Hvorfor folk liker Donald Trump er ubegripelig for meg. Man skal lete lenge for å finne en verre kødd enn ham. Er dette hva det handler om? At det de ønsker er en fullstendig enspora sjøldigger som sjef? Herregud. Ikke rart jeg er skeptisk til det såkalte arbeidslivet. Jeg er nokså sikker på at jeg først hørte denne karakteren nevnt i 1983. Det passer. Jeg var ferdig med den militære karrièren og hadde akkurat begynt mitt personlige korstog i retning av finansiell uavhengighet. Jeg var tyve år. Jeg var en dust. Men ikke så dust, for det tok meg ikke mange sekunder å forme et bilde av hva man rimeligvis kan forvente fra Donald Trump. Noen jeg jobbet sammen med den gangen var imponert av en artikkel i et tidsskrift. Han sendte det over til meg. Jeg så meg rundt i rommet og la merke til at alle de som syntes at Trump var pokker til kar var akkurat de samme som jeg aldri ville lånt ut penger til. Interessant. Siden har det aldri vært nødvendig å tenke mer.
Fra det å like Donald Trump til det å innsette ham som statsovehode er imidlertid et drøyt skritt. La gå at noen har noen slags sentimental greie med “gangsta chic” og derfor liker brautende, selvskrytende troll med ekstremt dårlig smak, men dette ser ut som et uklokt grunnlag for å gi vedkommende all makt i Amerika, atomvåpen og det ene med det andre. Hallo? På den annen side, de har jo et ganske uforståelig opplegg med skytevåpen gående og det er flere ulikheter enn likheter mellom USA og Europa. USA er et veldig annerledes sted. Det ligner mer på Kazakhstan enn på Frankrike. Folk er ikke normale i USA. Uansett hvor familiært opplegget deres virker på en “å men sånn er det i Norge også” måte, så kommer man alltid til et punkt når ting blir veldig David Lynch. Virkelighetens regler er ikke lenger gyldige. Hva kan jeg si? Dra dit og se selv. USA er ikke noen del av “vesten” mer enn hva er Russland. Sånn er jeg nødt til å tenke for at Trump-kulten overhodet skal ha noen mening. Hva skal jeg ellers sammenligne det med? Hitler? Det ville være en fornærmelse mot Hitler, som riktignok var både ond og creepy AF, men han var i det minste “all in” i forhold til saken, partiet og alt det der. Man kan forstå sånt. Hitler hadde ikke noe annet liv enn som fører i bevegelsen. Han var veldig modernistisk sånn sett. Uten fortid, uten fremtid, han eksisterte bare som fører for nazismen.
Nå pågår en rettssak som kalles “USA vs. Trump” og folk vet ikke hvilken side de skal velge. Hallo? “Norge vs. Quisling” er det nærmeste vi kommer her på berget. Ikke kom her og fortell meg at du ikke vet rett fra galt, da blir jeg nødt til å rive fjeset av deg og spikre det opp på fjøsveggen til spott og spe. Ironien har gått for langt når folk synes det er morsomt at amerikanerne strever med å få kontroll over situasjonen. Forrige helg hadde Trump en “sammenkomst” hvor han mer eller mindre eklærte seg som leder for Qanon, en bevegelse som ikke anerkjenner virkeligheten slik vi kjenner den. (Søk på nettet for mer detaljert informasjon.) Mannen er jo splitter pine gal. En stund så jeg et slags “Macbeth-mønster” i fenomenet, men nå har jeg forkastet det. (Altså i den forstand at Macbeth ble jo egget opp til å gjøre alt han gjorde av de tre heksene, mens Trump var allerede kjendis med fjernsynsprogrammet The Apprentice hvor noen en gang sa at han burde bli president og rydde opp i Amerika. Make America Great Again. Så gikk det slik.) Imidlertid er det ikke noe poeng i å kritisere Trump for å være Trump, han er som han er og alle visste allerede dette, det store mysteriet ligger i hvorfor han ble president. Det har jo mildt sagt ikke vært bra for noen, minst av alt ham selv. Verre røre har ingen sett. Og siste akt har ennå ikke utspilt seg.
