Referanseramme: Wikipedia om Hannah Arendt
De fleste av “barndomsheltene” mine var menn, men blant kvinnene jeg beundret (og forsåvidt fortsatt gjør, selv om jeg forstår dem bedre som mennesker nå) var Simone de Beauvoir og Hannah Arendt (1906-1975). Hva kan jeg si? Jeg var et snålt barn som foretrakk “voksne” temaer. Som Arendts idèer om ondskapens banalitet (se linken ovenfor). Den korte forklaringen av hva dette betyr er at onde mennesker som regel handler på en måte de selv oppfatter som normal. Det er ytterst sjelden man blir konfrontert med de “monstre” man ser for seg når folk diskuterer onde mennesker og onde gjerninger (litt glidende overganger der noen ganger). Av naturlige årsaker var hun mest opptatt av nazismen, men hun hadde ingen illusjoner om de andre autoritære og/eller totalitære politiske ideologienes etikk heller.
Tyskerne – som skriver datoer på samme måte som oss – har noe de kaller skjebnedagen (“Shicksalstag”) den 9/11 – altså 9. november – som for eksempel i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1938, da de hadde “Krystallnatten”. Den sistnevnte var som alle vet den gangen da tyske myndigheter “så en annen vei” mens diverse militante grupper men også mange “vanlige folk” gikk løs på jødiske eiendommer og individer med vold og hva de selv oppfattet som rettmessig harme — fordi jødene hadde jo lenge vært utpekt som “de skyldige”, både direkte og indirekte, for størstedelen av alle samfunnsproblemer i Tyskland. På den tiden og det stedet var det vanlig å tenke at man på en eller annen måte måtte få jødene ut av Tyskland, eller i det minste få dem til å føle seg lite velkomne der. I ettertid ser man jo at de gjorde klokt i å forlate landet, de som gjorde dette, for det gikk ikke bra med de som satset på at ting ville “ordne seg”.
I den praktiske verden er det ikke særlig fruktbart å snakke om “skyld” siden det viktigste jo alltid er å komme seg videre i livet, men vi gjør det likevel når særlig grove ting har skjedd fordi vi ønsker å forstå. Vi ønsker å etablere en ramme, eller en kontekst, for å se hva som har skjedd, hvilke krefter som virket på hvilken måte for å frembringe det resultatet vi kan observere. Nazistene gikk amok under Krystallnatten er riktignok noe vi kan si, og det vil ikke være en usann påstand, men det er ingen forklaring på det som skjedde. Disse hutsi-tutsi-greiene som skjedde i Rwanda på 90-tallet var ikke spontane handlinger – for å ta et sideblikk i tid og rom, mot noe som ligner i prinsipp – de hadde brukt lang tid og mange ressurser på å bygge opp mot det som skjedde. Ting blir aldri “bra” igjen etter at noe slikt har skjedd, men i den praktiske verden må man komme seg videre i livet. Hannah Arendt snakket om ondskapens banalitet som et fenomen basert i systematisk “normalisering” gjennom lang tid. Hvem har skylden for at noe er normalt?
Hvem hadde “mest” skyld i det som hendte på Schicksalstag i 1938? Jussen sier at han som knuser vinduet har skylden for at vinduet ble knust, men han som brakte steinen “medvirket hertil” (som de sier) og han som skrek knus vinduet!! er heller ikke uten skyld. Det begynner å ligne på det man kaller en kriminell konspirasjon (på norsk sier man riktignok “organisert kriminalitet” men poenget er uansett det samme), det vil si at flere har vært med på det. Hvor mye skyld hadde alle de som aldri var voldelige, de bare snakket dritt om jøder og ville helst “bli kvitt dem” men de gjorde aldri selv noe mot dem eller eiendommene deres? Det var mange sånne. Det er det nødt til å være for at det skal oppfattes som normalt å hate en hel samfunnsgruppe. Folk må ha snakket sammen. Ryktene må ha gått. Det finnes jo alltid voldsmenn, det vil si sånne som har få eller ingen “sperrer” i den retningen, så noen må ha sørget for at disse etterhvert fikk beskjed om at det er greit å gi seg løs på “akkurat de der”. Fritt vilt, som man sier. Skuddpremie skulle det etterhvert bli også. Man fikk cred for å banke jøder.
Spørsmålet vi må stille er om vi lærte noe av det som skjedde den gangen. Siden jeg nevnte Rwanda er det åpenbart at min mening er nei, men det er ikke sikkert jeg har rett. Eller la oss si at jeg håper jeg tar feil. Imidlertid er min oppfatning at menneskenaturen er noe vanskelig styrbar jævelskap. Etter hva jeg kan observere er det vanskelig å styre seg selv men umulig å styre andre, slik at for å holde ambisjonene noenlunde realistiske bør vi sannsynligvis hver og en fokusere på å styre oss selv, som jeg i min fossiliserte alder mener å kunne huske at man nærmest forlangte av folk “i gamle dager”, for at man overhodet skulle ta dem alvorlig. Personlig tror jeg dette handler om at vi har mer eller mindre sluppet opp for levende mennesker som kunne huske Den andre verdenskrig (samt de umiddelbare etterkrigsårene) og vi har derfor ikke lenger noen “levende følelse” for sakens alvor. Vi er for mette og tilfredse, alt for godt vant til å forstå hva som skjer før det er for sent. Glemt er gårsdagens sorger. Vi er rike nå. Vi eier vår egen bolig og det er god fart i økonomien.
