Referanse: NRK.no
Det finnes mennesker som lever – helt eller delvis – av andres søppel.
Mange land i den såkalte tredje verden har folk som bor på dynga og som baserer hele sin økonomi på ting de finner der.
Selv kjenner jeg mange som antar at maten har blitt skjemt hvis den faller på gulvet, uansett hvor rent gulvet er. Har det “berørt bakken” så nekter de å spise det. Sånt er ikke fornuftig siden det fint går an å for eksmpel skylle en ting (i den grad det overhodet er nødvendig), så det vi snakker om er i realiteten et kulturelt tabu basert i magisk tenkning.
Etter min mening har vi et problematisk forhold til begrepet avfall i Norge.
For eksempel er den normale økonomien på en hvilken som helst byggeplass konfigurert slik at det ikke er lønnsomt for snekkeren å bøye seg ned og plukke opp en skrue som han mister ned på bakken, fordi dette stjeler for mye tid fra fremdriften over langen. Av denne grunn kan man finne nok skruer til å dekke et hobbybehov hvis man går der snekkere har holdt på etter at arbeidsdagen er slutt. Og da har jeg ikke engang snakket om hvor mye materialer som går i containeren i løpet av et gjennomsnittlig prosjekt. Selvsagt mest rester og kapp, men også hele lengder som blir til overs, fordi det lønner seg ikke for entreprenøren å drasse på materialer fra sted til sted.
Den artikkelen på NRK.no som er linket ovenfor handler om dumpster diving etter mat. En slags urban jeger/samler-tilværelse. De går i søppelkassene til matbutikker i løpet av natten for å trekke ut fortsatt brukbare varer. Jeg vet ikke om dette ville fungere der jeg bor for det virker som om de nedprisede varene alltid blir solgt. Antagelig må det være i en by av litt størrelse. Uansett er det teknisk sett kriminelt og butikkene liker det dårlig. Mange låser inn avfallet sitt. Enda flere synes det er creepy å lete etter mat i søpla. Tanken berører noe inni dem, kanskje en slags fantasi om menneskeverdet. En kulturell algoritme som sier at “denslags gjør man ikke”. Da mister man noe. En idè om selvet og verden. Hva man gjør og hva man ikke gjør som medlem av en gruppe, eller samfunnsklasse.
En blogg jeg leste for noen dager siden brukte ordet fattigdisken. Det var for å bygge opp til en komisk effekt som kom senere, men jeg er en ordets mann. Alt handler om “sammenhenger” og hvorfor språket faller inn i de former det gjør. Det operative begrepet er undertekst. Det motsatte av klartekst, i henhold til definisjonen, underteksten er noe fortelleren eller karakterene “fortrenger fra bevisstheten”. Fattigdisken ville ikke hatt noen selvstendig mening som ord hvis det ikke hadde hatt en kulturell betydning som er “underforstått” men som antas å være kjent for de som leser (de som kan lese norsk er i utgangspunktet ikke fattige mennesker, ihvertfall ikke i global skala). Nesten alle butikker har jo nå for tiden en disk med nedprisede varer som er i ferd med å gå ut på dato. Selv går jeg alltid dit for å se om det er noe som er verd å ta med seg derfra. Prisbevissthet. It’s a beautiful thing. Dette er egentlig det eneste som er spennende med å gå i butikken. Hva har de i den nedprisede avdelingen? Det hender man har flaks. Fattigdisken er en av mange måter å spare penger, slik at strømselskapet får det de må ha for det avhengighetsskapende produktet de har monopol på. Ellers havner jo de også i fattigdisken.
