Den tyske filosofen Hans-Georg Moeller snakker en del om “mentale teknologier” og hvordan disse spiller inn i forhold til identitetsdannelse og den typen ting. En av disse er Schultstoltze – “skyldstolthet” – som han betrakter som en unikt tysk oppfinnelse, men også et tysk eksportprodukt, for i likhet med så mye annet tysk er det solid laget og praktisk nyttig for alle som behøver verktøy. Som alle vet etablerte jo tyskerne sin Erinnerungskultur – “minnekultur” – muligens som en slags kulturbro mellom øst og vest da den tyske gjenforeningen skjedde, men det er uansett noe som var utenkelig så lenge samfunnet hovedsaklig var befolket av sånne som kunne huske Den andre verdenskrig og årene like etterpå. Man snakket rett og slett ikke om nazisme i Tyskland før “minnekulturen” ble introdusert. Hva var det å si?
Problemet med nazisme er jo ellers enkelt å forstå. Det er creepy når man snakker om det og det er creepy når man ikke snakker om det. Ihvertfall fra det unikt tyske perspektivet. Hva virker som en rimelig kommentar å avlegge? Det skjedde jo ting som var så uhyrlige at ingen liker temaet, minst av alt tyskere som er født lenge etter at alt skjedde og som ikke har noen levende slektninger assosiert med Hitler og prosjektet hans. Ikke desto mindre er nazifortiden noe de må leve med uansett hva de nålevende tyskerne tenker om saken. Det vil komme opp dårlige vitser om “tyskere under krigen” og den typen ting. Sånn er menneskene. De frie assosiasjonene er ikke så frie som folk tror. Du vet hva de sier: Hånden som beveger vuggen er hånden som beveger verden. Hvis man har vokst opp med hundrevis av historier om “de fæle tyskerne” så husker man dette senere i livet. Det dukker alltid opp.
La oss snakke om en helt annen mental teknologi: Fordommer. Det er noe folk bruker for å spare tid og andre ressurser. Det har i utgangspunktet ikke noe med “den andre” å gjøre, det er bare en kategoriseringstaktikk som for det meste virker på en statistisk gjennomsnittsmåte for de som bruker denne teknologien. De opplever jo stadig at de “har rett”. Fordom betyr kort fortalt forhåndsdømming basert i mønstergjenkjennelse. Jeg har sett dette før. Det er uansett vår gamle venn underbevisstheten som jobber. Hvordan de dataene som den jobber med havnet der i første omgang er et annet spørsmål. Mesteparten har sannsynligvis blitt installert av andre. Barndomstraumer er jo ikke uten grunn et stadig like aktuelt tema innenfor psykologien. Jeg holder ikke selv noen slike husdyr, men jeg husker for eksempel en historie jeg hørte tidlig på 70-tallet, da noen tyskere hadde dukket opp på den lokale campingplassen og hu gamlemor som passet butikken akkurat da ble så redd at hun klarte ikke å si noe, hun måtte bare gå rett derfra. Og så lo alle sammen. Jeg også, selv om jeg ikke skjønte poenget. Har ikke tyskerne sluttet å krige for lenge siden? Men folk husker jo ting i både tredve år og mer, kanskje særlig når det er første gang dette minnet blir vekket på like lang tid.
Har du noen gang vært redd uten å ha en saklig grunn for dette, av den typen som man kan peke på og som alle kan forstå? Du behøver ikke å svare. Eller rettere sagt: Bare tenk på svaret inni deg. Ikke vær redd, ingen vil få vite noe. Det er vel faktisk korrekt å si at dette er noe alle driter jevnt i, selv om de sikkert klarer å hoste opp noen slags sympati hvis du plutselig melder at du “har lyst til å snakke om det”. Så du har vært redd? Jøss. Det var noe nytt, liksom. Det handler ikke så mye om “frykten i seg selv” som hva man gjør med den. Herregud, for noen er det et regelrett rusmiddel. Jeg tenker på visse ekstremsportutøvere og den typen folk. De liker rushet. De må ha det, igjen og igjen, og noen dør av det. Fullgodt narkomani hvis du spør meg. Overdoser og hele pakka. Frykt er en fundamental del av selve livsopplevelsen mer enn det er noen “følelse” i den forstand. Forelskelse er en følelse. Frykt er en energi. Noe som får folk til å sprette på beina og løpe for livet som et annet skremt dyr. Frykt er seriøst. Det lønner seg dårlig å kødde med folks frykt. Selv om de ikke “gjør noe” – verken der og da eller senere – kommer de likevel til å hate deg for det. Hvem vet når og under hvilke omstendigheter du møter dem senere? Kanskje det blir deres tur til å kødde med deg. Eller kanskje de finner noen annen å ta det ut over. Du vet. Noen som ligner på deg, i atferd eller andre karakteristika.
