For å rulle opp historien bør vi begynne med Jack Nance (1943-1996). Fordi det var han som spilte karakteren Henry Spencer i David Lynch-filmen Eraserhead, første gang vist på Filmex-festivalen i Los Angeles den 19. mars 1977, og senere en kommersiell suksess i den forstand at filmen spilte inn hundre ganger budsjettet sitt ute i kinomarkedet, selv om den var universelt hatet blant kritikerkorpset. Imidlertid ser jo de som virkelig bestemmer i filmindustrien mer på om en film tjener penger enn om den får god kritikk. Eraserhead er den dag i dag en såkalt kult-klassiker, fordi publikum har hele veien vært positive i forhold til filmen, eller i det minste et tilstrekkelig antall av dem som kjøper kinobilletter fordi de ønsker å se “noe annet” enn en rettlinjet og lettfattelig historie — og Eraserhead er definitivt “noe annet”.
Senere gjenfinner vi Jack Nance i rollen som Pete Martell i fjernsynsserien Twin Peaks. Det er han som finner liket av den mystiske Laura Palmer, innpakket i plast, nede i vannkanten hvor han har gått for å fiske. Og dermed er vi i gang. Spørsmålet om hva som egentlig skjedde med Laura Palmer var en internasjonal snakkis ganske lenge. David Lynch selv anså dette som det sentrale mysteriet og selve motoren i serien. Det var aldri meningen at svaret skulle røpes, men pengefolkene tvang det gjennom likevel. Dette er et svært viktig element i metadimensjonen som omgir det kulturelle fenomenet Twin Peaks: Lynch selv har ikke hatt full kontroll over produksjonen. Dermed har mange ting utviklet seg i andre retninger enn hva regissøren opprinnelig ønsket, noe som gjør sluttresultatet mer “grumsete” enn nødvendig, men sånn er jo bransjen. Filmproduksjon er alltid et kompromiss mellom kunstneriske og kommersielle interesser.
Det overordnede prosjektet hans David Lynch er ellers tydelig nok: Tvetydighetene i det amerikanske samfunnet slik de fremkom og utviklet seg i hans levetid. Blue Velvet er en film som går rett i strupen på denne saken. Filmen åpner med den typen falsk glorifisering av et mytisk, nærmest noe slags 50-talls og “Eisenhowersk” ideal om småborgerlig idyll som vel fortsatt betraktes som den formen for “greatness” som Donald Trump solgte seg inn med, men som selvsagt verken er sant eller riktig i noen realistisk forstand. Imidlertid dukker det snart opp trøbbel. Under overflaten er det jo helt andre krefter som rår, ikke minst de seksuelle. Filmens store skurk heter Frank Booth og spilles av Dennis Hopper, som på den tiden var en nylig tørrlagt alkoholiker som “hele Hollywood” hadde satt på svartelisten sin, men Lynch ga ham jobben og Hopper svarte med å levere en temmelig fryktinngytende fremtoning, først og fremst fordi karakteren er troverdig. Vi kan se for oss at det finnes sånne typer som Frank Booth der ute, men vi vil helst ikke møte dem. Blue Velvet tematiserer overgrep, utnyttelse, korrupsjon, misbruk og andre elementer fra hele spekteret av elendighet. Filmen tvinger oss til å se ting vi ikke ønsker å se, men den er ikke “sensasjonalistisk” i sin fremstilling av menneskelig toskeskap. Blue Velvet er ikke noen moralhistorie som går inn for å “advare” eller veilede sitt publikum. Vi må trekke våre egne konklusjoner.
