I den kristnes liv, er helliggjørelse søken etter en personlighet mer lik Kristus. Helliggjørelsen er «en prosess» som den kristne kan oppleve, eller komme inn i, gjennom bønn. Bare Gud er perfekt i hellighet, og derfor er det bare Gud som kan gjøre den kristne mer hellig. Guds nåde er utgangspunkt for helliggjørelsen. Nåden virker i den kristnes liv slik at det mer og mer avspeiler Guds vilje og mål.
(Wikipedia)
Jeg kjenner mange som på ingen måte kan oppfattes som “religiøse” men de setter likevel kryss i ruta for kristen når det er aktuelt å oppgi religion for eksempel på noe slags skjema. De forklarer dette med at de er “kistne i kulturell forstand”. Til og med biologen Richard Dawkins, som har fått et “navn” internasjonalt (det vil si i den engelskspråklige verden) som militant ateist definerer seg selv som “kulturkristen”. Det er så man blir sittende med spørsmål. Det er sikkert mange kristne som er enige med meg når jeg sier det er tynt grunnlag for å kalle seg slikt når man ikke bekjenner seg til den kristne tro og mottar sakramentene, studerer skriften og deltar i en menighet.
Selv oppfatter jeg kristendommen som en innvandrerreligion og betrakter min egen ateisme som relativ til forn sed, altså den norrøne troen. Kristendommen er noe fjernt og fremmed. Jeg er ikke “kulturkristen” og har heller aldri vært det, jeg er kulturhedning. De gudene jeg ikke tror på er Odin og Tor og gutta. Det er et religiøst system jeg kan forstå, selv om jeg ikke er troende eller praktiserende, eller hva man nå sier, men det er det kulturelle fundamentet mitt. Kristendom er derimot noe innvandrerne driver med. Det angår ikke meg. Skikkene deres er meg noe fremmed. Men så lenge de ellers er anstendige mennesker må de få holde på som de vil. Som sagt, det angår ikke meg.
Mange ateister er “frafalne” i den forstand at de en gang betraktet seg som religiøse. Slik er ikke jeg. Jeg har aldri vært religiøs og forstår i grunnen ikke engang konseptet. Men man hører jo historier. Fæle personlige vitnesbyrd om tvang og overgrep i familier og menigheter. Det er mange som vokser opp under fryktelige sosiologiske forhold, uten at det er nødvendig å gå i noen detaljer. Alle har hørt slike historier. Bortsett fra alkoholen er det vel religion som har fremstilt flest traumatiserte barn. Fysisk straff og mentale overgrep fremstår som vanlig i de religiøse miljøene. Noen ganger til og med seksuelle overgrep. Tvang blir noe endemisk i en kultur som tror på absolutt autoritet.
Jeg gikk på kurs en gang sammen med en jeg bare kan beskrive som “veldig muslim”. Opplegget var at man satt to og to ved et antall konferansebord som alle var vendt mot foredragsholderne og på grunn av alfabetiske årsaker havnet vi ved samme bord. Han virket ganske overrasket over at jeg visste “mer enn ingenting” om islam og enda mer overrasket over at jeg ikke var kristen. Litt provosert over at jeg avfeide alle religioner som politisk hersketeknikk, men definitivt fornøyd med at jeg ikke betraktet noen religion som “bedre” (eller verre) enn noen andre. Muslimer og kristne er akkurat det samme for meg. Innvandrerreligioner. (De kommer jo til og med fra noenlunde samme sted.) Om han lærte noe av meg tviler jeg på. Men jeg lærte av ham at “anti-muslimske aktivister” i Norge (og andre land) gjør at muslimene blir mye mer muslimske enn de ellers ville ha vært. Sånn fungerer jo mennesker. Når vi møter motstand styrker vi innsatsen.
