengesaker, tyne alle avtaler og det ene med det andre, over tid vil bygge opp en type motvilje som gjør at ingen vil skynde seg med å komme til din assistanse hvis du en vakker dag befinner deg til knes i mannskit. Det er mer sannsynlig at de vil ta et skritt tilbake og nyte synet av en kødd som plages med noe. Hva mer behøver du å vite om propaganda?