Den uten tvil største nyheten i 2025 – ihvertfall så langt – er at filmkunstneren David Lynch døde. Dermed er saken opp og avgjort. Siste ord er sagt om hva enn det er som foregår i Twin Peaks — enten dette skal tolkes som et sted eller en sinnstilstand. Vi legger merke til at dette dødsfallet skjedde i forbindelse med evakueringen av brannutsatte områder av Los Angeles ved den samme tid (offisiell dødsdato er den 15. januar). På en morbid måte er dette passende, fordi Lynch hadde et såpass sterkt forhold til elementet ild gjennom hele sin kunstneriske produksjon at når han likevel var så skral at han kunne stryke med når som helst, så hvorfor ikke benytte anledningen mens ting er på sitt mest apokalyptiske?
Det er vanskelig å si noe objektivt om de kunstneriske arbeidene til David Lynch. Det typiske er at enten er folk blodfans eller så hater de hele greia, fordi det oppfattes som nærmest provoserende ubegripelig og at dette er noe han gjorde med vilje, for å kødde med publikum, ergo nærmest en form for ondskap. For eksempel den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert hadde et slikt problem i forhold til Lynch, fordi han ifølge Ebert “kunne så mye bedre enn dette”, som bare koker ned til at kritikeren er sur fordi kunstneren ikke henvender seg mer til ham, altså at kunstneren er egoistisk i sitt uttrykk og bare opptatt av å dyrke sin egen sære stil. Dette er et argument man hører relativt ofte. Kritikere som føler en trang til å korrigere diverse kunstneres kreative villfarelser og lede dem inn på forstandens rette vei.
Selv er jeg imidlertid glad for at David Lynch alltid var så sær og “vanskelig”. Fordi det medførte en bemerkelsesverdig samling med filmer og fjernsynsproduksjoner – foruten at han også drev som musiker, kunstmaler og mer – som ellers ikke ville ha eksistert i denne verden. Enten folk liker eller misliker Lynch er de stort sett enige om at han hadde sin egen stil som er vanskelig å etterligne, selv om mange talentfulle folk har prøvd. Selskaper som distribuerer film har selvsagt også lagt merke til dette, fordi jeg vet ikke hvor mange filmer jeg har sett utstilt i hyllene hos videohandlere merket med at de har “David Lynch-stil” — en påstand som imidlertid aldri stemmer. (Her kan det anføres at navnet Quentin Tarantino også ofte har blitt (mis)brukt på den samme måten, for ikke å snakke om den gamle mesteren Alfred Hitchcock.) Saken er vel at Lynch brukte sitt eget “drømmemateriale” som grunnlag for alle karakterer, plott og scenarier, slik at med mindre man befinner seg i hodet hans – neppe noe blivende sted – er det uråd å tro at man skjønner noe av det man ser.
Hvordan forteller man en historie? Hvis man – som vår venn Roger Ebert – har bastante meninger om fortellerstruktur vil man neppe like David Lynch-stilen. Alt er jo i full fette oppløsning både i forhold til tid og rom. Lynch presenterer verden som en drøm, ikke som en “fantasi om en alternativ virkelighet” av den typen folk vanligvis dikter opp når de syr sammen et plott. Alle vet jo at ting er tilsynelatende meningsløse og dårlig sammenhengende når man drømmer. Plutselig kan det komme noen slags fremtoning som sier noe helt random, eller viser deg et triks man kan gjøre med kroppen, uten at du har etterspurt noe av dette. Hva kan man si? Drømmer er ikke logiske, de er ktoniske. (Dagens søkeord.) Og hva kan man egentlig gjøre mens man befinner seg i en drøm? De fleste opplever at de har lite de skulle ha sagt. De bestemmer ikke over noe, de kan bare seile med og “observere” på en nærmest litt rusa måte, mens ting ellers “bare skjer” uten at det nødvendigvis gir noen mening — i den grad man overhodet husker drømmene sine etter at man våkner. Det normale er at de glemmes i løpet av de første få minuttene av den nye dagen, ettersom man står opp, kler på seg og lager frokost og så videre. Alle har sine morgenritualer. Selv foretrekker jeg å starte rolig, med god kaffe. Det er sjelden jeg våkner med sultfølelse, så det blir derfor som regel ikke noen tidlig frokost heller. Jeg foretrekker å legge inn et par timer med noen slags aktivitet først. Ganske normalt for en voksen mann, innbiller jeg meg.
Hvorom allting er, det snakkes jo ikke desto mindre om en egen drømmelogikk – se også psykologi i tradisjonen etter Carl Jung – hvor det er tillatt å veve “sammenhenger” som ikke fungerer i den virkelige verden men som gir mening innenfor konteksten som drømmen skaper. Det er slik man må tolke David Lynch. Hans siste magnum opus var Twin Peaks: The Return, som presenteres i et episodeformat men som egentlig er en “megafilm” på samme måte som Rainer Werner Fassbinders legendariske Berlin Alexanderplatz fra 1980. (De som likte “Babylon Berlin” på NRK vil kanskje også like Berlin Alexanderplatz, selv om Fassbinder lagde en mye mørkere, mer surrealistisk produksjon enn den førstnevnte.) Den opprinnelige serien Twin Peaks gjorde et nokså sterkt inntrykk på fjernsynspublikum verden over da den ble vist omtrent samtidig med at Sovjetunionen kollapset og verden virket “noe mindre solid” enn den hadde vært på 80-tallet. Ingen hadde sett noe sånt før (bortsett muligens fra de som kan huske den britiske produksjonen The Prisoner fra 1967) og det var ganske mye snakk om greia. Twin Peaks satte sitt preg på en hel generasjon. Det er vanskelig å forklare nå i dag – når “alt er lov” på fjernsyn – hvor jævlig sær den serien var, i usannsynlig kombinasjon med sin masseappell. Det var mye av den formen for kvikke morsomheter som folk kaller “memer” nå i dag. De som husker, husker.
