Altså, det bor jo en slags etterforsker i meg. Ihvertfall til en sånn grad at det var en reflekshandling å gå på biblioteket for å lese meg opp på ting jeg var nysgjerrig på — på den tiden da biblioteket var det nærmeste man kom en søkemotor på nettet, selv om alt var veldig manuelt og knirkete. Det hele involverte mye mer arbeid, men det fungerte i prinsippet på den samme måten. Er det noe du behøver å vite? Se hva de har om saken på biblioteket. Alle gjorde dette. Sikkert til og med politiet noen ganger, men ihvertfall det vi kaller gravejournalister som var ute etter å finne bunnen i ting. Studenter og forskere behøver vi ikke engang å nevne. De bodde jo praktisk talt på biblioteket i gamle dager.
På bildet ovenfor ser vi bandet New York Dolls i året 1973. De var en sterk representant for den amerikanske enden av kulturfenomenet “glitter rock” — hvor vi også finner David Bowie ved denne tiden, T.Rex, Sweet og mange flere. Greia var at de skulle dolle seg til og se “androgyne” ut på scenen. Kjønnsløs, men likevel sexy, for å si det slik. Litt “trans” kan vi kanskje også si, fordi dette vil irritere de store men enkelte små vil det more (for å sitere Welhaven). Samtidig skulle de spille nokså hard og gitarbasert rock. Ordentlig rettfrem råkkenråll, ikke noe kosmisk dansemusikk, selv om noen av dem var mer svevende enn de andre. Sangeren til New York Dolls het David Johansen — og han var en av de få som det virket naturlig å sammenligne med Mick Jagger som “scenetype”. Veldig frempå og karismatisk.
Saken er at jeg oppdaget – det var forsåvidt vanskelig å unngå – et helt annet band i året 1977, som gjorde et ganske sterkt inntrykk på meg fordi de var så mye verre enn alle andre, men ellers låt det ganske likt. Gitarbasert hard rock av en type som hadde vært Made in Britain siden på 60-tallet. Riktignok var de ganske drøye med hvordan de geberdet seg under intervjuer og denslags, men hvor mange drita skandalemakere har det vært i rocken siden den var nyfødt? Det er en del av greia. Punk rock var bare et salgstriks. En gimmik. Noe pressen fant opp for å forklare et “ungdomsopprør” som egentlig bare handlet om de vanlige greiene, iblandet noen definerende kulturuttrykk og stilelementer som verken er her eller der i forhold til de sosiale problemene i Storbritannia den gangen. Slik oppdaget jeg Malcolm McLaren. Han hadde ifølge legenden vært i New York og blitt imponert av New York Dolls, så han ville starte en britisk versjon av det samme opplegget, med seg selv som manager og produsent. Men hva skulle de hete?
Malcolm drev ved denne tiden – i kompaniskap med designeren Vivienne Westwood – en litt vågal butikk kalt Sex. Du vet. Briter. Men nok om det, han filosoferte videre at Sex Dolls sannsynligvis vil bli litt galt for det britiske rockepublikummet, så det ble etter å ha utprøvet noen andre ord endelig bestemt at bandet skulle hete Sex Pistols. Et designerprodukt for generasjoner som skal komme. De såkalte bondagebuksene som var chic blant de tidligste pønkerne – også i Norge – var for eksempel en kreasjon av Vivienne Westwood. Alt henger sammen med alt. Milliardæren Richard Branson var til og med innblandet. Han tjente jo de første pengene sine på etableringen av plateselskapet Virgin, og utga plata Never Mind The Bollocks, som også ble den eneste offisielle utgivelsen før bandet la opp. Sex Pistols ga seg etter eget ønske, selv om de kanskje kunne ha “slått gjennom” på grunnlag av det ganske solide debutalbumet. Det regnes jo den dag i dag som en udødelig klassiker. Særlig sangeren John “Johnny Rotten” Lydon var misfornøyd med opplegget. Han ønsket imidlertid å fortsette med musikk, så han startet prosjektet Public Image Limited (PIL) som er litt vanskelig å plassere sjangermessig, men folk sier vel formodentlig at det er “post-punk” uten at det er ironisk ment.
Her er slageren Trash fra debutalbumer til New York Dolls (1973):
