Naturen er organisert på en slik måte at en fryktløs harepus vil neppe overleve dagen. Haren er et defensivt dyr. Hvis man presser den inn i et hjørne vil den sikkert utføre et så truende skinnangrep som den klarer, men bare for å skape rom til å smette forbi trusselen slik at den kan gjøre som harer gjør: Utnytte en kombinasjon av fart og plutselige, brå sidebevegelser som gjør det vanskelig for ulv eller rev å bare løpe etter og snappe den mellom kjevene i fart. Plutselig er jo ikke haren der lenger, den smatt sidelengs på en desorienterende måte, slik at rovdyret kom ut av rytmen i angrepet sitt. Dette lykkes ikke hver gang, men ofte nok til at de harene som overlever og formerer seg er de som er flinke til å forvirre fienden. Ingen vet hvor haren hopper. Innenfor en kontekst av “sjamanistiske kraftdyr” indikerer valget av harepus som personlig symbol at man ubevisst signaliserer at man er “et bevegelig mål” slik sett. Harepus lar seg ikke fange av “fasthet”.
I likhet med alle andre virveldyr – faktisk de fleste dyr overhodet – er harepus en bilateral symmetri med encefalisering, hvilket i klartekst betyr at harens biologi er organisert som en “sylinder” med en definert inngang og utgang, slik at næringsopptaket har en “intern” og lukket form for dynamikk. Eller for å si det enda mer tydelig: Haren tilhører den gruppen av dyr som spiser med den ene enden og driter med den andre. Det følger av denne typen organisering av livsprosessene at sanseapparatet og databehandlingsutstyret samler seg rundt inngangen til fordøyelsesapparatet, ofte i en distinkt kroppsdel vi kaller “hodet”. Det er dette som er “encefalisering” og det gir individuelle eksemplarer av det dyret vi studerer en distinkt medfødt retningssans, altså ferdig definerte idèer om hva som er fremover og bakover, opp og ned. Når det gleder sidebevegelsene kommer den bilaterale (“tosidige”) symmetrien inn i bildet. Deler av menneskekroppen er en radial symmetri som organiserer seg rundt tarmkanalen og fordøyelsesprosessen. Både den endoderme og den eksoderme (“innenfor og utenfor huden”) strukturen er i prinsippet radial, det er på det mesoderme (“i midten”) nivået at bilaterale strukturer oppstår. Altså “tosidighet” — at kroppens høyre og venstre side fremstår som speilvendte bilder av hverandre. Hvis vi ser på de eldste delene av hjernen observerer vi at ryggraden med knoppen på toppen er radiale strukturer, men så blomstrer det ut en storhjerne utenpå der igjen, som er diagonalt spaltet i forhold til hvilken av kroppens side hjernens sider styrer. Vi må forstå disse tingene for å forstå fryktens funksjon i kroppen.
Vi må si noe om selv en middels til dårlig fungerende menneskehjernes rå prosessorkraft. Hele menneskekroppen opererer omtrent med en utgangseffekt på 100 watt. Hjernen – og bare hjernen – sluker hele 20% av all vår tilgjengelige energi til enhver tid, slik at den går altså på 20 watt, som er … jeg vet ikke hva … en mixmaster? En brødrister? Det er ihvertfall ikke stort man kan drive med 20 watt på verktøysfronten. Men hjernen bruker altså 20 watt til å operere med en petaflop i kontinuerlig databehandlingskapasitet — det er en kvadrillion operasjoner hvert sekund, altså tusen trillioner, som igjen er tusen milliarder, som igjen er tusen millioner. Vi snakker altså om “ganske store tall” som sikkert vil kreve mange megawatt med elektrisk strøm for å kunne gjenskapes i et computersenter. Jeg aner ikke. Jeg er ikke flink med datamaskiner. Imidlertid er jeg ganske flink med menneskehjerner, eller rettere sagt jeg har ganske bra styring på min egen, som blant annet gir meg den egenskap at det blir enkelt å “lese” andres. Den dypeste delen av menneskehjernen – “plomma” – er det vi med vår vanlige sans for upassende metaforer noen ganger beskriver som “reptilhjernen”. Den er absolutt og fullstendig fryktløs; den kjenner bare retningen “fremover”. Frykt er ikke en nyttig følelse for noen organisme som ikke har bilateral symmetri. Meitemark, maneter, sjøanemoner, den typen ting. De har uansett ikke “sidebevegelser” på sitt repertoar av aktuelle livsstrategier. (Og forsåvidt i enda mindre grad slike dyr som organiserer seg på “fraktale” måter, som for eksempel koraller og visse typer sopp, de kan jo ikke bevege seg overhodet. Og ja, sopp er mere dyr enn planter.) Noen tilstander av ekstrem opphisselse og panikk – vi snakker nå i realiteten om hormonkaskader som oversvømmer hjernen – kan noen ganger drive folk til å handle ut fra “reptilhjernen”, og senere beskriver de dette kanskje som “tunnelsyn” ut fra at de ikke var fokusert på noe mer eller annet enn “rå overlevelse” der og da. Men de husker følelsen, og dette er det vesentlige poenget.
