Ordtaket er av ukjent alder og opprinnelse, men det henspeiler på det faktum at mesteparten av alt man hører er bare bøff og slarv; ting folk sier fordi de ikke vet bedre, fordi de har ondsinnede planer og driver med en ryktekampanje, eller fordi – mest vanlig – de opplever enhver form for stillhet som “pinlig” og søker instinktivt å fylle tomrommet med “sånt som folk snakker om”. Det gamle ordet saga betyr “det som blir sagt” (om den og den, eller det og det), for eksempel betyr Saga om Olav Tryggvasson “det folk sier” om ham. Altså ikke nødvendigvis det som er sant, men definitivt det man har hørt. Ordet rykte betyr noe av det samme (senere blir jo en persons rykte til en persons ettermæle). Det er med andre ord mange gode grunner til å forholde seg skeptisk til detaljene i en sagafortelling. Riktignok er det slik at en løgn ikke er troverdig hvis den ikke i det minste inneholder et element av sannhet, men dette elementet kan godt ligge i en moralfilosofisk dimensjon som ikke egentlig vedkommer selve fortellingens faktagrunnlag, si at man for eksempel “gir kred” for noe folk aldri har sagt eller gjort bare fordi dette støtter karakterprofilen til den som sagafortellingen handler om. De fleste fortellinger har jo et poeng. Den om Olav Tryggvasson har åpenbart det poeng å fremstille denne historiske skikkelsen på en interessant måte, slik at han senere blir husket og snakket om og dermed får en slags evig liv i menneskers hukommelse.
Fjæra som ble til fem høns er et annet ordtak som handler om dynamikken i muntlige fortellinger. Det som står skrevet er åpenbart ikke like enkelt å “justere” slik at det litt fetisjistiske folholdet folk noen ganger har til “skriften” grunner sannsynligvis i dette forholdet. Likevel finnes antikke bøker – altså fra før boktrykkekunsten ble oppfunnet og man laget kopier for hånd – ofte i mange ulike versjoner ettersom den som laget kopien muligens følte et behov for å “justere” noe som ble sagt i boka, kanskje for å imøtekomme ønsker og politiske behov hos den som betalte for jobben. Det var jo ikke billig å få laget en kopi av en bok i antikkens tid. Men på den tiden var det minst like viktig å vise status – både for seg selv og andre – gjennom sitt eierskap av bøker som det i dag er å ha en fet smarttelefon med mange “apps”. For det vi kaller “folket” var det imidlertid liten grunn til å engang lære seg å lese og skrive, fordi det fantes rett og slett ingen “skrifter” tilgjengelig for dem — bortsett fra en og annen epitaf, altså gravskrift av typen “Gunnar reiste denne steinen til minne om far sin, Sigurd” utført i runer. I den grad det fantes “folkelige bøker” i middelalderen var dette gjerne det vi kaller svartebøker om alskens mystisk metafysikk og magiske triks, men også praktiske råd om helberedende urter og det ene med det andre. Lese- og skrivekunsten var en elitistisk aktivitet som typisk ble betraktet med en viss ovetroisk ærefrykt blant den alminnelige befolkningen. Det som står skrevet står som det gjør til evig tid. Ingen har makt til å “justere” fortellingen lenger. Alle som lever føler jo ofte et behov for å “endre forklaringen sin” alt ettersom ting og omstendigheter forandrer seg, men dette kan man altså ikke gjøre når det er skrevet ned, og for godt mål undertegnet av vitner og påført stempel og segl av myndighetene. Da har bordet fanget. Eller ordet fanget, eller hva man nå skal si. Ganske farlige saker i en tid når “det folk sier” om deg (og slekta di) avgjør det meste i de fleste sosiale sammenhenger. Imidlertid begynner den moderne tid med prinsippet om billige trykksaker som går fra hånd til hånd, eller “massemedia” om du vil, slik at det å kunne lese blir plutselig interessant på en helt ny måte.
Jeg skal ikke oppfordre noen til å telle hvor mange mennesker de ser hver dag som står med nesa nedi telefonen sin, særlig ikke de som bor i byene, men det virker ukontroversielt å påstå at det er “mange”. Til en slik grad at noen oppfatter det som et problem. De bekymrer seg for “sosiologiske skadevirkninger av overdreven telefonbruk”. Andre utvikler noe som ligner på det hater/elsker-forholdet en alkoholiker har til drikken. Dette er det seneste punkt i utviklingen av menneskeartens forhold til språklig kommunikasjon. Vi har forlengst passert det tidspunkt da skriften ble noe meningsløst, om ikke et forurensende element i et normalt menneskeliv. Viktigheten av ord som står skrevet på papir eller andre media er sterkt devaluert. Tror folk på alt de leser? Det må i så fall skyldes noen slags mental skade eller sykdom. Normalt sunn fornuft påbyr en viss grad av skepsis. Ryktespinn og intrigemakeri er like vanlig som det alltid har vært blant folk og det betyr lite om noe er sagt eller skrevet for hvor mye man bør tro på påstanden. Gi og ta noen lese- og skrivevansker så kan jo “alle” uttrykke seg skriftlig nå for tiden. I den grad de føler ærefrykt for “sannheten” så er det heller når de snakker ansikt til ansikt med noen enn når de er på nett. Det som en gang ble kalt “informatikkens firefelts motorvei” har nå tilløp til kødannelser innenfor kategorien pissprat. Hvem kunne ha forutsett noe sånt? Vi har fått en internasjonal travbane for kjepphester. Hypp hypp. Norsk språk er selvsagt et “sterkt filter” som begrenser hvor massivt et tema kan bli, men dette forholdet er helt annerledes på engelsk — som imidlertid er et språk “alle” lærer på norsk barneskole, så da så. Kan vi observere temaer på vandring? Kan vi observere et visst “innsig” av elementer fra engelsk språk (med sitt aktuelle innhold) innenfor et moderne norsk ordskifte? Dette er selvsagt retoriske spørsmål. Norsk er et utrydningstruet språk som bør stå på rødlista om det ikke allerede gjør det. Folk synes typisk at engelsk er et mye kulere språk så de tilegner seg noen fraser som de siden strør rundt seg som magisk alveglitter. Og da mener jeg ikke akkurat Shakespeare, mer et slags flippete gatespråk. Yo motherfucker. Hey hey wassup? Og så gjør de et eller annet rart med hendene. Sånn har det blitt. Saga om Olav Tryggvasson må vike plass for The Wire. Dagens virkelighet har helt andre formalkrav til gatekompetanse, så de forteller helt andre historier om “sånt som folk gjør”.
Det er ærlig talt vanskelig å ikke henfalle til det dystopiske når man skal beskrive den menneskelige tilstand i 2023. Riktignok har vi fått noen fine og blanke ting som folk ikke hadde i middelalderen, men til gjengjeld har vi ofret nesten alle sjanser for å oppnå sjelefred. Mange føler ganske sterkt at “ting er ute av kontroll” men de er ikke alltid enige om hvordan problemene bør løses, eller engang om de kan løses. Man hører jo så mye jævlig hver eneste dag. Hvem vet hva som venter rundt neste hjørne? Hvis man ikke er litt “på tuppa” øker man sjansen for at man selv vil bli et tall i offerstatistikken. Imidlertid er sannheten sannsynligvis at folk aldri har væt så trygge som nå, ihvertfall ikke i Norge, så hva handler all dramatikken om? Fortsettelse følger…
