Hvorfor skape vakre ting?

Den hellige Teresas ekstase er en skulptur utført av barokkunstneren Giovanni Lorenzo Bernini 1647–1652. Den er å finne i den katolske kirken Santa Maria della Vittoria i Roma. Skulpturen, som er en av Berninis mest kjente, gjengir en scene fra den spanske helgenen Teresa av Ávilas mystiske skrifter der en engel gjennomborer hennes hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil for så å dra den ut igjen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Ved dette tidspunkt – jeg er 62 år gammel – er ikke de statistiske prognosene mine gode, men jeg fantaserer ikke desto mindre om fremtidens ukjente dimensjon. Hva kan skje? Og hva er kategorisk utelukket? Helsa avgjør. Dette er det korte svaret i alle menneskers liv. Ars longa, vita brevis som Hippokrates sa. Det tar lang tid å lære seg noe, men man har bare kort tid på å praktisere det man har lært. Sånn er reglene, uansett hva man selv synes. Hva trodde du? Alt kommer til alle etterhvert. Det tar bare litt tid. I mellomtiden gjør vi det vi kan med det vi har, i henhold til hva vi synes er riktig, og det ene med det andre. Hvem vet. Det finnes jo så mange versjoner av historien om det riktige. Nok til at man alltid tar feil i noens øyne. Du vet. Sånne som sitter i hemmelighet og gleder seg over andres ulykke.

Min egen teori om saken er at det er en forbindelse mellom min manglende evne til “heltedyrkelse” og min manglende evne til å føle skadefryd. Jeg blir jo ikke glad når jeg hører om ulykke, selv når den rammer onde mennesker. Jeg tror ikke på konseptet fortjeneste. I mine øyne er slik tenkning tilbakestående. Primitivt. Evneveikt. Kall det hva du vil, saken er uansett at det er ikke slik virkeligheten fungerer. Folk får ikke det de fortjener, de får det de tar. Rikdom handler om viljen til å ta fra andre, punktum. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er kannibalisme. Hele opplegget er tvers igjennom ondartet, men den minst jævlige delen er den hvor du overtales til å gi fra deg ting “frivillig” av en veltalende sleip svindler mens i den andre enden har vi væpnet ran og denslags, altså når de tar ting med vold. Du er i begge tilfeller bare et offer men du vil sannsynligvis oppleve det sistnevnte alternativet som mest ubehagelig på kort sikt.

Svært primitive mennesker – de er intellektuelt sett mest for sjimpanser å regne – tror på en “åndelig krig” mellom ondt og godt som skjer her på jorda, både ute i samfunnet og inni menneskesjelen. Dette er selvsagt bare evneveikt vås – eller en appell til fryktbasert underkastelse om du vil – men det finnes ikke desto mindre et element av sannhet i denne fantasien. Den store åndskampen står imidlertid mellom individuell integritet og kannibalisme. Står du på dine egne bein eller er du en sånn som lever av å utnytte andre? Svaret er i 80-90% av alle tilfeller det siste. Det er jo sånn økonomien er lagt opp i vår postmoderne verden: Gjensidig utnyttelse. Man skal “bruke penger” på alskens tøys som verken er nyttig, pent eller sunt. Hvorfor er det slik? Derom strides de lærde, som folk sier, men det er ingen tvil om at ting har vært sånn svært lenge. Selv assosierer jeg økonomisk kannibalisme til konseptet sivilisasjon, som jo krever hierarkisk stratifikasjon for å defineres som tilstedeværende innenfor en kulturkrets, eller i klartekst at det finnes noen slags “elite” som lever av produksjonsoverskuddet i det aktuelle samfunnet. Slik oppstår det velkjente motivet med å “klatre i samfunnsstigen” hvor begrepet suksess forbindes med “fortjeneste”. Den vanligste løgnhistorien er at det handler om “hardt arbeid”.