Her er et annet vesentlig poeng: Vaner er ikke det samme som disiplin. Det blir faktisk mer rimelig å si at vaner er det motsatte av disiplin, siden styringen jo er satt bort til en periodisk algoritme i kroppen. Men det er bedre å ha gode vaner – i praksis at man er godt trent – selv om man strengt tatt ikke har styring, enn å bare være et omvandrende katastrofeområde som er troendes til hva som helst. Vaner stilles jo opp som strategisk tilsvar til “periodisk repeterende omstendigheter”, slik at man alltid reagerer på måten A når man støter på omstendigheten B, og så videre. Dette handler om en slags metafysisk pingpong med livsenergien på det bilaterale nivået. Skal, skal ikke. Vi opplever dette som “fri vilje” men samtidig er vi fanget av denne dobbeltheten. Kroppen blir et speil av verden og verden blir et speil av kroppen. Vi er ikke i stand til å se “selve verden”, bare et bilde av “oss selv i verden” fra en bilateral personlighetsposisjon. Ikke før selvet blir skremt inn i en radial symmetri opplever vi klarhet uten ambivalens — vi ser hva vi må gjøre fordi vi ser det vi tror er “selve virkeligheten” mens det eneste som har skjedd er at vi har endret noen parametre i mottaksapparatet, slik at vi observerer verden i “mono” heller enn i “stereo”. Vi ser at det vi kaller “selvet” er flyttbart mens det vi kaller “egoet” er en låst strategisk posisjon som følger av bilateral encefalisering. Hvis man har et svakt eller skadet ego har man ikke noe “trygt hjem” i sin egen personlighet, noe som vil tendere i retning av unnvikende atferd, løgnaktighet og kortsiktige vinningsstrategier – altså karakteren hos en typisk småkjeltring eller annen form for upålitelig type – men hvis man samtidig kan huske at man har erfart radial symmetri vil man typisk projisere sin egen ustabile egotilstand ut mot omverdenen og betrakte alle andre som løgnere og svindlere fordi vanemønstrene deres administreres fra en bilateral egoposisjon som gjør dem “tvetydige” — og fra perspektivet til en radial symmetri er alle bilateralt organiserte skapninger “farlige” i kraft av sin fundamentrale ustabilitet.
