Ian Andrew Robert Stewart (født 18. juli 1938, død 12. desember 1985) var en britisk musiker og et av de opprinnelige medlemmene i The Rolling Stones. Han spilte tangentinstrumenter i gruppa det første året. Seinere virka han som turnéleder, samtidig som han spilte piano og orgel ved plateinnspillinger. Da Brian Jones i mai 1962 hadde en annonse i Jazz News, der han søkte etter musikere til ei rhythm-and-blues-gruppe, var Stewart den første som svarte. Mick Jagger, Keith Richards og flere andre kom med i juni, og gruppa som kalte seg The Rollin’ Stones, hadde sin første opptreden 12. juli 1962 på Marquee Club. Det skulle fortsatt ta noe tid før gruppa var etablert med det mannskapet som skulle bli berømt.
(Wikipedia)
Tilknyttet en sekvens av diverse andre morsomheter ble jeg en gang spurt om jeg noensinne hadde møtt noen kongelige. Hvem jeg? Hva mener du? Jeg er jo kongelig. Jeg møter meg selv i døra hver dag. La meg si det slik: Jeg har et platonisk syn på hva begrepet “kongelig” betyr. Det handler om en form for verdighet. En holdning. La oss si en mental tilstand som må foreligge i bunnen, men det må også finnes en praktisk komponent i form av “kommando”. Hvis ikke mennesker instinktivt lytter når du snakker så har du ikke kongelige egenskaper. Det går ikke an å jukse med sånne ting. Hvis du ikke er den som alle snur seg mot “når gode råd blir dyre” så er du ikke kongen. Er vi enige så langt? Det går an å jukse med mange ting — men ikke i lengden og aldri på en “solid” måte. Sannheten kommer alltid frem.
Kunstens verden har mange bløffmakere, men den er likevel en moralsk høyborg i forhold til politikkens verden. I disse postmoderne dager strides folk om hva selve virkeligheten består av. Er det for eksempel folkemord når de man dreper bare er noen skitne arabere – som for godt mål sikkert også er muslimer – som alle vet uansett bare kommer til å vokse opp til å bli terrorister? Man skjenker dem jo evig nåde når man tar dem ut. De er verdige brennoffer i den hellige sak. Historien vil huske dem med den samme religiøse respekt som vi hver dag viser fyllmassene vi bruker som grunnlag for våre veier. De bringer oss dit vi skal. Det vil si til en bedre verden. Noe vi kan være stolte av å etterlate til våre barn. Dette er vår arv til deg! Dette er vår visjon! Vi gjorde så godt vi kunne med det vi hadde mens vi var i denne verden. Vi var aldri alene. Gud var med oss hele tiden og viste oss den sanne veien til nattens ende.
Selv oppdaget jeg musikkorkesteret Rolling Stones i 1978, med utgivelsen “Some Girls” som jeg den gangen da – og fortsatt denne gangen nå – syntes var en ganske imponerende plate. Jeg hadde ikke noe forhold til dem før dette. Selvsagt hadde jeg hørt alle radiosangene som var på listetoppen og det ene med det andre, men jeg etablerte ikke noen personlig relasjon før jeg kjøpte dette albumet en vakker dag i en plateforretning i Oslo bare på grunn av at omslaget var så sært og “pønka” i stilen. Hva kan jeg si? Dagens iterasjon av meg er jo som alle vet “totalt dust” men jeg var enda verre da jeg var bare tenåring. Til og meg nåtidens versjon av meg synes at jeg var en uvitende tosk den gangen. Imidlertid hadde jeg god smak. Det skal jeg ha. Egentlig tenkte jeg ved dette tidspunktet at Rolling Stones var et 60-talls band på samme måte som Beatles, Beach Boys, og så videre, og derfor ikke noe vi som var moderne i 1978 burde bry oss om, men det går jo som alle vet ikke an å argumentere mot genuint talent. Saken med dette bandet er at de er bra og sånn har det alltid vært. Det er kanskje litt på den uklare siden hva Rolling Stones er og representerer nå i 2024 . kanskje evig liv innenfor rocken? – fordi de holder jo på ennå. Men den ganger var de verken her eller der i forhold til en tenåring som hadde fått sine største musikalske kick fra “pønken”.
Samme året kjøpte jeg albumet “Sticky Fingers” og senere har jeg aldri hatt noe annet forhold til Rolling Stones enn at de er “en av gutta” i enhver kulturell forstand. Samtidig var det jo musikalsk sett mye annet som foregikk i 1978. Alt dette virker fjernt og rart nå, men det var faktisk veldig intenst den gangen. Vi hadde ikke så mange “media” da. “Utlandet” var mye lengre unna da enn nå. Jeg vet ikke om det er noe enklere for en smart person å forestille seg hvordan det er å være dum enn det motsatte, men fordi jeg selv alltid har vært både vakker og klok, og ikke minst beskjeden, så kan jeg hermed bekrefte at det å ha en “lengsel etter noe høyere” – som i utgangspunktet betraktes av de fleste som noe religiøst – oppfyller mange av mysteriekultenes komponentskrav og må dermed være å betrakte som filosofiske objekter man bør studere og skrive komparative hovedoppgaver om. Det kommer imidlertid ikke jeg til å gjøre. Jeg bare fotfølger Nietzsches tanke om at musikken må fylle det hulrommet Gud etterlot seg da han forlot oss.