Teknisk sett starter produksjonen av Twin Peaks en stund før filmen Wild At Heart, men tematisk sett hører den filmen – som David Lynch forlot Twin Peaks for å regissere midt i seriens forløp – hjemme i en anakronistisk orden, slik at hvis man jobber seg gjennom hele produksjonen til David Lynch for første gang så vil jeg anbefale den som hjemmehørende mellom Blue Velvet og Twin Peaks. Dette handler mest om hvordan den gamle klassikeren Wizard of Oz brukes som referanse da og senere. Det lønner seg å få denne referansen godt i havn før man begir seg inn i Twin Peaks-materialet, er hva jeg mener. Den vil føles malplassert etterpå, fordi da følger “LA-trilogien” naturlig i kjølvannet av Fire Walk With Me, som jeg betrakter som det sentrale punktet i hele produksjonen til Lynch: Misbrukte kvinner – eller egentlig kan vi si malplasserte og mistilpassede menneskeskjebner i sin alminnelighet – som knuses på en “skjult” måte mens resten av verden laller videre i sine fantasier om hvem vi er og hva vi driver med, som skapninger og samfunnsmedlemmer. Mens historien utvikler seg flettes jo et stadig økende antall elementer fra “gamle Hollywood” inn i filmene hans David Lynch. Jeg skrev om dette i går og oppga en “kronologisk rekkefølge” for hele film og fjernsynsproduksjonen hans, men jeg tok ikke med Eraserhead — fordi den kan ses enten som et frittstående element eller som en “formålsparagraf” for alt som skulle komme siden. Fra og med Blue Velvet er jo Lynch tung på alle de klassiske filmreferansene sine.
En regissør – jeg tror det kanskje var Terrence Malick – sa en gang at måten man må jobbe i Hollywood er å lage èn film for studioet og èn film for seg selv. Eller sagt på en annen måte, man må helst komme med èn bra selgende film for hver kunstnerisk sære produksjon man setter i gang med. Hvis ikke blir det nok vanskelig å skaffe finansiering neste gang. Hvordan detaljene i dette opplegget fungerte for David Lynch vet jeg ikke noe om – annet enn at han finansierte mesteparten av både Inland Empire og Twin Peaks: The Return ut av sin egen lomme. Derfor kunne han også gjøre stort sett som han ville, innenfor det spekteret av tekniske muligheter han hadde råd til. (Han gikk for digitalt, som er latterlig mye billigere enn celluloid, og styrte selv kameraet, så allerede der har du eliminert mesteparten av alt det dyreste.) Vi ser uansett mye Billy Wilder og Alfred Hitchcock i filmen Blue Velvet. Ihvertfall hvis vi vet hva vi skal se etter. Jeg foreslår altså å se en slags mega-Twin Peaks som består av Blue Velvet, Wild At Heart, selve serien Twin Peaks sesong 1 og 2, filmen Twin Peaks: Fire Walk With Me; deretter hele LA-trilogien (Lost Highway, Mulholland Drive og Inland Empire) før man runder av med Twin Peaks: The Return. Da bør man ha fått nok av David Lynch for en stund, tenker jeg. Men såpass må til for at man skal kunne se det overordnede mønsteret i hele denne “metahistorien”. Spørsmålet vi reiser er jo hva slags forteller han var. Finnes det “et stort budskap” som samler hele dette skramleorkesteret av bisarre detaljer opp i en pent avrundet sløyfe? Nøkkelen ligger i debutfilmen Eraserhead. Fremmedgjøring. Det er jo ganske vanlig ute blant folk å oppleve samfunnslivet og sin egen status i det hele som ustabil og tvetydig. Man tviler på seg selv. Verden er skummel og ubegripelig. Folk lyver og fantaserer. Nyhetene er forferdelige. Så hva skal man gjøre?
Av årsaker tviler jeg på om David Lynch appellerer til “det gode borgerskapet” — siden det jo først og fremt er dem han reiser pekefingeren – eventuelt langfingeren – mot. Hva mener jeg med dette? De som idealiserer fantasien om “det tapte paradiset” som vi en gang skal vende tilbake til. Sionister, om du vil. Alt skal bli bare bra, sier de. Riktignok må ting først bli verre, men til slutt vil de bli bedre. Det handler bare om ståpå-vilje. Du vet. Utholdenhet, mens vi gjør den jobben som er nødvendig for å skape paradisiske tilstander for våre etterkommere. Det er vanskelig – og litt useriøst – å lete etter noe slags politisk budskap hos David Lynch, men den moralen han står for utelukker jo sånne som utnytter og misbruker andre, så det følger av dette at nyliberalister og frimarkedsentusiaster forøvrig vil føle noen slags vag fornærmelse i selve fortellerstrukturen. Det samme gjelder sånne som tror på bastante svar og “sannheter”, spesielt de religiøse men også de politisk naive, som typisk heier på “laget sitt” som om det er en jævla fotballkamp det handler om men som ellers ikke skjønner stort av noe som helst. David Lynch har lyktes bedre enn de fleste med å vise frem “formløs ondskap” slik den manifesterer seg på det sosiale gestaltplanet (det betyr litt mer studering av Carl Jungs psykologi for de som ikke forstår konseptene) og bevirker “hendelser” som er tildels utenfor noen enkeltmenneskers kontroll. Alle vet jo at dette opplegget med intensjoner og konsekvenser ofte havner litt ut av vater. Hva spiller det vel for rolle om noe var “godt ment” hvis det ender med gråt og sorg? Vi behøver imidlertid ikke å dvele ved dette. “Verdens urettferdighet” er velkjent.