Jeg kan ikke huske å ha hørt om noen som har blitt trakassert i utlandet bare fordi de er norsk. Hva har folk på Norge? Nesten ingen klarer å komme opp med noe annet enn oi oi vikinger, eventuelt noe med vintersport, eller svartmetall hvis man har legning for denslags, mens tyskernes problem er at nazismen skjedde i forigårs. Vikingene var sikkert etter måten like fæle som Hitlers “spesialkommandoer” men alt det der er så lenge siden at ingen lenger har noen mening om saken, annet enn at det er et artig rølpetema. Og så er det alltid noen som har vikinger i slekta, ihvertfall i Storbritannia. Tyskerne har et annet opplegg. Vikinger er også et problematisk tema, de ble jo brukt som symbol av disse evindelige nazistene, men turistminner er noe annet. Om de har vært eller ønsker å dra, Norwegen er noe episk for dem. Snart er dagens tema fjellet. Slår aldri feil. En gang jeg satt på en rasteplass utenfor Frankfurt og gnagde på en currywurst kom det en dame i kjønnsmoden alder og ville vite om jeg var norsk. Jeg antar hun hadde sett bilskiltene. Jetzt bin ich ein Frankfurter, aber aus Norwegen, svarte jeg, som jo var sant der og da. Dermed fortalte hun meg at hun faktisk hadde vært i Norge. Sammen med typen sin. Men det er slutt nå, la hun til. Aber doch, svarte jeg, Norwegen ist jeder da. Ha ha sa hun da, men på en litt kalkunaktig måte. Hun hadde ikke noen fin latter. Jeg skrev aldri brev.
Skyldstolthet er som konsept utviklet for å gjøre en moralsk tryllekunst. Minnekultur er det offisielle navnet, men hva det handler om er en alkymistisk forvandling av “den nasjonale skammen” som nazismen representerer gjennom at de “soner” på deres vegne, selv om de teknisk sett ikke har noe med saken å gjøre. Jeg mener, føler du noen gang ansvar for hva oldefaren din gjorde for åtti år siden? Tyskernes store kosedyr i rusen av skyldstolthet er selvsagt Israel. De er ganske tydelige på dette. Faktisk nesten like beinharde som amerikanerne, men av vidt forskjellige årsaker. Trenger vi å snakke om kristendommens rolle i Tyskland? Herregud. Da blir vi aldri ferdige. Det er nok å si at de har en katolsk og en protestantisk del. Sånn er situasjonen per i dag. Kanskje jeg bare innbiller meg ting, men jeg synes jeg kan merke tydelig forskjell på nord og sør når jeg reiser gjennom landet. Uansett er ingen av dem særlig kristelige, ihvertfall ikke på noen typisk amerikansk måte. Men de forstår seg på skyld og soning. De har en pervers smak for begge deler. Ironisk nok ser det litt ut som om de har fått “jødene” opp på middagstallerkenen igjen, men denne gangen vil de åpenbart ha tilgivelse. Herregud. Man kan jo verken glemme eller tilgi noe sånt, men på den annen side behøver heller ingen nålevende mennesker å sone for det som skjedde den gangen. Det forandrer ingenting. Det er ihvertfall noe som har gått alvorlig galt et sted når nålevende tyske jøder ender foran domstolen for antisemittisme fordi de har skrevet noe på Twitter om solidaritet med Palestina.