Det er svært alminnelig å gå rundt med en vag følelse av at man blir lurt, utnyttet og svindlet på noe slags vis, men det er vanskelig å sette fingeren på hva eksakt. Hvem er de som “gjør det” og hvor befinner de seg? Hvis det var opp til meg å bestemme ville jeg ha begynt med å forby “abstrakte individer”; i praksis at man må være et menneskelig individ – jeg ville ha lagt til også “norsk statsborger” – for å kunne eie ting og drive lovlig forretningsvirksomhet i Norge. Det er med andre ord godt og vel på overtid at vi fortsatt tillater aksjeselskaper og den typen ting — fordi alle vet – eller burde vite – ved dette tidspunkt at disse fantasifostrene har vært ekstremt skadelig på alle nivåer, for alle mennesker, bortsett fra akkurat de som “tar ut fortjeneste” fra slike opplegg. Eller man kan faktisk argumentere for at det er skadelig for dem også, under henvisning til forsøpling, miljøgifter, klimaproblematikk og så videre. Er det overhodet noen tvil om at det er jakten på “fortjeneste” som har føkka opp verden? Og de verste synderne er diverse internasjonale selskaper som ikke har noen annen lojalitet til noe eller noen ut over sine egne profittmarginer. Det er liksom litt “dem eller oss” nå. Enten tar vi kverken på “selskapene” eller så tar de kverken på oss. Folk snakker om frihet men jeg snakker om ansvar. Det blir ikke aktuelt med noen frihet for de som ikke også tar ansvar for å gjøre ting skikkelig, rydde opp etter seg, og så videre. Hele idèen med “begrenset ansvarsrett” har blitt utnyttet og misbrukt så grovt og så lenge at det er nødvendig å ta grep og fjerne hele mannskiten til fordel for et opplegg med personlig ansvar for alle konsekvenser av alt man gjør, helt uavhengig av hva man “mente å gjøre”, eller om man “jobbet for noen andre” da det skjedde.

Deontologi er det tekniske navnet på “intensjonsetikk” – som i praksis er det motsatte av “konsekvensetikk” – altså når man bedømmer en handlings moralske karakter ut ifra hva folk “mente å gjøre” — slik at hvis noe er “godt ment” så er det også en god handling. Imidlertid er jeg håndverker. I min virkelighet spiller det ingen rolle om det var “godt ment” hvis man ikke leverer det som står spesifisert i kontrakten. Du vet. Ting som er feilmontert og annet sjuskete arbeid som ikke virker som det skal, eller som ser helt jævlig ut. Ingen vil ha sånt og alle driter i hvordan det var “ment” hvis håndverkeren ikke leverer som avtalt og i henhold til både gjeldende standarder og god håndverkstradisjon. Hva er vi? Barn? Det er jo klinkende krystallklart at ting må være sånn — og at man ikke har noe grunnlag for å “bli sur” hvis kunden klager på at man ikke holder seg til det som var avtalt. Jeg vet ikke når eller hvordan man eventuelt skulle bedømme håndverk ut ifra en deontologisk tolkningshorisont. “Viljen til å gjøre ting riktig” handler jo ikke om å være god, men om å skjønne hva man driver med — og hvis man gjør en feil finnes det ikke noe realistisk alternativ til å gå tilbake og korrigere. Det mest “deontologiske” en håndverker kan gjøre er sannsynligvis å holde seg fagmessig oppdatert, både i forhold til teknikker og materialer, som imidlertid sammenfaller såpass eksakt med det økonomisk mest lønnsomme at det virker mer fornuftig å forklare det med økonomi enn moral — eller la oss si at det operative ordet er seriøsitet. Det dekker jo begge deler. En håndverkers deontologiske spillerom ligger i deres seriøsitet, men det eneste som har noen realistisk betydning i en slik sammenheng ligger ikke desto mindre på resultatsiden.

Det gamle ordtaket sier at man skal aldri forklare med ondskap det som i tilstrekkelig grad kan forstås som idioti — men selv vet jeg ikke helt om det finnes noen meningsfull distinksjon mellom de to på konsekvensplanet. Det dumme er ofte i praksis eksakt sammenfallende med det onde og det heslige. Fenomenene overlapper hverandre i et Venn-diagram. De som jobber med praktiske oppgaver har uansett en typisk tendens til å strekke seg etter “det vakre” — slik at det å bli bedre til noe er i praksis det samme som å fremstille vakrere resultater med mindre strev ettersom man tilegner seg bra rutiner og dypere “materialfølelse”. Som håndverk teller forresten også slike ting som matlaging, strikking og kunstmaleri like mye som det mer nytteorienterte som ligger i husbygging og denslags. Det å “lage ting med hendene” er hva denne greia handler om. Penger er bare et forstyrrende element i jobben med å skape en vakrere verden. Noe man ikke skulle behøve å forholde seg til — men sånn fungerer altså den verden som vi har skapt for oss selv. Uansett hva man ellers driver med er man jo hele tiden nødt til å skaffe penger. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som antikapitalist, fordi jeg behøver ikke å streve for å oppdage de åpenbare fordelene med å ha et pengesystem, men jeg må faktisk streve en hel del for å se noe realistisk alternativ til opplegget. Imidlertid må pengegalloppen reguleres med hard hånd. Folk må i mye større grad stilles til ansvar og bøte for syndene sine. Svindlere bør straffes like hardt som mordere, mens det vi per i dag kaller “miljøsyndere” bør tiltales og straffes som om de er “fiender av menneskeheten” som ikke fortjener noen nåde. Tyve års fengsel er en passende straff for et oljeutslipp, for eksempel. Dette vil i en mer realistisk grad reflektere graden av alvor i det som skjer. Alle er jo i utgangspunktet ofre når miljøet forsøples og forgiftes.