Twin Peaks: The Return – som altså avslutter livsverket til David Lynch – er ganske metafysisk ute langs kantene. Han identifiserer atombomben som menneskehetens “tredje ild” (de to første er henholdsvis vanlig ild, altså sånn som vi fyrer i peisen med, og elektrisitet) som kommer med sin egen form for fortærende destruktivitet. Å “leke med strøm” er på et vis det samme som å “leke med ild”, bare mye verre, mens det å “leke med atomer” igjen er enda mye verre. (Vi har så langt ikke noen konseptuell projeksjon av hva eventuelt noen slags “fjerde ild” skulle kunne bestå i, men kanskje noe med gravitasjon og svarte hull?) Uansett, detonering av atombomber – folk holdt på med “prøvesprengninger” ganske lenge, selv om de fleste har mistet litt interessen for sånt nå – har i universet til David Lynch medført at skapninger fra alternative dimensjoner har kommet inn i vår verden, med uklare hensikter men de påvirker mennesker på sin vei, om det da ikke er regelrett “besettelse” som foregår (som med Leland Palmer og “Bob” i Twin Peaks-serien), uten at dette noensinne blir gjort krystallklart. Imidlertid behøver vi ikke engang noen metafysisk dimensjon for å påvise at atomvåpen har terrorisert mennesker helt siden første gang de ble oppfunnet, bare i kraft av sin eksistens. Skremselstaktikken har aldri vært subtil, for å si det sånn. På den tiden David Lynch vokste opp og gikk på skolen trente amerikanske skolebarn på øvelsen duck and cover i tilfelle et innkommende atombombeangrep. Sånt må jo påvirke folk. (Forsåvidt trener de fortsatt på å søke dekning, men nå for tiden handler det om beredskap mot bevæpnede galninger som går amok med å drepe mindreårige og tilfeldige sivilister ellers.) Frykten for våpen er jo et våpen i seg selv. Beredskap er ressurskrevende og bevegelseshemmende, uansett hva slags nivå og kontekst det forøvrig står i forhold til; om det er noe privat som er mer eller mindre motivert av paranoia eller om det er noe på samfunnsnivå. Det skaper uansett ufrihet, om det ikke alltid direkte medfører ufred. Folk som er på vakt oppfører seg jo annerledes enn når de slapper av.
