Jævelprest fikk kjolen røsket av

Folk har stort sett fått med seg at det ble avgitt en sieg heil type gest fra bak en talerstol merket med seglet til den amerikanske presidenten nå nylig. Noen liker dette, andre ikke så mye. Hva er rimelig å forvente? Amerikanere har ofte et litt abstrakt forhold til disse greiene, men i Europa husker folk fortsatt Den andre verdenskrig, samt annen jævelskap som nazistene satte i gang med. Norge sto også under okkupasjon i fem år. Det var noen stusselige greier. Jeg mener, du kan jo selv prøve å gjøre nazihilsen i nabolaget der du bor, på jobben eller hva som helst og se hva som skjer. Om det er ment som en spøk er det beste vi kan si om saken at det er i dårlig smak. Om noen gir deg en på trynet etterpå så har du egentlig ingen rett til å klage. Såpass har du fortjent for toskeskapen.

En anglikansk-katolsk prest – Calvin Robinson – fra Michigan i USA fikk nylig sparken for å ha avgitt en slik nazihilsen under et såkalt Pro-Life arrangement. Han innrømmet at poenget var å ergre og/eller provosere “de liberale” og politisk venstreorienterte. Kirken svarte med å si at sånt er ikke kristelig. En prest skal ikke gjøre ting bare for å plage folk. Hva skal man tenke om dette? Det virker mystisk at disse personlighetstrekkene – sosial sadisme, altså det å glede seg over andre ulykke, eventuelt deres angst, frustrasjon og annet – ikke har blitt avdekket tidligere. Schadenfreude som det heter på tysk – på godt norsk skadefryd – har ikke noe eget engelsk ord, men det har etablert seg som noe dagligdags normalt i de engelskspråklige landene likevel. Er det kristelig? Jeg kan ikke uttale meg om hvordan man gjør kristendom på korrekt vis, men de bør kanskje tenke litt oftere på hva Jesus ville ha gjort.

Er det kristelig å drive med utviklingshjelp rettet mot fattige og vanskeligstilte land i den tredje verden? Uansett hva svaret eventuelt måtte være innenfor en teologisk horisont er det uansett smart politikk som bidrar direkte til å demme opp for “uønsket migrasjon” — som jo er en svær greie for mange, ikke minst USA. En jeg kjenner som driver med privat næringsvirksomhet sparket nylig en daglig leder han hadde ansatt. Og forklaringen? Han var alt for opptatt av å kutte i budsjettet og spare penger. Som han sa: Det går ikke an å spare seg til fremgang, vettu. Man må bruke penger, men på en smart måte, som bidrar til å styrke virksomheten. Nå kan man riktignok ikke styre et land på den samme måten som man styrer et firma, men enkelte ting ligner, som for eksempel å jobbe for at “merkevaren” skal styrkes i markeder hvor man ikke allerede er godt etablert. De kalte dette goodwill på den tiden da jeg studerte økonomi, men det heter sikkert noe annet i dag. Markedskredibilitet? Navnet spiller uansett ingen rolle, poenget er at man har alt å tjene på at folk ser positivt på prosjektet ditt, selv om du ikke har noen umiddelbar materiell fordel av dette der og da.

Når det gjelder merkevaren til den katolske kirken så har de da sannelig nok å stri med om de ikke skal ha en jævelprest gående løs og gjøre nazihilsner bare på kødd også. Herregud. Det kalles defrocking på engelsk. Avkjoling. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men det er kanskje et ord jeg kommer til å bruke i visse lite kirkelige sammenhenger. Digresjon til side, fra avstand ser det ut som en korrekt reaksjon å gi presten sparken på grunn av det han gjorde. Det stanser alle tilløp til angrep på selve kirken, som helt sikkert ville ha blitt en kategori fem skitstorm hvis de hadde gått i forsvar for ham. Jeg mener, nazihilsen? Hvem gjør sånt? Og ikke minst, hvorfor? Hva er det han prøver å si? De fleste er jo enig om at denne nazigreia er ferdig snakket. Vi skal ikke ha noe mer av denslags, ellers takk. Folk må finne på noe annet for å skremme, sjokkere og såre de liberalt venstreorienterte — i den grad dette virkelig er nødvendig. Jeg har egentlig litt vanskelig for å forstå sosial sadisme. Enhver form for lidelse ute blant folk er jo et netto tap for samfunnet. Det koster mer å la nøden man ser skure og gå enn hva det koster å ta grep og rydde opp i saken. Og er det ikke litt patetisk å glede seg over andres ulykke? Jeg vil karakterisere det som en personlighetsforstyrrelse.