Vi har ennå ikke snakket om idèer, bare om biologi. Frykt er jo ingen idè, det er en energi i kroppen som skjerper sansene og gjør musklene eksplosive, styrt av elektrokjemisk aktivitet i hjernen, som igjen er motivert av sanseinntrykk – eller skal vi kanskje heller si slike kaskader av stresshormoner som trigges av spesifikke stimulanter i den aktuelle skapningens livsmiljø. Som vi innledet med å si: Hvis harepus er fryktløs så vil ikke harepus overleve dagen. Dette er hva instinkter handler om. Men spørsmålet er hvorfor harepus er nazi — det er jo er en svært sammensatt psykiatrisk diagnose, som imidlertid hviler på noen elementære biologiske forhold. Spesifikt det at pasienten ikke opplever komfort innenfor det som skulle vært vedkommendes naturlige egotilstand. Det foreligger en “forskyvning” som pasienten assosierer med en eksternalisert “verdensvilje”, eventuelt noe som en vag og vanskelig definerbar gruppe av menneskelige aktører står bak. Angsten gnager på sjelen. Harepus blir nazi fordi harepus er redd, men frykten blir omstøpt til svart hat i sjelens alkymistiske verksted, og hatet blir påsatt et kikkertsikte som er mer eller mindre fastlåst i retning av “de som gjør det” — altså konspirasjonen som skremmer og opprører harepus så fælt. Han ser “dem” hver dag og på alle kanter. Samfunnet er infisert av agenter som jobber både i det åpne og det skjulte med å ta fra harepus og vennene hans både økonomisk livsgrunnlag og sosial trygghet. Dette er svært dramatisk for dem. Det er nesten så de får lyst til å gråte når de ser på hva som har skjedd med det vakre landet og de vakre, ufordervede menneskene som en gang levde der i harmoni med naturen og hverandre. Men det var før “de fremmede” kom med sine unaturlige og avvikende væremåter. Nå er alt nesten fortapt. Sivilisasjonens siste håp består i en modig elite som blogger om “fjerning av uønskede grupper”, utøver symbolsk vold mot slikt som “de fremmede” holder hellig, og ellers engasjerer seg i alt sånt som man rimeligvis kan forvente fra nazier.
Hva skal man tenke om alt dette? Som jeg stadig sier, etter min mening er nazisme – eller hva man eventuelt foretrekker å kalle det – en form for degenerativ mental sykdom som inntreffer hos borgerskapet når de paralyseres av angst for å miste privilegiene sine, men for at de skal komme noe sted behøver de en hær av “nyttige idioter” fra en arbeiderklasse som er forbitret over å ha blitt fratatt den sosiale sikkerheten alle tok for gitt før nyliberalismen kom med si frie markedstenkning. Generelt sett kan vi si at hvis et individ som plukker opp partiprogrammet til noen nazister – la oss si for eksempel Fremskrittspartiet – føler at “de snakker direkte til meg” så er det fordi det er akkurat dette de gjør. Argumentene er designet for å vekke angst og harme, samtidig som de presenterer seg selv som “et alternativ til de etablerte elitene” uten å bli alt for spesifikke, siden dette jo bare er sludder og pølsevev. Det finnes i realiteten ikke “mange måter” å styre et statsapparat. De koker alltid ned til om man ønsker ting sterkt nok til å betale hva det koster. Alt har jo en pris. Vi snakker ikke nødvendigvis om “penger” men om ressursknapphet. Det finnes ikke uendelig mye av alle ting. Vi kan flytte allerede eksisterende ting, men vi kan ikke uten videre trylle frem nye ting. For eksempel finnes det ikke mere “nytt land” noe sted i verden. Alle territorier befinner seg under den juridiske myndigheten til en internasjonalt anerkjent statsmakt — og i den grad noen slik styring ikke foreligger kaller vi det “feilede stater”, et uttrykk vi forresten også bruker om land og territorier som har degenerert til rå maktpolitikk — hvor vold, tvang, tortur, innesperring og “forsvinning” er hverdaglige metoder. Det går ikke an for noen å “ta nytt land” noe sted, uten å komme i konflikt med den allerede eksisterende befolkningen, slik som vi kan observere nå i dag, med situasjonen i Ukraina. Alle skjønner dette. Hva de derimot ikke skjønner er at “en strøm av flyktninger” er ikke det samme som en fiendtlig invasjonsmakt. Noen kaller det “intellektuelt uærlig” når slike argumenter fremkommer. Jeg kaller det nazisme. Det har ikke noe med uærlighet å gjøre, de vet hva de driver med.