Hvem prøver å skremme oss og hva slags fryktobjekter holder de frem som motivasjon? Atomvåpen – og hele greia med “atomkrefter” i en større forstand – har mistet noe av den makten de en gang hadde — og i den grad det fortsatt finnes noen som kaller seg kommunister så er det ingen som tar dem alvorlig. Klimaproblematikk er dagens store sak, men folk vil helst ikke snakke om det. Klimaproblemene kan jo ikke brukes til noe man tjener penger på — og løsningene deres vurderes som “alt for dyre” uansett hvor nødvendige de måtte være. Så da så. Det får gå som det går. Vi sysselsetter folk med å skape enda mer perverse forskjeller mellom fattig og rik på den globale, men også den lokale skala. Alle som kan bruke en søkemotor kan finne statistikkene. De rikeste få har fordoblet formuen sin mens resten av oss har gått der og stønnet over inflasjon og dyrtid. Hvor dum går det an å bli? Siste ord er – antar jeg – ikke sagt i saken, men det er da vel ingen som fortsatt tror på denne historien om at jo mindre skatt de rikeste behøver å betale, jo bedre vil det bli for alle, fordi da vil de jo investere, skape gode arbeidsplasser og det ene med det andre. Hva kan vi observere? Siden det er førti år siden de begynte med dette prinsippet bør vi kunne se noen målbare resultater nå. Frihandelen har i global skala medført bedre levestandard for hundrevis av millioner i “lavkostlandene” — mens tapet av hjemlig produksjon i de rike landene har satt en skvis på “vanlig lønnsnivå og levestandard” i samfunnet. Arbeidsmarkedene har forandret seg til det nesten latterlig mye verre ettersom de rike har blitt stadig rikere. Dette er hva vi kan se. Du vet. Tallenes tale. Hva folk eventuelt måtte føle i forhold til saken kan jeg ikke si noe om. Jeg antar ting lar seg “tolke” på uikt vis. Hvem er det som står bak all forjævligseringa? For hundre år siden ville alle ha skreket jødene i samstemt kor, men nå vet jeg ikke helt. Det finnes jo så mange slags samfunnsgrupper man kan peke på og anklage for alt mulig mellom himmel og jord. Er det ikke noe med transer nå for tiden? Donald Trump signerte en presidentordre nylig. Et forbud mot transkjønnede deltagere i kvinneidretten. Smakfullt nok hadde han omgitt seg med en skokk av småjenter og etter signeringen så han seg rundt og sa det er vel ingen av dere som har pikk. (Ordet han brukte var “weener”.) Herregud. Journalister som har undersøkt saken sier dette dreier seg om totalt elleve – 11 – individer i hele USA, som ikke engang konkurrerer, de bare trener med laget — eller altså ikke nå lenger som det har blitt forbudt. En liten sak for menneskeheten, men en stor seier for de som hater tanken på at kjønn ikke er et fenomen som har skarpe kanter. De vet jo at det bare finnes to kjønn, ferdig snakket. Dette gjelder alltid og uansett hva noen måtte komme trekkende med av tvilstilfeller.
Det finnes mange slags rytmer i naturen. For eksempel finner vi i menneskenes kropp både hjerterytme og hjernerytme, den sistnevnte målbar i elektriske termer. Det er lite studert hvordan vi påvirkes av diverse georytmer også, men vi vet i det minste at noen får hallusinasjoner – ofte tolket som “noe overnaturlig” – av å befinne seg i nærheten av rennende vann under jorda. Det handler om infralyd, eller muligens om harmonier og overtoner som kommer sammen for å skape en illusjon om infralyd (det er dette prinsippet som ligger bak “god basslyd” i knøttsmå øretelefoner), som så i sin tur fremkaller diverse sansefenomener hos de som er følsomme for dette (de er bare noen få). Det virker sannsynlig at det er “noe elektrisk” som foregår med disse individene, men jeg vet som sagt ikke noe om forskningen på dette feltet, om noen. De snakker som regel om at de hører en slags dyp durelyd som mikrofoner imidlertid ikke klarer å plukke opp, så da kan det ikke være ørene de får det inn gjennom. At det skjer noe med dem er imidlertid åpenbart, og hvis de flytter seg litt forbedres situasjonen. Poenget er at det virker som vi snakker om et naturtalent som noen har, men de fleste ikke, og det har kanskje alltid vært sånn, hvilket er et intressant perspektiv på fenomenet orakel, som ofte har handlet om et “sted” minst like mye som en person, eller skal vi kanskje si at det handler om å plassere rett person på rett sted, så vil resten skje av seg selv. Hvilket bringer oss til David Lynchs portaler mellom vår verden og “et annet sted” – vi ser dette skje mange ganger i Twin Peaks, både i serien og i “megafilmen” (eller sesongene 1, 2 og 3, om du vil). FBI-agent Dale Cooper beveger seg i noen mystiske strøk, kan man si. Imidlertid er det – typisk for David Lynch – overhodet ikke klart hva som egentlig skjer helt på slutten. Om ikke annet så er det tydelig at bare fortellingen slutter her. Materialet fortsetter på egen hånd, fortolket og viderebefordret av et ukjent antall David Lynch-fans verden over, som hver seg pønsker på greia og fremstiller for eksempel skrivestykker som dette som vi nettopp ble ferdige med.