Det er en viss samling rundt påstanden om at Mulholland Drive var David Lynchs beste film — hvis man først har slik legning at man henfaller til å rangere ting i hierarkisk orden. Selv er jeg ikke så glad i det, fordi jeg synes ærlig talt at alle hans filmer var “hans beste film” (og det er jo ikke så mange av dem), bortsett fra Elefantmannen, Dune og The Straight Story, som alle er litt mer “meh” for meg. Ikke fordi de er dårlige filmer, men de er ikke “David Lynch-filmer” i ordets rette forstand. Uansett, Mulholland Drive skulle egentlig bli en fjernsynsserie, formodentlig med den tanken å behandle byen Los Angeles på samme måte som det lille tettstedet Twin Peaks i sine dager, men en eller annen gjøk på direktørnivå sa nei. Det var for sært. Blant fansen er det bred enighet om at The Return gir en ganske god pekepinn om hva en eventuell Mulholland Drive: The Series kanskje kunne ha blitt. Vi vil aldri få vite det. Ergelig? Bare for de som har tid nok til å ergre seg over det som ikke finnes, men ikke kraft nok til å selv skape den kusten de ønsker å se her i verden. Tenk litt over den, du. Uansett, for å kontekstualisere Twin Peaks: The Return bør man begynne med filmen Blue Velvet fra 1986, deretter Wild At Heart, før man går løs på selve Twin Peaks, den originale serien fra 1990. Når man har svimlet seg gjennom alle sidesprang og kørka påfunn i Sesong 2, ender det hele i en surrealistisk ekstase som fortsatt ikke har noe sidestykke i fjernsynshistorien. Og der sluttet Twin Peaks for den gangen. Imidlertid kom det en frittstående film, altså en såkalt “prequel” som het Twin Peaks: Fire Walk With Me, som vel er det mest uhyggelige Lynch noensinne lagde. (Selv om dette naturligvis er diskutabelt etter at man har kommet seg gjennom The Return. Der foregår det jo mildt sagt mange bisarre saker.) Videre må man se Lost Highway, Mulholland Drive og Inland Empire for å kunne se hvordan David Lynch brakte sammen tematikk fra alt han tidligere hadde lagd i Twin Peaks: The Return.
Hva mer er det å si? Mannen er borte men verket hans består. Han filmer i dødsriket nå. Selvsagt tilhører jeg den gruppen som ble nevnt tidligere, det vil si blodfansen. Jeg har alt han laget på DVD. (Dette gjelder imidlertid mange andre regissører også, blant annet Stanley Kubrick, Coen-brødrene, Pedro Almodovar, Jean-Pierre Melville og flere.) Hvis en film er bra så ikke bare “tåler” den å bli sett igjen (og igjen), den ber om det. Du må se den igjen (og igjen). Sånn er det å være kinofil, selv om ordet kanskje er litt misvisende siden det jo ikke handler om “kino” i den forstand, men om mediet film. Best på kino? Det er ingen urimelig påstand, men ut over det må vi si det er bedre å se en bra film på liten skjerm enn å ikke se den i det hele tatt. Hva de viser på kino er jo ofte litt her og der i forhold til hva man har lyst til å se. Det skal mye til for at jeg går og ser noen ny film i disse dager. Jeg har sett mer enn nok søl av det slaget som man ikke har lyst til å se flere ganger, som jeg er nødt til å si om nesten alt nytt. Sånn er det. Dessverre. Som mange andre mener jeg at filmkunstens gullalder er forbi. Den varte i det store og hele fra diverse “nyrealistiske” varianter (inkludert ikke minst film noir) etter Den andre verdenskrig, og frem til de begynte med “B-filmer på høybudsjett” etter suksessen med Jaws og Star Wars (som begge er drittfilmer). Det hjalp heller ikke at visse store regissørnavn hadde levert mange skandaløst dårlig selgende produksjoner – verken kritikere eller publikum likte filmen – selv om alle i ettertid snakker om dem under tittelen “mesterverk”. Jeg anbefaler The Criterion Collection for et eklektisk utvalg av kvalitetsfilmer, med plenty annet tilleggsmateriale, som er den sjangeren jeg snakker om. Hva som er bra film handler naturligvis mye om smak, men vi skal også huske at film er håndverk. De samme reglene gjelder som for alt annet håndverk. Er det vellaget? Dette er det vi mener å fange opp med ordet kvalitet. Den nylig nevnte samlingen har sitt eget nettsted, for de nysgjerrige. I tillegg finnes masse andre slike tiltak, for eksempel British Film Institute (BFI) og Arificial Eye.
